NO312100B1

NO312100B1 - Nytt tiazolidindion-2-derivat, fremgangsmåter for dets fremstilling, mellomproduktforbindelser, samt farmasöytiskepreparater som inneholder det

Info

Publication number: NO312100B1
Application number: NO19985671A
Authority: NO
Inventors: Gerard Moinet; Gerard Botton; Etienne Prugnard; Liliane Doare; Micheline Kergoat; Didier Mesangeau
Original assignee: Merck Patent Gmbh
Priority date: 1996-06-07
Filing date: 1998-12-04
Publication date: 2002-03-18
Also published as: EE04015B1; IL127408A0; CZ397598A3; KR20000016412A; CN1221410A; SK164598A3; HUP0001744A1; RU2169144C2; CN1075811C; NO985671D0; JP2000507270A; AU3031797A; UA57024C2; BR9709654A; EE9800426A; HK1019601A1; IL127408A; FR2749583B1; FR2749583A1; DK0918759T3

Abstract

Oppfinnelsen vedrører kjemi-området og nærmere bestemt terapeutisk kjemi. Oppfinnelsen. frembringer nærmere bestemt nye 5-f enoksyalkyl-2,4-tiazolidinketoner. med generell formel (I). hvor A er en rettkjedet eller forgrenet alkylengruppe som omfatter fra 2 til 16 karbona tomer; D er en mono-syklisk, bisyklisk eller trisyklisk, homokarbon- eller heterokarbonaro-matisk struktur som er i stand til å omfatte ett eller flere heteroatomer; X er den aromatiske struktursubsti-tuent og er som definert i krav 1; n er et helt tall i området fra 1 til 3; med den begrensning at hvis A er et butylradikal, er (a). ikke 4-klorfenylgruppen. Oppfinnelsen åpenbarte også tautomer-, enant i ei-mer-, diastereoisomer- og epimer-former av forbindelser med den generelle formel (I), i fri eller saltom-dannet form. Oppfinnelsen åpenbarer også fremgangsmåter for erholdelse av forbindelser med generell formel (I), deres anvendelse som antidiabetiske. midler og ved det insulinresistens-metabolske syndrom, samt de farma-søytiske preparatene som inneholder forbindelser med generell formel (I).

Description

Gjenstanden for foreliggende oppfinnelse er et nytt 2,4-tiazolidindionderivat, nemlig 4 -(2 -(2,4-dioksotiazolidin-5-yl)etoksy)-benzonitril, fremgangsmåter for fremstilling av det, mellomprodukt f orbindelser, samt farmasøytiske preparater som inneholder det.

Et stort antall 2,4-tiazolidindionderivater er alle-rede blitt beskrevet som antidiabetiske midler (Takeda, patent nr. EP 193 256, Sankyo patent nr. EP 207 581) . Forbindelsene beskrevet tidligere, var hovedsakelig tiazolidindioner substituert i 5-stillingen med et benzylradikal, det vil si forbindelser med en alkylenkjede som inneholder bare ett karbon-atom mellom tiazolidinringen og en arylgruppe. Formelen til disse forbindelsene omfattet generelt variasjoner på substituenten som bæres av arylringen i benzylradikalet. Forbindelser som har de tidligere beskrevne formler og som oppviser merkbare hypoglykemiske og hypotriglyseridemiske aktiviteter, hadde som binding i 5-stillingen gruppen R-0-Ar-CH2-. Disse variasjonene påvirket utelukkende R-substituenten som bæres av oksygenet i fenyls parastilling.

Noen av disse forbindelsene oppviser ved siden av deres farmakologiske egenskaper, hepatotoksisitetsfenomener (Takashi Sohda, Chem. Pharm. Bull 30 (1982) 3580). Det er kjent at, ved ikke-insulinavhengig sukkersyke, en reduksjon av virkningsfullheten i insulin fører til hyperglykemi.

Reduksjonen i "aktiviteten" av insulin er på den ene siden forbundet med en bukspyttkjerteldefekt i insulinrespon-sen på glukose, og på den annen side en hepatisk og perifer (muskler - fettvev) insulinresistens. Noen for tiden anvendte antidiabetiske terapier stimulerer hovedsakelig insulinutskil-lelse uten å øke insulinresistens, og har som hoveddefekt på lang sikt forverring av sukkersyken ved uttømming av p-buk-spyttkjertelcellene. Andre antihyperglykemika, slik som Met-formin og forbindelsene som har 2 , 4 -tiazolidindionstrukturen, øker følsomheten overfor insulin. Disse tiazolidindionene reduserer glykemi uten å stimulere utskillelsen av insulin, og viser seg å være mer aktive ved insulinresistens med hyperinsulinisme.

Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse er ny og atskiller seg fra andre 2,4-tiazolidindionderivater med hensyn til egenskaper som forbindelsene ifølge teknikkens stand ikke har: fravær av effekt på utskillelsen av insulin, virkning på insulinresistens, fravær av hepatotoksisk effekt, aktivitet ved sukkersyke i tilfellet med sukkersyke uten hyperinsulinisme.

Foreliggende oppfinnelses gjenstand er som nevnt det nye 5 - fenoksyetyl-2 , 4-tiazolidindion 4 -(2 -(2,4-dioksotiazoli-din-5-yl)etoksy)-benzonitril.

Foreliggende oppfinnelse vedrører også tautomere former av forbindelsene med generell formel I, enantiomerene, diastereoisomerene og epimerene av disse forbindelsene, samt deres solvater.

Tiazolidindionderivatet har et surt proton på nitro-genatomet i tiazolidindionringen og kan omdannes til salt og foreligge i form av basiske salter.

Eksempler på basiske salter av forbindelsen omfatter de farmakologisk akseptable salter, slik som natriumsaltet, kaliumsaltet, magnesiumsaltet, kalsiumsaltet, aminsaltet og andre av den samme type (aluminium, jern, vismut og lignende). Aminsaltet som ikke er farmakologisk akseptabelt, kan tjene som middel for identifikasjon, rensing eller oppløsning.

Oppfinnelsen vedrører også fremgangsmåter for fremstilling av 5-fenoksyetyl-2,4-tiazolidindionet.

En fremgangsmåte for syntese ifølge oppfinnelsen (syntesevei A) er at 4-hydroksybenzo-nitril underkastes virkningen av et dihalogenalkyl med formel III:

hvor Hal er et klor- eller bromatom, og

A er etylenradikalet,

i nærvær av et basisk middel, hvorved forbindelsen med generell formel IV dannes:

hvor X er cyan, D er fenyl, n er 1 og A er definert som ovenfor, som underkastes virkningen av et dialkylmalonat med formel V:

hvor Ri og R<1>1 er alkylradikaler,

i nærvær av et alkalimetallalkoholat, hvorved forbindelsen med generell formel VI dannes:

hvor X, D, n, A, Ri og R' i er definert som ovenfor,

som underkastes halogenering ved hjelp av virkningen av et halogeneringsmiddel, hvorved forbindelse med generell formel VII dannes:

hvor Hal, X, D, n, A, Ri og R1! er definert som ovenfor, som varmes opp under refluks i en sur blanding, hvorved man får a-halogensyren med generell formel VIII:

hvor Hal, X, D, n og A er definert som ovenfor,

som omsettes med tiourea, hvorved man får 2-imino-4-tiazoli-

dindionet med generell formel IX:

hvor X, D, n og A er definert som ovenfor,

som hydrolyseres til forbindelsen ifølge krav 1 i surt medium.

En annen syntesefremgangsmåte ved hjelp av malon-syreveien (reaksjonsvei B) består i å underkaste en forbindelse med formel X:

hvor R er en alkylgruppe,

X, D, n og A er som definert ovenfor,

for halogenering, hvorved den a-halogenerte ester med generell formel XI dannes:

hvor Hal er et klor- eller bromatom,

X, D, n og A er som definert ovenfor,

og så i å omsette den sistnevnte med tiourea i nærvær av et buffermiddel, slik som natriumacetat, hvorved 2-imino-4-tia-zolidinonet med formel IX dannes:

hvor X, D, n og A er som definert ovenfor,

som hydrolyseres ved oppvarming under refluks i saltsyre, hvorved tiazolidindionet dannes.

En annen syntesefremgangsmåte i henhold til oppfinnelsen (reaksjonsvei C) består i at en halogenert forbindelse med formel IV:

hvor Hal er et klor- eller bromatom,

X, D, n og A er definert som ovenfor,

underkastes virkningen av 2,4-tiazolidindiondianionet erholdt ved hjelp av virkningen av et alkalimetallderivat, slik som butyllitium, på 2,4-tiazolidindion, hvorved forbindelsen ifølge krav 1 dannes.

