IP-adresse

Dersom man kjenner IP-adressen til en server, kan man taste tallet rett inn i nettleserens adresselinje. Fordi det gjerne er svært lite hensiktsmessig, taster man heller inn en vanlig nettadresse, for eksempel www.snl.no, og lar DNS-serverne på internett oversette den til den korrekte numeriske IP-adressen.

IP-nettverk er pakkesvitsjet, det vil at all data deles opp i pakker når det skal utveksles mellom to maskiner. Hver IP-pakke inneholder to IP-adresser, én til avsender og én til mottaker av pakken. Noen noder på nettet, for eksempel servere, har faste, såkalte «statiske» IP-adresser. Andre, som de fleste private datamaskiner, får oppgitt en ny IP-adresse hver gang de logger seg på nettet, slik at IP-adressen er midlertidig eller «dynamisk». Dette skjer gjennom en tjeneste kalt DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) som leveres av en server i det nettverket man kopler seg til, for eksempel hos selskapet som leverer bredbåndstilknytningen.

I dag benyttes i hovedsak IP versjon 4 (IPv4) og versjon 6 (IPv6). IPv4 ble introdusert i 1981, mens IPv6 ble lansert i 1995. Hovedforskjellen mellom IPv4 og IPv6 er at sistnevnte har mulighet for enormt mange flere unike adresser. På 1990-tallet så man raskt at antallet adresser som var tilgjengelig i IPv4 ikke var nok til at alle datamaskiner koblet til internett kunne ha sin egen unike adresse. IPv4 er fortsatt i bruk i dag på grunn av kreative tekniske løsninger som gjør at man kan bruke adressene i IPv4 mer effektivt enn tidligere. En gang i fremtiden vil IPv6 ta over for IPv4.

• Internet Protocol
• internett