ABO-systemet

Blodtypen avgjør hvem man kan donere blod til. Det finnes over 350 ulike blodtyper, som er organisert inn i 36 ulike blodtypesystemer. ABO-systemet og Rh-systemet er de viktigste blodtypesystemene ved blodoverføringer.

En blodgivere med blodtype O kan gi sine røde blodceller til pasienter med alle de ulike blodtypene, gitt at de også har forenelig RhD-type. Personer med blodtype O ansees derfor som universalgivere av røde blodceller. Det er blod av denne typen som benyttes i ambulanser og akuttmottak som «kriseblod», det vil si i situasjoner hvor man svært raskt må gi blod og det ikke er tid til å undersøke hvilke blodtype den skadde eller syke personen har.

Personer med blodtype AB, kan kun gi sine røde blodceller til andre med blodtype AB.

Tabellen viser hvilke blodtyper en blodgiver må ha for å kunne donere røde blodceller til pasienter med ulike blodtyper.

Ved blodgivning doneres også andre deler av blodet enn de røde blodcellene, slik som for eksempel blodplasma. Reglene for hvem som kan donere til hvem er annerledes for blodplasma. En person med blodtype AB kan donere blodplasma til alle blodtyper, og dermed også bli universalgivere av plasma. Derimot kan blodplasma fra personer med blodtype O som regel kun kan gis til personer som også ha blodtype O. Dette skyldes at blodplasma blant annet inneholder proteiner fra immunsystemet, såkalte antistoffer, som reagerer på «merkelappene» på de røde blodcellene.

«Merkelappene» i ABO-systemet består av kjeder av karbohydrater. Disse kjedene sitter fast i yttermembranen på de røde blodcellene. Det finnes to hovedtyper karbohydratkjeder: A og B.

Mennesker med blodtype A har karbohydratkjeder av type A på sine røde blodceller, mens personer med blodtype B har karbohydratkjeder av type B. Personer med blodtype AB har begge karbohydratkjedene, mens personer med blodtype O mangler både A og B.

Karbohydratkjedene A og B kan gjenkjennes av immunsystemet. De kalles derfor antigener. For å fjerne eventuelt fremmede røde blodceller, lager immunsystemet en type proteiner som kan feste seg til antigenene. Disse proteinene kalles antistoffer. Kroppen lager normalt antistoffer mot de antigenene vi mangler før toårsalder. Dette kalles immunisering.

Dette gir følgende fordeling:

• En med blodtype A har antistoffer mot blodtype B (anti-B).
• En med blodtype B har antistoffer mot blodtype A (anti-A).
• En med blodtype O har antistoffer mot blodtype A og B (anti-A og anti-B).
• En med blodtype AB mangler antistoffer mot blodtype A og B.

Også de med blodtype O har karbohydratkjeder på sine røde blodceller som kalles type H. Denne blir ikke gjenkjent av immunsystemet på samme måte som A og B. Karbohydratkjedene av type A og B er nesten like type H, men har hver sin ekstra kjemiske gruppe festet til seg.

A- og B-antigener finnes også i cellemembranene i de fleste av kroppens øvrige organer. Disse antigenene er svært like de som sitter i cellemembranen i de røde blodcellene. I tillegg finnes lignende antigener hos dyr, planter og mikroorganismer. Blodtype har dermed betydning ved for eksempel organdonasjon.

For å sikre at giverens blod tåles av mottakeren, utfører man forlikelighetsprøver før blodoverføring.

Anti-A og anti-B kan feste seg til antigenene på de røde blodcellene og binde dem sammen (agglutinere). Dette ser ut som at blodet klumper seg. Forlikelighetsprøven foregår ved at man tar røde blodceller fra giveren og blodplasma eller blodserum fra mottakeren og blander disse. Hvis blodet ikke klumper seg, er det forlikelig. Da kan blodet gis.

I dag brukes elektroniske blodbanksystemer som gjør at man kan teste forlikelighet digitalt og svært raskt.

