Ronald Reagan

Reagan ble valgt til president med overveldende flertall i 1980. Den sittende presidenten, demokraten Jimmy Carter, vant bare seks delstater og fikk 49 valgmannsstemmer mot Reagans 489. Som andel av stemmene nasjonalt fikk Reagan 50,7 prosent, Carter 41,0 og den uavhengige kandidaten John Anderson 6,6 prosent.

Reagan vant Det republikanske partiets nominasjon etter å ha slått George H. W. Bush, som han valgte som sin visepresidentkandidat, og Anderson, som altså stilte som uavhengig i selve valget. Reagan representerte konfronterende, oppbruddsvillige strømninger på høyresiden i sitt parti, mens Bush ble ansett som de mer moderate, etablerte partikretsenes mann.

Carter ble nominert etter å ha beseiret utfordreren Edward Kennedy i kampen om Det demokratiske partiets nominasjon, en uvanlig nødvendighet for en sittende president.

Reagans seier over Carter er blitt tolket ulikt. Enkelte har sett den som en seier for høyresiden og et mandat for omlegging av politikken i retning av sterkere markedsløsninger og nedbygging av offentlige velferdsordninger. En del har også pekt på det Republikanske partiets såkalte «sørstats-strategi», et forsøk på å kapre hvite velgere i sørstatene som var i mot oppløsningen av rasebaserte hierarkier på 1960-tallet. Andre igjen har hevdet at seieren først og fremst var en rungende avvisning av Carter og hans mislykkede forsøk på å avhjelpe 1970-årenes økonomiske nedgang, industridød, inflasjon og stagflasjon og forfall i storbyene. Disse tre faktorene spilte trolig alle en rolle, og var alle tilstede i Reagans tidligere valgkamptale fra 1976 der han brakte på bane såkalte velferdsdronninger (welfare queens) – påståtte svarte kvinnelige svindlere som utnyttet velferdsytelser, som et argument for å kutte disse dyre ordningene. Mangelen på en løsning av gisseldramaet i Teheran spilte en også stor rolle i valgkampen.

I flere av disse tolkningene har utbredt frustrasjon med USAs svekkede internasjonale status vært viktig – Reagan gjorde mange majoritetsamerikanere stolte av landet sitt på en måte Carter ikke greide. Han appellerte til en nostalgisk patriotisme fra tiden før forandringene i 1960-årene, med referanser til nybyggernes pionerånd så vel som en idyllisert versjon av 1950-tallets forstads- og familieliv for majoritetsbefolkningen.

Reagan fikk støtte av den «nye høyresiden», en samlebetegnelse for organisasjoner fra 1970-årene med engasjement for en mer konfronterende linje i utenrikspolitikken, for innskrenking av myndighetenes rolle i økonomien, for kristenkonservative saker som bønn i skolen og tradisjonelle familiemønstre, og en avvisning av kritikken USA fikk for sin rolle i Vietnam (se Vietnamkrigen) og andre utviklingsland.

Støtten til Reagan kom også fra tidligere demokratiske kjernegrupper, slik som hvite industriarbeidere med slektsbakgrunn fra Øst- og Sør-Europa. De hadde tilhørt velgergruppene som sluttet opp om Franklin D. Roosevelts «New Deal», men identifiserte seg ikke med demokratenes nye kampsaker i 1970-årene, slik som likestilling, borgerretter, miljøvern og krigsmotstand. Reagans budskap om å beskytte skattebetalerne mot utgifter til velferdsytelser hadde også økende appell i denne gruppen med tilnavnet «Reagan Democrats», som selv var blitt sterkere økonomisk.

Reagan ble gjenvalgt i 1984 med en seiersmargin enda mer overveldende enn den første. Demokratenes Walter Mondale vant bare delstaten han selv kom fra. Reagan fikk 525 mot Mondales 13 valgmannsstemmer, og 58,8 prosent mot Mondales 40,6.

Mondale, som hadde vært Carters visepresident, vant demokratenes nominasjonskamp som partietablissementets kandidat. Han fikk hard kamp av senatoren Gary Hart og den afrikansk-amerikanske baptistpresten Jesse Jackson. Mondale valgte kongressrepresentanten Geraldine Ferraro som visepresidentkandidat; den første kvinnen på en presidentstemmeseddel for ett av de to store nåværende partiene.

Reagans seier har vært tilskrevet oppgang i økonomien det siste året før valget, etter flere år med inflasjon og arbeidsledighet. Med slagordet «Morning in America» argumenterte Reagan for at han hadde ført USA ut av de vanskelige 1970-årene, både nasjonalt og internasjonalt.

Innenrikspolitisk førte Reagan i sin første presidentperiode en ekstremt liberalistisk politikk («Reaganomics»), der skattelettelser og økte forsvarsbevilgninger ble finansiert ved kraftige nedskjæringer i andre offentlige utgifter. Dette førte til økonomisk vekst, men også til store budsjettunderskudd. En økning i dollarkursen førte til dårlige tider for eksportnæringene og økte rentekostnader, noe som særlig rammet bøndene. Til sammen bidro dette til en forverring av handelsbalansen, særlig med Japan.

Reagan hadde gått til valg på et liberalistisk program i den økonomiske politikken. I tråd med teorien om at styrking av tilbudssiden i økonomien ville skape vekst, ble skattene sterkt redusert, særlig for høye inntekter. Marginalskatten på inntekt ble senket fra 70 til 50 prosent. Det skulle øke investeringslysten, skape arbeidsplasser og øke varetilbudet og etterspørselen.

