I utgangspunktet ville kong Hussein unngå en separat fred med Israel, slik Egypt hadde inngått, men knytte en fredsslutning til Palestina-spørsmålet og en fredsløsning for Midtøsten. Madrid-konferansen, og enda mer Oslo-avtalen i 1993, ga Jordan et slikt grunnlag, samtidig som FN-resolusjon 242 lå til grunn som et rammeverk. Samtidig som det ble ført offisielle fredsforhandlinger mellom Israel og Jordan i Washington i USA i kjølvannet av Madrid-konferansen, ble det gjennomført hemmelige forhandlinger i Amman. Disse ble for en stor del ført mellom Mossads nestsjef Efraim Halevy og kong Hussein.
I oktober 1992 ble de to partene enige om en plan for forhandlingene, som så fikk fart etter Oslo-avtalen. Dagen etter at denne var undertegnet, inngikk Jordan og Israel 14. september 1993 en offisiell agenda for sin bilaterale fredsprosess. Prosessen møtte motstand fra en islamsk opposisjon, Det muslimske brorskap i Jordan, og stanset delvis opp. I mai 1994 møttes kong Hussein og statsminister Yitzhak Rabin til hemmelige samtaler i London, hvorpå prosessen igjen skjøt fart. Deres første offentlige møte fant sted 25. juli, da de undertegnet en første avtale, med et rammeverk, foran Det hvite hus i Washington («The Washington Declaration»). Da hadde avtalen mellom Israel og PLO om Gaza og Jeriko, som ble inngått innenfor rammen av Oslo-prosessen i mai samme år, gitt den jordanske kongen det grunnlaget han trengte for å inngå en tosidig fredsavtale med Israel. Deretter ble det første offisielle forhandlingsmøtet i regionen mellom delegasjoner fra Israel og Jordan avholdt i juli i Ein Avrona, ved grensen nord for Akaba og Eilat.
Selve fredsavtalen ble undertegnet i Wadi Arava, en grensekryssing mellom Israel og Jordan, 26. oktober 1994, etter en siste forhandlingsrunde i Amman uken før. Avtalen ble signert av de to landenes statsministre, Yitzhak Rabin og Abd al-Salam al-Majali, med USAs president Bill Clinton, Russlands utenriksminister Andrej Kozyrev og kong Hussein som vitner. Fredsavtalen ble deretter ratifisert av de to lands nasjonalforsamlinger, hvoretter fulle diplomatiske forbindelser ble inngått 27. november 1994.
Avtalen la opp til normalisering av forholdet, herunder økonomisk samarbeid, handel og turisme. Det ble blant annet lagt opp til etablering av felles såkalte «Qualified Industrial Zones», hvorfra varer ville få fordelaktige vilkår ved eksport til USA. Som tilfellet ble med Egypt, ble omfanget av samkvemmet begrenset, og freden mer 'kald' enn 'varm'. Dels skyldtes dette ulike utfordringer knyttet til felles prosjekter, dels skapte den politiske utviklingen i regionen hindringer, som Israels innmarsj i Gaza i 2008. Før dette førte blant annet en feilslått israelsk etterretningsoperasjon rettet mot Hamas-lederen Khaled Mishaal i 1997 – et brudd på fredsavtalen – til en forverring i forholdet.
Blant de viktigste, og vanskeligste, spørsmålene i fredsforhandlingene hørte spørsmålet om felles utnytting av vannressursene, både fra Jarmuk-elva og Jordanelva. Mens forhandlingene mellom Israel og henholdsvis Egypt og Syria – og palestinerne – var knyttet til formuleringen «land for fred», var territorielle spørsmål mindre sentrale i forholdet til Jordan. Likevel var det elementer av overføring av land: Et område på rundt 380 kvadratkilometer sør for Dødehavet var kontrollert av Israel, og et oppdyrket område i Arava-dalen tilhørte Jordan, og skal i henhold til avtalen tilbakeleveres etter 25 år. Utgangspunktet for grensedragningen var den internasjonale demarkasjonslinjen som ble trukket opp i 1922.
Jordan brukte også fredsforhandlingene med Israel som et virkemiddel for å styrke forholdet til USA, og ikke minst for å få økt bistand, både økonomisk og militær, fra USA. I 1996 ble det inngått en handelsavtale mellom Israel og Jordan, og det ble innledet samarbeid på det sikkerhetspolitiske så vel som det økonomiske området.
Spørsmålet om Jerusalems status var sentralt i forhandlingene både mellom Israel og Jordan og Israel og PLO, og det er forblitt uløst. Mens både Israel og Palestina gjør krav på byen som sin hovedstad, har Jordan siden 1948 hatt et særskilt forhold til Øst-Jerusalem og islams hellige steder der. I avtaleverket ble det derfor lagt inn hensyn til Jordans spesielle rolle i forhold til disse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.