Kunsthåndverk og design i Sverige

Stockholmsutstillingen (Allmänna konst- och industriutställningen i Stockholm 1897) ble en stor demonstrasjon av det svenske kunsthåndverket og industrien. Sverige var kommet langt innen den teknologiske utviklingen sammenlignet med mange andre land. På telefoniens område var man ledende. I 1890-årene var Stockholm den byen i verden med flest telefoner per innbygger. Det skyldtes i stor grad telefonprodusenten L. M. Ericsson.

Den radikale kvinnesaksideologen Ellen Key fikk stor betydning for bosituasjonen. Med boken Skönhet för alla (1899) propaganderte hun for rene, lyse hjem og med funksjonelle møbler.

Ekteparet Carl og Karin Larsson levde i Sundborn i Dalarna. Hun innredet hjemmet, mens han malte akvareller som skildret det og familielivet. Bildene ble brukt som illustrasjoner i bøker som De mina (1895) og Ett hem (1899). Bøkene fikk enorm påvirkningskraft, både i Sverige og internasjonalt.

Den svenske glasskunsten ble verdensberømt på begynnelsen av 1900-tallet. Formgiverne Simon Gate og Edward Hald virket hos Orrefors, der de tegnet rimelig bruksglass og eksklusiv glasskunst. Spesielt viktig var glassverkets deltakelse på verdensutstillingen i Paris i 1925.

I løpet av 1930-årene utviklet Vicke Lindstrand og Edvin Öhrström arielglasset, som er et tykt formet kunstglass med luftblærer. Etter andre verdenskrig fikk svensk glasskunst et bredt nedslagsfelt. Erik Höglunds munnblåste luseglass på 1950-tallet var viktig for den frie glasskunstens utvikling. Ingeborg Lundins friblåste vase Äpplet ble et symbol for det svenske glasset i 1952. Hun videreutviklet og forfinet ariel-teknikken de kommende tiårene.

Gunnar Cyrén arbeidet som industridesigner og glasskunstner. Hans popglass med striper i sterke farger vakte oppmerksomhet da det først ble utstilt omkring 1967. Eva Englunds graalglass var med eksistensialistiske motiver, av mennesker i sorg og med plagede uttrykk. Bertil Vallien har også lenge arbeidet med menneskehodet som et sentralt tema. Ulrica Hydman-Vallien utviklet etter hvert kunstglasset til et populærkulturelt medium.

Åsa Jungnelius og Ludvig Löfgren har på 2000-tallet revitalisert svensk glasskunst. Jungnelius' leppestift og kjønnsorgan i glass har fått stor oppmerksomhet. Löfgrens Hot Rod er både provoserende og vulgær.

Etter 1919 fikk Gregor Paulssons slagord «Vackrare vardagsvara» stor betydning, særlig gjennom arbeidet til Svenska Slöjdföreningen. Ideen bak Paulssons propagandaarbeid var at man måtte ta i bruk den nye teknikken, spesielt med tanke på å utvikle nye former til nye produkttyper på maskinell basis. Med på laget hadde han Elsa Gullberg som aktivt formidlet nye designere til industrien.

Hemutställningen i 1917 på Liljevalchs Konsthall ble en milepæl med sitt sosialestetiske program. Målet til Svenska Slöjdföreningen var å få industrien til å produsere design for alle samfunnsklasser. Wilhelm Kåge fikk sitt gjennombrudd med Arbetarservisen for Gustavsberg.

I 1920-årene dominerte den såkalte tjugotalsklassisismen, og det var på denne tiden at det svenske kunsthåndverket for alvor ble internasjonalt kjent. På Stockholmsutstillingen i 1930 fikk funksjonalismen et viktig gjennombrudd. Ingegerd Torhamns tepper på utstillingen balanserte mellom brukskunst og billedkunst. Sven Markelius, Uno Åhrén og Sigurd Lewerentz bidro med nyskapende møbler. Året etter kom den propagandistiske boken Acceptera, der flere progressive arkitekter var forfattere.