Ved overføring (transfusjon) av røde blodceller eller blodplater og ved mange former for transplantasjon er det avgjørende at mottakerens og giverens ABO-type er forlikelige. Det vil si at mottakeren (pasienten) ikke har antistoffer som kan reagere med giverens karbohydratkjeder av type A eller B.

Antistoffene mot ABO-antigenene er hovedsakelig av IgM-klasse, og som regel kan de aktivere en del av immunforsvaret som heter komplementsystemet. Hvis for eksempel en person med blodtype A har mottatt blod fra en med blodtype B, vil det igangsettes en immunreaksjon. Mottakeren vil ha anti-B-antistoffer i blodet sitt som reagerer med de røde blodcellene av type B. Komplementsystemet vil gjøre at cellemembranen til de røde blodcellene av type B ødelegges og dermed ødelegges disse blodcellene. En slik tilstand kalles akutt hemolytisk transfusjonsreaksjon. Hemoglobin som da frigjøres fra de røde blodcellene, kan felles ut i nyrene og skade dem alvorlig. I tillegg utløses en generell betennelsesreaksjon og noen tilfelle disseminert intravasal koagulasjon (DIC) som kan føre til døden.

Hvilken av ABO-typene den enkelte har, bestemmes av hvilket gen og allel individet har på det aktuelle stedet i kromosom nummer 9. Siden individet har to utgaver av samme kromosom og begge blir uttrykt (kodominant arv), kan man få fire hovedblodtyper i ABO-systemet (A, B, AB, O). Den sterkeste varianten av A eller B vil dominere over den svakeste, dermed vil for eksempel en som har A1-allel på det ene kromosomet og A2-allel på det andre, uttrykke blodtype A1 på sine blodceller.

På verdensbasis er det beskrevet over 100 forskjellige alleler i genlocus for ABO-systemet.

Fordelingen av ABO-blodtypene varierer mellom folkeslag. Blodtype O er noe vanligere på Island, De britiske øyene og i Vest-Europa enn i Norge. Blodtype O er også noe hyppigere i Vest-Norge enn i Øst-Norge, og omvendt for blodtype A.

I visse sørlige og østlige land (India, Japan) er blodtype B vanligst. Blant den søramerikanske urbefolkningen er blodtype O nesten enerådende, og det samme gjelder blodtype A blant den australske urbefolkningen. Det er komplekse årsaker til disse ulikhetene, men infeksjonspress har i noen tilfelle ført til bedre overlevelse for personer med én ABO-type enn for andre. For eksempel er blodtype B svært hyppig i Gangesdeltaet. Dette kan skyldes at noen varianter av kolerabakterien har A-lignende antigener på overflaten og derfor blir brutt ned av komplementaktiverende anti-A hos personer med blodtype B.

Blodtype O omtales både som tallet «0» og som bokstaven «O», som i «Ola». På engelsk omtales bokstaven O og tallet 0 likt, og dermed gir dette opphav til en del forvirring og inkonsistent bruk av symbolene i ulik litteratur. Bruken av bokstaven O skal stå for det tyske ordet «ohne», som betyr «uten», men dette er ikke bekreftet. På norsk er det vanligst å skrive bokstaven «O», mens det nok er like vanlig å si «null» som «O».

Blodtypedietten er en diett som tar utgangspunkt i at hvilken ABO-blodtype man har, bestemmer hva som er sunt å spise. Det er stor enighet blant forskere, leger og ernæringsfysiologer at denne dietten ikke kan støttes av vitenskapelige bevis.

Selv om blodtypedietten ikke har noen vitenskaplige bevis for at den er fordelaktig, så er den i det store og hele forsvarlig å følge. Personer som følger denne vil få i seg de næringstoffene de trenger, med unntak av for lite D-vitamin for personer med blodtype A og lite kalsium for personer med blodtype O.

• blodtype
• transfusjon
• blodet
• Rh-systemet