Melkeveien er i gresk mytologi en himmelsk vei som forbinder himmel og jord, der guder, sjeler og udødelige ferdes.
Melkeveien oppstod da Zevs lot Hermes legge Herakles-barnet til den sovende Heras bryst for å gjøre han udødelig. Da Hera våknet rev hun forskrekket barnet vekk, gudinnens brystmelk sprutet ut over himmelen, og det ble dannet et lysende bånd. Melkeveien fikk dermed sitt navn fra melk, eller gala på gresk hvorfra vi har navnet galakse.
Antikkens grekere så for seg melkeveien som et tre eller en akse i universet som forbandt jorden og himmelen. Etter hvert fikk det geosentriske verdensbilde fotfeste både blant grekere og romere, og ved innføringen av det ptolemeiske verdensbilde på 200-tallet evt., ble jordkloden plassert i sentrum av universet, med sirkler av stjerner og ulike planeter i lag utenfor. Melkeveien ble derfor også omtalt som melkesirkelen (galaktos kyklos) siden man da tenkte at den strakk seg som en sirkel rundt jorden. Aristoteles beskrev melkesirkelen brennende bånd mellom månen og jorden.
Det er mye symbolikk knyttet til melk og melkeveien. I gresk og romersk litteratur ble melk ofte forbundet med overflod og lykke. I Odysseen omtales drikken melikraton, en blanding av melk og honning, som en spesielt god drikk. Melk symboliserte også nye begynnelser.
Fra 600-tallet fvt. kan vi se en kobling mellom melk og stjernene i en rekke ulike tekster. Etter hvert vokste ideen fram om at menneskets sjel kommer fra stjernene, noe man mente forklarte hvorfor nyfødte var avhengige av melk. I tillegg skapte denne tanken et ønske om å kunne returnere til stjernene etter sin død. Pytagoreerne, en religiøs og filosofisk gruppering som virket rundt år 500 fvt., videreutviklet denne tanken og skrev om et sted i stjernene hvor sjelene kunne komme etter sin død. Dette stedet omtales som «de velsignedes øy» og ble dermed et alternativ til det gledesløse dødsriket som vi finner hos eldre forfattere som Homer (700-tallet fvt.) og Hesiod (aktiv mellom 750 og 650 fvt.).
Vi finner også disse tankene hos Platon, i dialogen Timaios (skrevet rundt 360 fvt), hvor det hevdes at hver sjel er knyttet til sin egen stjerne. Ved fødselen faller sjelen ned til jorden og tar bolig i en menneskekropp, men man har mulighet til å returnere til stjernene etter døden, da kropp og sjel skiller lag. Aristoteles hevdet også at sjelene reiste til himmelen og stjernene etter sin død, og vi finner eksempler på denne troen på en rekke gravinnskrifter fra 400-tallet fvt. og langt inn i senantikken.
Melkeveien og stjernene var gudenes område. Mange myter forteller at sjelen til de få menneskene og heltene som ble guddommeliggjort, deriblant Herakles, steg opp til stjernene. Stjerner og, i forlengelse av det, melk ble derfor i visse religiøse kretser brukt som et symbol på udødelighet. Vi finner spor av denne tanken i de såkalte orfiske gullplatene fra det 300-tallet og framover.
Romerne så på melkeveien som et sted hvor sjelen ble renset etter døden. Med innføringen av kristendom i Romerriket fra 300-tallet evt., mistet melkeveien mye av sin tidligere betydning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.