vind

All vind skyldes egentlig horisontale forskjeller i temperatur. Det blåser mest om vinteren når temperaturforskjellen er størst mellom ekvatorstrøkene og polarområdene, og mellom de kalde kontinentene og det tempererte havet.

Den mer direkte årsaken til vind er forskjeller i lufttrykket (trykkgradienten). Vind blåser fra høytrykk mot lavtrykk. Jo sterkere trykkgradienten er, desto sterkere blir vinden. Vinden forsøker å jevne ut trykkforskjellene ved å blåse rett fra høyt til lavt trykk, men på grunn av jordrotasjonens avbøyende kraft (corioliskraften), vil luften avbøyes mot høyre på den nordlige halvkule og mot venstre på den sørlige. Vinden danner en vinkel med isobarene på 0–20° over havet, og 20–40° over land, på grunn av økt friksjon.

Forskjellige steder på jorden er det mer eller mindre faste vindretninger, se vestavindsbelter, monsun og passat.

Vindretningen ved bakken skyldes et komplisert samspill mellom flere faktorer. Svake vinder har en tendens til å blåse parallelt med kyst-, fjord-, dal- og fjellkjederetningen. Ved sterkere vinder kan luften presses over fjellkjederygger og ned i lavlandet, og det kan bli føn og bora. Vindretningen kan også skifte med klokken, se solgangsvind og berg- og dalvind.

Vindfarten oppgis i meter per sekund (m/s), knop eller kilometer per time (km/t). Begrepet vindhastighet omfatter i streng forstand både fart og retning, men brukes ofte bare om fart.

Både i forbindelse med observasjoner og værvarsler har en internasjonal vindskala stor utbredelse. Den bygger på Beauforts vindskala, som opprinnelig ble tatt i bruk først på 1800-tallet av den britiske admiralen Francis Beaufort (1774–1857). Skalaen bygde opprinnelig på vindens virkning på seilfartøyer og er senere tilpasset instrumentmålinger av vindhastigheten. Vind angitt i skalaintervaller kalles gjerne vindstyrke.

I forbindelse med meteorologiske observasjoner og varsler gis, etter internasjonal overenskomst, vindens middelverdi for ti minutter, som også ligger til grunn ved bruk av Beauforts vindskala.

Maksimale vindkast (engelsk gust) er definert som den høyeste middelverdien over tre sekunder. Over havet er det ved storm cirka 30 prosent høyere vindkast enn middelvind, over skog og byer cirka 100 prosent (noen ganger mer), men da er også middelvinden kraftig redusert. Når luften er ustabil, slik som ved byger, er vinden ekstra ujevn og farten varierer med bygeskyene.

Vindens fart øker med høyden. Nede på selve bakken er farten null, mens økningen skjer raskt de første meterne. Videre oppover øker farten, men ikke like raskt. Det er internasjonalt bestemt at vindmålinger for værvarslings- og klimaformål skal gjøres ti meter over bakken. I noen hundre meters høyde dreier vindretningen etter hvert til høyre (på den nordlige halvkule), men i nærheten av åser, fjell og fjellkjeder er vinden i stor grad styrt av terrenget, og høydeendringen kan arte seg annerledes. Oftest svekkes vinden i komplisert terreng, men forsterkning finnes over pass, nes og topper og kan også forekomme på le-siden av fjell, se fallvind.

I høyere luftlag er vindvariasjonen bestemt av de storstilte temperaturforholdene, slik at vinden i stor høyde blåser med kald luft til venstre (den nordlige halvkule) og med større styrke jo større de horisontale temperaturforskjellene er.

Den gjennomsnittlige vindhastigheten over kontinentene er bare noen få meter i sekundet; selv over havet og ved kysten er så høy vindhastighet som 10 m/s (36 km/t) en sjeldenhet. Et årsgjennomsnitt på hele 19,4 m/s (sterk kuling) er målt i Cape Denison sør for Australia, en av utfallsportene for den kalde luften fra indre Antarktis.

I de høyere nivåer av troposfæren på våre breddegrader er det vanlig med hastigheter på 25–50 m/s, mens ytterligheter som rundt 150 m/s har vært målt. Store vindstyrker av kortere varighet opptrer gjerne i forbindelse med lavtrykk. I tropiske stormer og orkaner går hastigheten ofte opp i 25–50 m/s, i den tempererte sones lavtrykk 15–30 m/s. Høyere ekstremverdier forekommer, men er uhyre sjelden; i et tropisk lavtrykk ved Guam i 1997 skal det være målt vindkast på 105 m/s. De (lokalt) største vindstyrkene i verden forekommer i tornadoer; de antas å kunne nå opp i 160 m/s.

De sterkeste middelvindene i Norge er i regelen ikke målt fordi de tradisjonelle vindmålernes måleområde har vært overskredet. Den sterkeste vind man kjenner til i nyere tid inntraff under Nyttårsorkanen på Nord-Vestlandet 1. januar 1992; ved interpolasjoner er man kommet frem til at det da var rundt 45 m/s i middelvind og cirka 60 m/s i vindkastene på utsatte fyr. Se også artikkelen klima i Norge. Under ekstremværet Ingunn i januar 2024 ble det registrert 54,4 m/s på Kvaløyfjellet i Sømna i Nordland. Dette er den kraftigste middelvinden som noensinne er målt i Norge.

Mindre skader oppstår når farten i vindkastene overskrider 20 m/s, mens skader på tak, betydelig vindfall og lignende kommer når den øker til 30 m/s. Over 40 m/s kan skadene bli store. Skadene avhenger selvsagt av bygningenes geometri og styrke, og en storm gjør vanligvis mer skade hvis den forekommer i regioner der det vanligvis blåser lite.

Ekstremvær kan gjøre betydelig skade over større områder. Lokalt kan det i Norge også være vindskader i forbindelse med le-virvler og fjellbølger i ellers moderate stormer, samt lokale tromber i sommerhalvåret.

• klima
• vindavkjøling
• vindenergi
• erosjon
• Beauforts vindskala

• yr.no: Magnetisk og geografisk vindretning
• Meteorologisk institutt: Værfenomener som kan gi farevarsel fra MET