Kuttene var med på å skape et ubalansert budsjett, der bortfallet av inntekter ikke ble gjort opp for. Sosiale tjenester ble kuttet, mens forsvarsutgiftene økte, slik at resultatet i sum var enorme budsjettunderskudd og sterkt stigende statsgjeld. Utover i sin presidenttid gikk Reagan med på å øke enkelte skatter for å dempe underskuddene, men ikke nok til å rette opp den underliggende ubalansen.

Under ledelse av sentralbanksjef Paul Volcker, innsatt av Jimmy Carter, kom inflasjonen under kontroll fra 1983. Prisen var høye renter og sterkt økende arbeidsledighet. I 1983 var arbeidsledigheten nesten ti prosent, før den begynte å synke og lå på 5,3 prosent i 1989. I kombinasjon med nedskjæringen i offentlige budsjetter skapte ledigheten store sosiale problemer. I 1982 var økonomien i resesjon – tilbakegang – deretter i vekst fra 1983 og ut tiåret. I valgåret 1984 var den på hele 7,3 prosent.

Reagans støttespillere på den kristne høyresiden fikk færre og mindre seirer i praktisk politikk enn mange hadde ventet. Han var først og fremst interessert i bekjempelse av Sovjetunionen og begrensning av offentlige inngrep i økonomien, og i mindre grad i de moralske og religiøse spørsmålene mange tilhengere engasjerte seg i. I noen grad fikk disse aktivistene gjennomslag i form av mer konservative utnevnelser til Høyesterett, selv om to av de tre dommerne Reagan utnevnte viste seg moderate.

Også organisasjoner for likestilling og minoritetsspørsmål var skuffet over fremgangen i 1980-årene; politikerne forholdt seg langt mer passive i slike saker enn i tiåret før, og flere peker på Reagans behov for å holde seg inne med «Reagan-demokratene» som en årsak til dette. Reagan nektet å gjennomføre sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika, og ble i 1986 sterkt kritisert av senere nobelprisvinner Desmond Tutu.

Reagan har også blitt kritisert for sin passive holdning til utbruddet av aids i USA, først registrert i 1981. Sykdommen ble ofte omtalt på en nedsettende måte som et problem for homofile menn, også av politiske myndigheter. Holdningene ble gjenspeilet i befolkningen, der en oppmykning fant sted fra midten av 1990-årene. Rundt 100 000 amerikanere hadde utviklet aids i 1989.

Utenrikspolitisk fikk Reagans presidentperiode særlig betydning i forholdet til Mellom-Amerika og Sovjetunionen. I Mellom-Amerika avsluttet Reagan forgjengeren Jimmy Carters menneskerettighetspolitikk, invaderte Grenada i 1983 og støttet konsekvent regjeringen i El Salvador og contras i Nicaragua. Forholdet til Sovjetunionen var svært kjølig i begynnelsen av perioden, men etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985 ble forholdet mellom supermaktene bedre enn på mange år. Høydepunktet i en serie på fire toppmøter var undertegnelsen av INF-avtalen i 1987, som reduserte antallet mellomdistanseraketter i Europa.

Reagan hadde i sin første presidentperiode inntatt en nærmest uforsonlig holdning til Sovjetunionen og kommunismen. Særlig kjent ble hans formulering fra 1983 om Sovjetunionen som «det ondes imperium». Han satset også på en kraftig opprustning og utvikling av nye rakett- og atomvåpen. Mest oppsiktsvekkende var en offentlig finansiert industriell og militær kjempesatsing som skulle utvikle et system for nedskyting av sovjetiske atomraketter høyt i atmosfæren (Strategic Defense Initiative (SDI), iblant benevnt «Star Wars»).

Reagans ideologiske uforsonlighet kom fra 1985 i skyggen av hans pragmatisme som politiker, da han begynte et banebrytende samarbeid med den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov. Et toppmøte mellom de to i november 1985 ble opptakten til en forsonlig dialog mellom øst og vest og ledet til mer fruktbare forhandlinger om nedrustning. I alt holdt statslederne fire toppmøter, hvor høydepunktet var undertegnelsen av INF-avtalen i 1987, som begrenset antallet mellomdistanseraketter i Europa.

For Reagan-administrasjonen stod motviljen mot kommunismen og det påfølgende samarbeidet med den ikke som motsetninger, men som uttrykk for en riktig republikansk strategi, nemlig at Sovjetunionen bare ville gå inn i reelle forhandlinger dersom USA stod sterkt. Gorbatsjovs vilje til kompromiss må imidlertid også forstås i lys av innenrikspolitiske endringer i et økonomisk svekket Sovjetunionen.

Forholdet til Latin-Amerika ble preget av vilje til militær konfrontasjon der Reagan så fare for kommunistisk eller venstreorientert innflytelse. I 1983 invaderte en styrke Grenada i Karibia. I Nicaragua støttet Reagan-administrasjonen geriljaangrep fra contras mot det venstreorienterte sandinist-styret, som del av Iran-Contras-skandalen som ble avslørt i 1986. I El Salvador fikk myndighetene omfattende våpenleveranser fra USA til bruk under borgerkrigen i landet, som i Nicaragua for å unngå sosialistisk innflytelse. Omfattende overgrep mot politiske motstandere og sivile fant sted uten konsekvenser for USAs støtte før omkring 1990.