Diana (britisk prinsesse)

Diana Frances Spencer ble født i 1961 i Norfolk i England og var datter av Edward John Spencer (1924–1992), den 8. jarlen av Spencer, og Frances Ruth Roche (1936–2004). Diana var født inn i det britiske aristokratiet. Hennes far var stallmester for både George 6. og Elizabeth 2., mens hennes farmor, grevinne Spencer, var i mange år Lady of the Bedchamber for Elizabeth, dronningmoren. Hun vokste opp på Park House, et gods nær Sandringham, som hennes far leide av kongefamilien.

Diana var sju år gammel da hennes foreldre skilte seg. Etter en ufin rettssak fikk faren foreldreretten til barna. I 1975 ble faren den 8. jarlen av Spencer. Familien flyttet til familiegodset Althorp, og Diana ble omtalt som Lady Diana Spencer. Hun hadde et svært dårlig forhold til stemoren Raine Spencer (1929–2016), og beskrev senere oppveksten som «svært ulykkelig» og «svært ustabil».

Ni år gammel ble Diana sendt på kostskole. Hun var ikke spesielt interessert i skolearbeid, og strøk to ganger til O-Level-eksamen. Høsten 1979 jobbet hun som assistent i en barnehage og deltid som barnepike for en amerikansk familie. Hun delte en leilighet i Earls Court med tre venninner, og ble på mange måter prototypen på det antropologen Peter York hadde omtalt som «Sloane Ranger» – en person fra overklassen som shoppet og sosialiserte i området rundt Sloane Square.

29. juli 1981 giftet Diana seg med den britiske tronarvingen Charles, prins av Wales, i en storslått vielse i St. Pauls-katedralen i London med 2500 prominente gjester til stede. Vielsen var en av 1980-tallets store mediebegivenheter, og samlet 750 millioner TV-tittere verden over.

Diana og Charles fikk to barn: Prins William, født i 1982, og prins Henry, best kjent under kallenavnet «Harry», født i 1984.

Dianas første solooppdrag fant sted i 1984, da hun reiste til Norge på offisielt besøk. Under oppholdet bodde hun hos daværende kronprins Harald og kronprinsesse Sonja på Skaugum.

Prins Charles og Diana tok ut separasjon i 1993, og ekteskapet ble oppløst i 1996. Det var flere grunner til at ekteskapet havarerte. Aldersforskjellen på tolv år var én faktor. Diana ble sett på som ung og moderne, mens Charles hadde et image som en gammel ungkar som var vanskelig å riste av seg. Diana var med på å skape trender; Charles kledte seg konservativt i skreddersydde dresser fra Savile Row. De to delte få interesser. Diana likte Duran Duran, Charles foretrakk Berlioz. Diana følte seg hjemme i storbylivet i London med kulturarrangementer og shoppingmuligheter, Charles trivdes best på landet hvor han kunne drive med hagestell, landskapsmaling, fisking og hestesport. I sin evige søken etter å finne noe å fylle tilværelsen med, var Charles stadig oppslukt i ulike prosjekter som stjal tid fra familien.

Etter hvert ble det også tydelig at Dianas popularitet hos befolkningen totalt overskygget Charles', og at dette ble et problem for han. Den Diana som offentligheten ble kjent med og den private kunne ofte fremstå som to ulike personligheter. Utad virket hun behersket, rolig og profesjonell. På hjemmebane kunne hun være temperamentsfull, lunefull og deprimert, noe som slet på menneskene rundt henne. I tillegg var Charles' vennskap og tidligere romanse med Camilla Parker-Bowles et problem i ekteskapet mellom Charles og Diana.

Diana ble en svært populær prinsesse i det britiske folket. Hun ga stemmer til svake grupper i samfunnet som hjemløse, vanskeligstilte barn, hiv-smittede og mennesker med spiseforstyrrelser. Hun snakket om disse ømtålige emnene på et språk folk forsto og identifiserte seg med. Hennes helt unike evne til å kaste glans over arrangementer med en varme og en oppriktig interesse for de mennesker hun møtte, var en av de viktigste grunnene til at hun ble så umåtelig populær blant massene. På en måte som ingen andre i kongefamilien evnet, klarte hun å balansere det jordnære og folkelige med stil, eleganse, glamour og verdighet. Hun gjorde det på en lavmælt og ydmyk måte. I tillegg våget hun å vise følelser, usikkerhet og sårbarhet.

