Georg 3.

Georg 3. var veldig konservativt oppdratt – det ble målet hans å gjennomføre et personlig styre med fritt valg av ministere.

Ved å slutte seg til toryene lyktes det ham også hurtig å bryte whigslektenes makt og få Lord Bute til førsteminister (1762–1763); men Butes kongeligsinnete politikk vakte uvilje, og de følgende år måtte Georg finne seg i forskjellige whigministerier.

I årene 1770–1782 kom toryene tilbake til makten under ledelse av Georgs nære fortrolige Lord North. Nederlaget i Nord-Amerika førte til dennes fall, og Georg ble deretter tvunget til å innta en rolle som konstitusjonell monark, mens toryen William Pitt styrte meget selvstendig (1783–1801).

Hele Georgs regjeringstid var meget urolig, med sjuårskrigen, den nordamerikanske frihetskrig, den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Samtidig var det i denne perioden at den industrielle revolusjon startet i England og la grunnlaget for britenes verdensherredømme.

I 1765 og 1788 hadde Georg anfall av psykisk sykdom. I 1808 ble han blind og i 1810 svært psykisk syk. Han satt fra 1811 innesperret på Windsor Castle mens sønnen Georg 4 overtok regentskapet.

Georg ble i 1761 gift med Charlotte-Sofie av Mecklenburg-Strelitz og hadde i alt 15 barn, deriblant Georg 4. og Vilhelm 4.

Hans søster, Caroline Mathilde, ble gift med den dansk-norske kongen Christian 7.

• regenter i Storbritannia
• Storbritannias historie