overvekt

En lang rekke hormonelle, nevrologiske og psykologiske faktorer påvirker spisemønsteret – vesentlig via hypothalamus i hjernen. Herfra frigjøres det signalstoffer (peptider) som styrer sult- og metthetsfølelse og energiomsetning. Ved skader og feilfunksjoner i hypothalamus kan settpunktet for vektregulering bli justert opp, slik at en høyere vekt oppleves som naturlig.

Både kroppens totale fettdepot og kroppsvekten er regulert, noe som kan gjøre det svært vanskelig å gå ned i vekt. Det er svært vanlig å falle tilbake til utgangsvekten, men økt fysisk aktivitet og varige endringer i kostholdsmønsteret kan bidra til å forhindre dette.

Studier, blant annet av tvillinger, har vist at kroppsvekten hos den enkelte i stor grad er arvelig betinget og at den har en heritabilitet på opptil 0,7. Heritabilitet er et statistisk mål for grad av arvelighet og varierer mellom 0 og 1, hvor 0 indikerer at gener er uten betydning for variasjonen i en egenskap og 1 indikerer at egenskapen utelukkende er genetisk bestemt. Noen individer vil, på grunn av sine gener, med andre ord være mer disponert for å utvikle overvekt og fedme.

Hormonet leptin spiller en viktig rolle i reguleringen av kroppsvekt, energiutnyttelse, reproduksjon og pubertet, immunresponser, og for utskillelse av veksthormon og andre skjoldbruskkjertelhormoner. I tillegg til å fungere som en perifer vekstfaktor i mange vev, signaliserer leptin kroppens nivå av energireserver til hypothalamus/hjernen. Leptin er dermed en kritisk forbindelse mellom energireservene og funksjoner i hypothalamus.

Tidligere i menneskenes historie da det kunne gå dager mellom måltidene, kan det ha gitt en overlevelsesgevinst å ha en effektiv fettlagringskapasitet. Når man spiser energirik mat hver dag, er denne nedarvede egenskapen uheldig.

For å vurdere graden av overvekt kan man regne ut kroppsmasseindeks, KMI eller BMI. Den er definert som en brøk der teller er vekt i kg, og nevner er høyden angitt i meter i 2. potens (kg/m²). Normalvekt defineres som en BMI mellom 18,5 og 25 kg/m².

Måling av livvidden gir tilleggsinformasjon om risiko for komplikasjoner av overvekt (se tabell).

Overvekt øker risikoen for en rekke sykdommer, blant annet diabetes type 2, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdom, fettlever, gallestein og visse kreftformer. I tillegg øker risikoen for belastningssykdommer i skjelett, ledd og muskler og sykelig snorking (søvnapné).

Vektreduksjon reduserer risiko for diabetes, bedrer blodtrykket, reduserer behovet for blodtrykksmedisiner, bedrer blodfettet og HDL-kolesterolet, og gir bedre livskvalitet. En reduksjon på 5–10 prosent av utgangsvekten er oftest nok til å gi mange positive effekter.

Erfaringer har vist at overvektige ofte vil klare en slik eller større vektreduksjon på kort sikt, men varig vektreduksjon kan være svært vanskelig for mange. Det er mange ulike dietter som fører til vektreduksjon, og det anbefales ofte at disse medfører en reduksjon i energiinntaket på 500 til 1000 kalorier per dag. Men disse diettene må etterfølges av varige endringer i kostholdet for å unngå at vekten øker igjen.

• Les mer om slanking.

Mat med et høyt innhold av fiber og protein, og med et lavt innhold av fett, stivelse og/eller sukker, har høy mettende effekt og inneholder få kalorier, og er derfor spesielt gunstig. Grønnsaker er kanskje det beste eksempelet på matvarer med god mettende effekt og lavt kaloriinnhold, men mager fisk og magert uprosessert kjøtt kommer også i samme kategori.

Vedlikehold av vektreduksjon vil ha mye større sannsynlighet for å lykkes om økt fysisk aktivitet er en del av opplegget. Mens 30 minutter daglig anbefales for friske personer, kan det være gunstig med så mye som 60–90 minutter de fleste dagene i uken for å vedlikeholde vektreduksjon.

Gruppestøtte, kognitiv adferdsterapi og andre former for psykologisk støtte kan være til hjelp. I Norge er legemiddelet orlistat det eneste som er registrert for behandling av overvekt. Sibutramin og rimonabant har tidligere vært i salg, men er trukket fra markedet på grunn av en uheldig bivirkningsprofil. Hos personer med en BMI > 40 (eller > 35, hvis medisinske komplikasjoner er tilstede) kan kirurgisk behandling være aktuelt.

Verdens helseorganisasjons definisjon av normalvekt, overvekt og fedme (anvendes ikke på personer med uvanlig høy muskelmasse).

KMI (kroppsmasseindeks) = vekt i kg/høyde i meter²

Relativ risiko for diabetes type 2, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdom i forhold til måling av KMI og livvidde

Den samlete risikostatus hos det enkelte individ er avhengig også av andre faktorer som alder, arvelighet og røykevaner, og må vurderes individuelt.

• energi
• slanking

• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om overvekt hos barn
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om overvekt – hvordan gå ned i vekt
• Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om overvekt – legemidler og kirurgi