Michelle Bachelet

Hun er datter av en general i luftvåpenet som ble torturert til døde etter militærkuppet i 1973. Hun ble selv fengslet og torturert, men ble sluppet fri og var i eksil i det daværende Øst-Tyskland fra 1974 til 1979. Deretter vendte hun tilbake til Chile, hvor hun fullførte utdanning som barnelege og arbeidet i helsesektoren.

Etter diktaturets fall var hun undersekretær i helsedepartementet i Chile fra 1994 til 1997 og i forsvarsdepartementet fra 1998 til 1999. Hun var helseminister fra 2000 til 2002 og forsvarsminister fra 2002 til 2004.

Bachelet var presidentkandidat for sentrum-venstre-alliansen La Concertación ved valget i 2005. Hun fikk 53,5 prosent av stemmene i andre valgomgang 15. januar 2006 og ble dermed den andre valgte kvinnelige presidenten i Sør-Amerika. Den første var Janet Jagan i Guyana åtte år tidligere.

Bachelet videreførte i stor grad den politiske kursen til sin forgjenger, sosialisten Ricardo Lagos. Hun beholdt den nyliberale økonomisk modellen, samtidig som hun prøvde å bøte på de store sosiale ulikhetene med noen målrettede sosiale reformer. Den viktigste var en pensjonsreform i 2008, som blant annet sikret alle eldre en minstepensjon. Selv om den ikke var på mer enn drøyt 600 kroner i måneden, var det et viktig skritt i riktig retning.

Bachelet måtte takle flere store utfordringer i løpet av sin første presidentperiode. En av dem var en omfattende protestbevegelse blant elever på videregående skoler i 2006, som krevde reformer i landets privatiserte utdanningssystem. I 2008 ble landet rammet av den internasjonale finanskrisen, men klarte seg bedre enn de fleste andre land i Sør-Amerika. I februar 2010 ble landet rammet av et jordskjelv med styrke 8,8 på moment-magnitudeskalaen, med påfølgende tsunami. Bachelet måtte tåle kritikk for treg respons under katastrofen.

Bachelet framsto i økende grad som en samlende og god leder som evnet å kommunisere med befolkningen. Hun avsluttet presidentperioden med rekordhøy støtte fra 84 prosent av befolkningen. Til tross for Bachelets personlige popularitet, tapte sentrum-venstre-alliansen La Concertación i 2009 sitt første nasjonale valg på 20 år. Hun måtte gi presidentbåndet videre til den konservative Sebastián Piñera i mars 2010.

Bachelet var leder av UN Women, FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling, fra september 2010 til juni 2013.

2011 ble preget av omfattende sosiale protestbevegelser, ledet an av landets studenter. Kravene om et brudd med den nyliberale utviklingsmodellen som ble innført under Pinochets diktatur fikk økende oppslutning i befolkningen. Bachelet stilte seg bak flere av disse kravene og gikk til valg i 2013 med et mer radikalt program enn i 2005. Hun vant valget med over 60 prosent av stemmene, og tatt i ed som Chiles president 11. mars 2014.

Selv om hun klarte å gjennomføre viktige reformer, særlig i det politiske systemet og innen utdanning, klarte hun ikke å innfri forventingene hun hadde skapt. Hennes andre presidentperiode ble preget av at hun ikke klarte å innta den lederrollen hun hadde i sin første presidentperiode, og hun avsluttet perioden med en støtte i befolkningen på kun 39 prosent, under halvparten av den støtten hun hadde ved utgangen av sin første presidentperiode.

Da andre presidentperiode var over i 2018, ble hun nok engang etterfulgt av Piñera, og tiltrådte som FNs høykommissær for menneskerettigheter. I denne rollen har hun vist seg som en uredd forsvarer av menneskerettigheter, blant annet gjennom sin kritikk av Kinas opptreden i Xinjiang-provinsen og av Saudi-Arabias intervensjon i Jemen.

• FN
• Chiles samtidshistorie
• Chiles politiske system
• Presidenter i Chile