Diana frontet flere veldedige saker. Hun var blant annet opptatt av å hjelpe handikappede barn, bekjempelse av hiv og utryddelse av landminer. Hun var blant annet ærespresident for det kjente barnesykehuset Great Ormond Street i London fra 1989 og frem til sin død. Hun var også ærespresident for Royal Academy of Music, samt beskytter for Natural History Museum og en rekke andre organisasjoner.

Helt fra de første ryktene om en romanse mellom Charles og Diana begynte å svirre i 1980 og frem til hennes død i 1997 hadde Diana et anstrengt forhold til pressen. Spencer-familien og kongehuset var tidlig ute med å be pressen om å la den unge kvinnen få være i fred. I det som var en brytningstid i Storbritannia hadde det vokst frem en ny generasjon pressefolk som ikke hadde samme lojalitet og pliktfølelse overfor kongehuset som sine forgjengere. I et stadig mer sensasjonspreget og aggressivt mediebilde var paparazzibilder av Diana godt stoff. Befolkningens umettelige fascinasjon med prinsessen bidro også til at hun aldri fikk fred. Hun ble et offer for spekulasjoner om hennes mentale helse, spiseforstyrrelser, romanser, i tillegg til forholdet til sine barn og resten av kongefamilien. Samtidig brukte også Diana media til å få frem sin historie og versjon av ulike hendelser, som for eksempel i Andrew Mortons biografi Diana: Her True Story (1992) og i Panorama-intervjuet med BBCs Martin Bashir i 1995.

Diana og hennes kjæreste Dodi Fayed omkom i en bilulykke i en tunnel ved Pont de l'Alma i Paris 31. august 1997. Årsakene til ulykken har vært omdiskutert. Prøver viste at sjåføren, Henri Paul, som også omkom, var beruset. Bilen ble forfulgt av paparazzier. En britisk granskning slo i 2008 fast at både sjåføren og paparazziene som fulgte bilen var delaktige i å forårsake ulykken

Dianas død utløste en landesorg som Storbritannia ikke hadde sett maken til siden prinsesse Charlotte døde i barsel i 1817. Samtidig ga hennes bortgang utspring til en frustrasjon som i stor grad var rettet mot kongefamilien, som mange briter følte hadde behandlet Diana svært dårlig. Måten kongefamilien håndterte dødsfallet på skapte reaksjoner i Storbritannia og internasjonalt. Kongefamilien, som befant seg på landstedet Balmoral i Skottland da ulykken inntraff, havnet i en situasjon hvor den måtte håndtere en privat familietragedie og en nasjonal krise på samme tid. Behovet for å skjerme William og Harry i trygge omgivelser ble ansett som helt nødvendig. Samtidig vokste misnøyen blant befolkningen, som forventet å se og høre sin dronning i en slik stund, som ikke forstod seg på kongelig protokoll, og som fortsatt anså Diana som en del av kongefamilien. Særlig den nakne flaggstangen på Buckingham Palace og det faktum at det tok fem dager før dronningen viste seg i London var sterkt bidragsytende til at monarkiet opplevde et dramatisk fall i popularitet. Med slottets manglende handlekraft og lederskap i dagene som fulgte etter Dianas død, ble det opp til statsminister Tony Blair å ta styring og tale til folket. Da dronning Elizabeth talte på direktesendt fjernsyn til sitt folk fredag 5. september, brukte hun ordene «as a grandmother», etter anbefaling fra Blair.

Etter en turbulent og følelsesladet uke ble Diana stedt til hvile fra Westminster Abbey lørdag 6. september. Prosesjonen med Dianas kiste gikk gjennom deler av London sentrum. Nærmere 2,5 milliarder mennesker fulgte TV-sendingene. Hun ble begravd på Spencer-familiens eiendom i Althorp i England. I sin minnetale tok Dianas bror Charles Spencer et kraftig oppgjør med pressen.

Diana har blitt omtalt med flere tilnavn. To av de som huskes best er Tony Blairs omtale av henne da hennes dødsfall ble kjent – «folkets prinsesse» (the people’s Princess), og Elton Johns England's Rose – ordene han brukte i sin omskrevne versjon av «Candle in the Wind» som han fremførte under begravelsesseremonien i Westminster Abbey.

• Det britiske kongehuset
• Spencer – engelsk adelsslekt
• Storbritannias historie