Scandinavian design hadde sin storhetsperiode i 1950- og 1960-årene. Det ble en formgivning tilpasset de sosialdemokratiske ideer. Innen porselensindustrien var Gustavsberg og Rörstrand de dominerende, med designere som Stig Lindberg, Lisa Larsson, Hertha Bengtsson og Carl-Harry Stålhane. Metallindustrien opplevde også et stort oppsving, med godt designede bruksgjenstander i rustfritt stål til en rimelig penge. Gense hadde designere som Pierre Forsell og Folke Arström, mens Nilsjohan brukte blant andre Gunnar Åkerling og Sigvard Bernadotte. Sistnevnte designet klassikeren Röda Clara, en boksåpner i rød, slagfast plast.

I slutten av 1960-årene og litt inn på 1970-tallet kom en ny generasjon formgivere og kunsthåndverkere som brøt med Scandinavian design. De var påvirket av OP-kunsten og populærkulturen. Innredningsindustrien gjennomgikk store forandringer. Designerduoen Tom Ahlström og Hans Ehrich laget den radikale gulvlampen Lucifer i lakkert rød, blå og gul for Fagerhult (1975). Innovator stod bak storselgeren Stuns, en stålrørstol som lett kunne monteres av kjøperen. 10-gruppen formga fargesterke og provokative mønster til tekstiltrykk som de solgte i en egen butikk i sentrale Stockholm. Perioden var også sterkt preget av venstresidens politiske budskap. Det kom særlig frem i kunsthåndverket, som tekstilkunsten og keramikken.

Som i Norge hadde svensk tekstilkunst tidlig på 1900-tallet sine røtter i tradisjonelle tekstiler. Husflidsmiljøet (svensk Hemslöjd) hadde stor innflytelse. Samtidig samarbeidet organisasjoner som Handarbetets Vänner med dyktige arkitekter. Disse jobbet gjerne med utgangspunkt i nasjonalromantiske strømninger. Kunstner- og arkitektekteparet Anna og Ferdinand Boberg tegnet både broderimønster og gobelenger. Agnes Branting, som var kunstnerisk leder for Handarbetets Vänner, fikk utført billedtepper etter mønster av Anders Zorn, Carl Larsson og Gunnar Gunnarsson Wennerberg. Tendensene var de samme i Norge, der verksteder laget tekstiler etter kjente kunstnere. Blomster som prestekragen og vannliljen var gjentakende motiver.

I 1919 etablerte den 46 år gamle Märta Måås-Fjetterström et tekstilverksted i eget navn. MMF ble med årene det viktigste tekstilverkstedet for håndvevde gulvtepper i flatvevde teknikker og floss, likeså veggtepper i gobelengteknikk. Hos Måås-Fjetterström arbeidet flere tekstilkunstnere som formga egne mønster, og som de fikk signere med eget navn. En av de mest kjente var Barbro Nilsson. Hun ble leder for MMF i 1943. Snäckorna (1943) i gobelengteknikk er et av hennes mest kjente mønster. Det er komponert over et rammeverk og skjell som beveger seg rytmisk på diagonalen over en flate i blå sjatteringer. MMF eksisterer fortsatt.

I 1920-årene blomstret også tekstilhåndverket. Eksklusive spesialbestillinger ble utført for bedrifter og borgerskapet. Til Ivar Kreugers Tändstickspalatset ble det levert mange eksempler på kostbare tepper og møbler. Også til Stockholmsutstillingen ble det laget mange unike tekstiler. Blant de mest avantgardistiske var det Ingegerd Torhamn laget. Hun var inspirert av billedkunsten og kubismen, som arbeidene til Gösta Adrian-Nilsson. Motivene var flate og asymmetriske i komposisjonen. Designentreprenøren Elsa Gullberg deltok også på utstillingen. Hun samarbeidet med flere av tidens ledende formgivere, som Arthur Percy, Evald Dahlskog og Nils von Dardel.

Nordiska Kompaniet (NK) sitt tekstilverksted fikk stor betydning i 1950-årene. Finskfødte Viola Gråsten arbeidet med stiliserte mønster, både til trykte tekstiler og ryer. Hennes innredningstekstiler Raff, Festivo og Harlekin ble også brukt til hjemmesydde kjoler. Astrid Sampe var verkstedets viktigste formgiver. Ikke bare på bakgrunn som designer, men fordi hun engasjerte flere kjente utøvere til å tegne for NK. Nevnes kan Olle Bærtling, Alvar Aalto, Sven Markelius og Olle Eksell.

