Venezia

Et sentralt punkt i byen er den monumentale Piazza San Marco (Markusplassen), 175 meter lang og 82 meter bred. Mot lagunen åpnes en mindre plass, Piazzetta San Marco, og dermed oppnås en av verdens mest særegne plassdannelser. Her er to søyler fra 1100-tallet; den ene med bronseløve, den andre med byens opprinnelige skytshelgen, Theodor. Ved Markusplassen ligger den bysantinsk-romanske Basilica San Marco (Markuskirken) og il Campanile (98,5 meter høy fra 1100–1500-tallet, styrtet ned i 1902, oppført på ny i 1911).

Venezia en svært rik kunstby, med flere viktige museer. De mest berømte malerisamlingene finnes i Dogepalasset, Museo Civico Correr, Gallerie dell‘Accademia med hovedverker fra venetiansk renessansemaleri, og palasset Cà d'Oro (oppført i perioden 1421–1436). I Galleria Internazionale d’Arte Moderna finnes moderne venetiansk maleri og en stor samling moderne utenlandsk maleri, for en stor del samlet gjennom den internasjonale utstillingen som finner sted hvert annet år, Veneziabiennalen. Moderne kunst finnes også i Peggy Guggenheim-samlingen.

Byen har cirka 100 kirker, blant annet barokkmesterverket Santa Maria della Salute, to kirker av høyrenessansearkitekten Andrea Palladio (San Giorgio Maggiore og Il Redentore) og fransiskanerkirken Santa Maria dei Frari (1300–1400-tallet) med Tizians grav. Det berømte operahuset Teatro La Fenice (Fugl fønix) ble totalskadd i brann for andre gang i 1996. Operaen ble gjenoppbygd identisk med den gamle på samme sted, og gjenåpnet i 2003.

En av verdens mest berømte rytterstatuer er Andrea del Verrocchios minnesmerke over condottieren Bartolomeo Colleoni (1488, oppsatt i 1496), utenfor kirken Santi Giovanni e Paolo.

Det finnes tallrike privatpalasser med marmorfasader i romansk, gotisk og renessansestil, og verker av Pietro Lombardo og andre mestere med bilder av blant andre Tizian. Ved siden av disse fremtrer Palazzo Ducale (Dogepalasset) ved Piazzetta'en i gotisk stil, blant annet med Piombi (Blykamrene), Ponte dei Sospiri (Sukkenes bro), Libreria Vecchia (Det gamle biblioteket) og statsarkivet (fra 883).

I folkevandringstiden var det gjennomgangsland for mange erobrerfolk; fastlandets byer som Padova og Aquileia ble ødelagt, og innbyggerne søkte tilflukt på øyene ute i lagunene. Men også der var de utsatt for angrep, og måtte slutte seg sammen til en slags statsorganisasjon under en hertug, dux eller doge. Den første doge ble ifølge tradisjonen valgt i 697, og litt over 100 år senere flyttet regjeringen til øya Rialto. På grunn av sjørøvere måtte Venezia alltid holde en sterk flåte, som også ble brukt til å utvide landområdet.

Venezia lå fritt og uavhengig som det naturlige bindeledd mellom det frankiske og det bysantinske rike, og ble snart en betydelig handels- og markedsplass. Korstogene førte til et veldig oppsving for Venezias makt og rikdom, idet trafikken mellom Vest-Europa og Orienten økte sterkt, og Venezia ennå ikke hadde noen farlig konkurrent. Venezia spilte en avgjørende rolle ved det fjerde korstog (1204) som gikk til Konstantinopel, omstyrtet Det bysantinske riket og opprettet et nytt «latinsk keiserdømme». Venezia fikk da store besittelser på Balkanhalvøya og en rekke greske øyer, blant annet Kreta.

Da det latinske keiserdømme ble styrtet og det bysantinske gjenopprettet i 1261, skjedde det imidlertid med Genovas hjelp, og fra nå av var det i mer enn 100 år stadig krig mellom de to rivaliserende byene, inntil Genova i 1381 måtte anerkjenne Venezias herredømme på havet. Venezia utviklet seg snart til Middelhavets mektigste handelsby, med monopol på orienthandelen.

Forfatningen hadde da gjennomgått en utvikling i aristokratisk retning; ved siden av dogen var det innført et regjeringskollegium på seks medlemmer, Signoria, og et «stort råd» på 480 notabler. I 1297 ble det bestemt at rådets medlemmer skulle utpekes fra noen bestemte, adelige familier. Da dette førte til oppstand, ble det dessuten opprettet et timannsråd – en domstol med nesten ubegrenset straffemyndighet. På 1400-tallet ble Venezias område til lands sterkt utvidet, og samtidig vant republikken en rekke øyer i den indre del av Middelhavet, blant annet Kypros. Til lands ble krigene ført av fremmede condottierer, mens flåtene stod under kommando av venetianske adelsmenn.

Fra 1400- til 1700-tallet var Venezia et midtpunkt for kunst, kultur og fornøyelsesliv. På 1500-tallet levde Tizian, Veronese og Tintoretto i Venezia. Fra andre halvpart av 1400-tallet hadde republikken fått en farlig fiende i Det osmanske riket, og da sjøveien til India ble oppdaget, minket orienthandelen i Middelhavet, og ble etter hvert helt borte. Også i Europa fikk Venezia farlige fiender, og stillingen ble stadig vanskeligere. I 1571 falt Kypros, og i 1669 Kreta. I 1699 vant Venezia riktignok Peloponnes og øyene i Det joniske hav, men mistet det meste igjen i 1718 og grep fra da av ikke mer inn i verdenspolitikken. I 1797 lot Napoleon franske tropper besette Venezia, men avstod den ved freden i Campo Formio samme år til Østerrike, og dermed var det ute med Venezia som selvstendig stat.

Østerrike mistet Venezia igjen i 1805, men fikk den tilbake ved Wienkongressen sammen med Lombardia. Under revolusjonsbølgen i 1848 gjorde Venezia oppstand, og «republikken San Marco» ble proklamert, men alt året etter tok østerrikerne byen tilbake. Under krigen mellom Østerrike og Preussen i 1866 stod Italia på Preussens side, og Østerrike måtte avstå Venezia til Italia.