I sine arbeider innen pengeteori og pengepolitikk fremstod han som den fremste talsmann for den monetaristiske skole og han fremholdt sterkt betydningen av pengepolitikk.
I likhet med tilhengerne av kvantitetsteorien understreket han den rollen pengemengden spiller for prisnivå og produksjonsvolum. En økning i pengemengden slår ut i større produksjon og stigende priser, men først etter en tid. Dette gjør det vanskelig å finstyre den økonomiske utviklingen. Myndighetene bør, ifølge Friedman, derfor innskrenke sin virksomhet til å søke å holde den årlige økning i pengemengden i takt med den årlige, mulige stigning i produksjonen. Derved forhindres inflasjon og deflasjon.
Friedmans ideer fikk fra 1960-årene og fremover betydelig innflytelse på pengepolitikken i mange land, blant annet ved at det ble satt egne mål for veksten i pengemengden. Hans kritikk av systemet med faste valutakurser var en medvirkende årsak til at Bretton Woods-ordningene ble erstattet av flytende valutakurser.
Han ga vesentlige bidrag til forbruksteorien, der han påviste at forbruket særlig påvirkes av den permanente inntekten folk regner med å ha, mens tilfeldige inntekter i større utstrekning absorberes av forandringer i sparing.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.