Senere kom Sampe til å jobbe for Almedahls, der hun utformet folkelige og populære mønster. I slutten av 1960-årene formga Wanja Djanaieff mønsteret Svan som sengesett for den samme produsenten. Samtidig var brukskunsten i forandring. Mange reagerte på industriens mangel på visjoner. Flere utøvere startet egne virksomheter, der de trykte selv. I 1970 ble 10-gruppen etablert av ti yngre tekstilformgivere og kunstnere. Reaksjonen fra arkitekter og designforretninger var positive. Etter hvert produserte Borås Wäfveri ti mønster, en fra hver av 10-gruppens medlemmer. Inez Svensson kom senere til å jobbe for produsenten. Ut fra denne alternative tenkingen kom flere initiativer, som kjedebutikken Polarn & Pyret.

Svenske arkitekter og kunstnere var under det sene 1800-tallet påvirket av den engelske Arts and crafts-bevegelsen. Enkle og robuste håndverksmøbler i svenske tresorter ble foretrukket. Carl Westmans Arbetarmöbeln er en type tilsvar på William Morris' engelske møbler for de bemidlede akademikerne. Som i flere tilfeller ønsket man å nå ut til arbeiderklassen, men det var på begynnelsen av 1900-tallet mer en utopi, som gikk i oppfyllelse først sent i mellomkrigsårene.

Med funksjonalismen og industriens rasjonaliseringer var det også mulig å lage rimeligere møbler for det brede flertall. Den tyske Bauhaus-bevegelsen påvirket svenske arkitekter til å lage tidsriktige møbler i stålrør, som etter hvert ble et rimeligere alternativ til tradisjonelle tremøbler. Revolusjonerende var Bruno Mathssons laminerte møbler, som i 1930-årene ble en sterk merkevare for svensk design internasjonalt.

Etter andre verdenskrig var den svenske økonomien i sterk vekst. Sosialdemokratiet fordelte godene, og velferdsstaten ble fundamentet i samfunnet. Det resulterte i en voksende middelklasse med forandrede forbruksvaner. Møbelindustrien tilpasset seg nye vilkår og laget kvalitetsmøbler til rimelige priser. En av de førende bedriftene var Svenska Möbelfabrikerna i Bodafors. Bertil Fridhagens modeller i avslepen konservativ smak fikk stort nedslag hos allmennheten.

Ingvar Kamprads firma IKEA er viktig for svensk møbel- og innredningsindustri. Det har med sine flatpakkemøbler revolusjonert møbelindustrien over hele verden. I 2018 hadde firmaet 422 varehus i over 50 land og omsatte for 390 milliarder norske kroner.

Samtidig som Sverige har en møbelindustri med fokus på forbrukermarkedet, har Källemo satset på annerledes design av høy kunstnerisk kvalitet. Jonas Bohlin tegnet stolen Concrete i støpt betong og satte firmaet i det internasjonale søkelyset. Siden 1990 har Mats Theselius vært deres førende designer.

I Sverige ser vi som i mange andre land tendenser til småskalaproduksjon. Internasjonal handel har gjort det vanskeligere for mange bedrifter å konkurrere på pris. Mange formgivere arbeider på tvers av landegrensene og har utenlandske oppdragsgivere. Oppi dette lite oversiktlige markedet er det enkelte som går mot strømmen.

Designduoen Chandra Ahlsell (født 1973) og Anna Holmquist (født 1978) etablerte i 2005 Folkform. I fellesskap designer de et bredt produktspekter innen møbler, belysning og hverdagsprodukter. Oppdragsgivere er først og fremst små og middels store svenske firmaer med lokal forankring. For familiebedriften Rosengrens Metallgjuteri designet de i 2010 den innovative og arkitektoniske lysskulpturen Candle Collage i støpt metall. Deres mest kjente arbeid er lampeserien Suburban Skyline for Örsjö Belysning (2011). Som anerkjennelse har Folkform fått flere priser, som den høythengende Bruno Mathsson-priset 2019.