Nicolaus fra Kues

Nicolaus fra Kues var en tysk teolog, filosof og matematiker. Han ytte betydningsfulle bidrag innenfor matematikk, astronomi, geografi og biologi, i tillegg til i teologi. Mange av hans tanker kan sies å foregripe den vitenskapelige revolusjon på 1600-tallet. Hans hovedverk er De docta ignorantia (1440).

Nicolaus studerte i Heidelberg, Padova og Köln, og ble 22 år gammel doktor i kanonisk rett. Han trådte i kirkens tjeneste og deltok i Baselkonsilet i 1433. Samme år forfattet han sitt store skrift De concordantia catholica, hvor han hevder at et alminnelig kirkemøte står over paven. Han var skuffet over at kirkemøtet ikke maktet å skape enhet og fred i kirken, og sluttet seg senere til pave Eugenius 4. I hans tjeneste utførte Nicolaus flere betydningsfulle verv. Til lønn ble han kardinal i 1448 og biskop av Brixen i 1450.

Nicolaus betegner overgangen mellom middelalderen og den nyere tid. Påvirket av nyplatonsk mystikk lærte han at Gud er den uendelige, i hvem alle motsetninger oppløser seg i full harmoni (coincidentia oppositorum). Mens mennesket empirisk kan erkjenne det endelige, kan det bare erkjenne Gud ved negativt å tenke alle ufullkommenheter bort, som knytter seg til endeligheten, og ved en mystisk oppløftelse til Gud som enheten i mangfoldigheten.

Hans store filosofiske avhandling, De docta ignorantia, Den lærde uvitenhet, ble ferdig i 1440. Hovedbegrepet var coincidentia oppositorum, sammenfallet av motsetninger. I denne avhandlingen, som kanskje er hans mest kjente filosofiske verk, argumenterte han for at menneskets kunnskap om universet er ufullstendig. Han hevdet at søken etter sannhet var det samme som å løse sirkelens kvadratur. Han så på sirkelen som grensen for regelmessige polygoner (regulær mangekant) og brukte den i sin religiøse lære for å vise hvordan man kan nærme seg sannheten, men aldri nå den helt. Han skrev:

«For intellektet er for sannheten det samme som en innskrevet polygon er for den innskrevne sirkelen.»

Han bidro dermed til studiet av uendeligheten, og studerte uendelig store og uendelig små størrelser. Georg Cantor, grunnleggeren av den moderne mengdelæren, skrev i 1883:

«Jeg finner også berøringspunkter for mine synspunkter i filosofien til Nicolaus Cusanus.»

I kosmologien førte anvendelsen av concidentia oppositorum til at Nicolaus slo fast at det ikke kunne finnes noen kosmisk mekanisme eller noe midtpunkt for himmelens bevegelser. Selv om Nicolaus' kosmologiske resonnementer er kledd i teologisk språkdrakt, foregriper de her vitenskapelige oppdagelser; hans senere avhandling om emnet, De figura mundi (1462), er dessverre gått tapt.

Nicolaus publiserte også forbedringer til de Alfonsinske tabellene, som ga en praktisk metode for å finne solens, månens og planetenes posisjon ved hjelp av Ptolemaios’ modell. Disse tabellene hadde opprinnelig blitt utarbeidet i 1272 med støtte fra kong Alfonso X av Castilla. I likhet med mange andre lærde menn på sin tid skrev Nicolaus også om en kalenderreform, men til tross for hans fornuftige forslag om innføring av ytterligere skuddår ble ideene hans ikke gjennomført den gangen. Dette skjedde først 1582, over 100 år etter Nicolaus' død, med den gregorianske kalenderreformen.