Judariket

Det gamle testamentet og Tanakh er hovedkildene til kunnskap om Judarikets historie, men arkeologiske funn og nabolandenes historiske annaler og relieffer gir mange bekreftende og supplerende opplysninger. Ifølge bibeltekstene var området, kalt Juda, opprinnelig bebodd av etterkommere av stamfedrene Judas og en del av Benjamins stamme (første Kongebok 12).

Israelittenes tidlige historie er et omstridt tema i dag, men kong David regnes likevel, av de fleste forskere, som en historisk person. En seiersstele skrevet på arameisk, funnet i Tel Dan i 1993–1994, ser ut til å bekrefte at Judarikets kongehus var kjent som «Davids hus» på 800-tallet fvt.

Kongebøkene og Krønikebøkene forteller om maktkamper, kriger, politiske intriger og om begge kongehusenes religiøse praksis. På grunn av sin beliggenhet midt mellom storrikene Assyria og Babylonia i øst og Egypt i vest måtte kongene i Jerusalem delta på den internasjonale politiske arenaen. I mange tilfeller måtte de også forsvare landets byer mot angrep og invasjon, eller inngå tributtavtaler med nabostatene. Bibeltekstene forteller om stadige konfrontasjoner, både med storstater og småstater som Edom og Moab.

Ifølge både assyriske annaler og bibeltekster erobret assyrernes kong Sanherib (cirka 704–681 fvt.) store deler av kystlinjen og et stort antall av kong Hiskias befestede byer. Beleiringen av byen Lakish er også veldokumentert på relieffer fra palasset i Ninive. Hiskia måtte overlate alt tempelets sølv og gull til assyrerkongen (andre Kongebok 18–19). Deretter startet beleiringen av Jerusalem.

Ingen av de overleverte tekstene gir opplysninger om hvor lenge beleiringen varte, men øyensynlig hadde innbyggerne hatt god tid til å styrke befestningene i forkant (andre Krønikebok 32,5). Det berettes også at profeten Jesaja var til stede i byen under beleiringen og oppfordret befolkningen til å holde ut (Jesaja 36–37). Sanherib vendte til slutt tilbake til Ninive, og Jerusalem beholdt sin frihet. Ifølge andre Kongebok 19,35 skal årsaken ha vært at Jahves engel hadde drept 185 000 assyriske soldater.

Assyrias enorme erobrede landområder, som strakte seg fra Media til Luxor, ble imidlertid vanskelige å administrere. Judarikets konge, Manasse (cirka 696–642 fvt.), skal ha latt bygge en ny mur rundt Davidsbyen i Jerusalem, noe som kan ha vært en forberedelse til løsrivelse fra Assyria (andre Krønikebok, 33,14). Det som i praksis førte til Judas selvstendighet var Det nyassyriske rikets fall cirka 612 fvt. Men Babylonia ble den nye store trusselen i øst.

Flere av profetene virket i Juda. De advarte folket og kongehuset mot det prester og profeter anså som fremmed kult. Både innskrifter, tegninger (Kuntillet 'Ajrud), smykker og stempler viser at befolkningen hadde et forhold til omverdenens guder og gudinner og deres symboler. Den semittiske fruktbarhetsgudinnen Ashera ser ut til å ha hatt en spesiell plass. Ashera kan knyttes både til steppene, til seksualitet og til reproduksjon. Mye tyder på at hennes kult også kan ha hatt innpass i tempelet i Jerusalem. Men vi kan også lese om kvinner som «gråter for Tammuz» (Esekiel 8,14).

Samtidig var dette tiden da ulike prester og profeter var opptatt av å få folket til å tilbe kun den ene guden, Jahve (JHVH). Profetene anklager mange av kongene for avgudsdyrkelse, og truer med Guds straff og oppfordrer befolkningen til å følge et moralsk og lovlydig levesett. Forestillingen om en Messias oppsto også blant profetene på denne tiden. Messias skulle være en kommende ny og mektig konge av Davids slekt som skulle redde det jødiske folket fra dets fiender. Først langt senere ble denne forestillingen knyttet til de siste tider.

Under kong Joshia (cirka 630–609 fvt.) ble det gjennomført en stor kultreform. Alle mindre offersteder rundt om i landet ble nedlagt, og all offentlig religiøs kult konsentrert rundt tempelet i Jerusalem. Gudebilder og andre kultgjenstander ble ødelagt, og folket ble formanet om å tilbe kun Jahve (andre Kongebok 22,1–23,30).

Selvstendigheten varte ikke lenge. Allerede om vinteren 598/597 fvt. marsjerte Babylonias kong Nebukadnesar 2 mot Jerusalem for å kreve inn tributt. Byen måtte overgi seg, og babylonerne tok med seg kongen, Jojakin, og en stor del av overklassen til Babylon. Nebukadnesar innsatte Joshias tredje sønn, Mattanja som vasallkonge og ga ham navnet Sidkia (andre Kongebok 24,17).

Uoverensstemmelser mellom Babylonia og Egypt gjorde at kongen i Jerusalem måtte balansere mellom to stormakter. Ifølge tekstene deltok Sidkia i et opprør mot babylonerne, og i 587/586 vendte Nebukadnesar 2s hær tilbake. Byen ble inntatt etter en lang beleiring som førte til stor lidelse og hungersnød i byen. Tempelet og slottet ble brent, og byen ødelagt.

• Det gamle Israel
• Religion i Det gamle Israel
• Samaria
• eksilet i Babylon
• tempelet i Jerusalem
• Ashera
• Tel Dan-stelen