En annen fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen (reaksjonsvei D) består i at aldehydforbindelsen med generell formel XII:

hvor B er metylengruppen, og

X, D og n er definert som ovenfor,

underkastes virkningen av 2,4-tiazolidindiondianionet erholdt ved hjelp av virkningen av et alkalimetallderivat på 2,4-tiazolidindion, hvorved forbindelsen med generell formel XIII dannes:

hvor X, D, n og B er definert som ovenfor,

som omdannes til det dehydroksylerte derivat ifølge kjente fremgangsmåter.

For å oppsummere, fås ved syntesefremgangsmåtene C og D forbindelsen ifølge krav 1 ved hjelp av virkningen av forskjellige elektrofile midler som beskrevet nedenunder, på en ikke-begrensende måte på 2,4-tiazolidin-diondianionet, fortrinnsvis ved lav temperatur. Dette dianion kan fås ved hjelp av virkningen av en sterk base, slik som litiumdietylamid, litiumamid, litiumdiisopropylamid eller n-BuLi, på 2,4-tiazolidindion.

D er definert som ovenfor,

X er substituenten på den aromatiske struktur og er derfor definert som ovenfor,

B er en rettkjedet eller forgrenet alkylengruppe som omfatter fra 1 til 15 karbonatomer,

B' er en rettkjedet eller forgrenet alkylengruppe som omfatter fra 1 til 14 karbonatomer,

Y er et brom- eller kloratom, eller et metylsulfonyloksy-eller p-toluensulfonyloksyradikal,

Xx er et hydrogenatom eller en rettkjedet eller forgrenet alkylgruppe, eller alternativt er Xx en aryl- eller aralkylgruppe, substituert eller ikke,

X2 er et hydrogenatom eller en rettkjedet eller forgrenet . aralkylgruppe eller alternativt er X2 en aryl- eller aralkylgruppe, substituert eller ikke.

Oppfinnelsen omfatter også som nye produkter, mellomprodukt forbindelser dannet under de forskjellige syntesefremgangsmåtene, nærmere bestemt forbindelsene med generell formel: VII, VIII, IX og XIII.

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen manifesterer svært verdifulle farmakologiske egenskaper og finner, som et resul-

tat av dette, anvendelse i terapi.

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen atskiller seg fra de øvrige 2,4-tiazolidindionderivatene i styrken til dens antidiabetiske aktivitet i modeller på sukkersyke uten hyperinsulinisme der hvor de tidligere kjente forbindelsene, slik som f eks troglitazon, viser seg å være lite aktive.

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen kan således anvendes ved behandlingen av ikke-insulinopeniske diabetiske tilstand-er, noe som gjør det mulig å oppnå en bedre kontroll med glykemi ved at de har et redusert insulinnivå i blodom-løpet.

Forhindringen av denne relative hyperinsulinisme, forbundet med en forbedring av dyslipidemi og en antioksidant-aktivitet, kan bidra til en reduksjon i de mikro- og makro-angiopatiske risikoer.

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen kan anvendes ved behandlingen av det metabolske insulinresistenssyndrom som omfatter en gunstig terapeutisk effekt på ikke-insulinavhengig sukkersyke, hypoinsulinisme, hypertensjon og dyslipidemier, - men også ved ikke-insulinavhengig sukkersyke med hyperinsulinisme .

Forbindelsen finner dessuten anvendelse ved behandlingen av hypertensjon hos insulinresistente individer, forbundet eller på annen måte sammen med andre metabolske abnor-maliteter.

Den diuretiske aktivitet og reduksjonen i Ca<2+->opp-fanging observert på rotteaorta kan forårsake en antihyper-tensiv aktivitet for forbindelsen.

For disse formål anvendes forbindelsen ifølge oppfinnelsen i form av farmasøytiske preparater som inneholder som aktiv bestanddel, forbindelsen ifølge krav 1 i kombinasjon eller blandet med en farmasøytisk akseptabel, ikke-toksisk, inert eksipiens eller bærer.

De farmasøytiske preparater ifølge oppfinnelsen er ment for administrering ved hjelp av parenteral-, fordøyel-ses-, rektal-, permukosal- eller perkutanveien.

De vil derfor bli presentert i form av injiserbare oppløsninger eller suspensjoner, eller multidoseampuller, i form av flate eller belagte tabletter, sukkerbelagte tabletter, kapsler, gelatinkapsler, piller, kapsler med pulver, pulvere, suppositorier eller rektalkapsler, oppløsninger eller suspensjoner, for perkutan anvendelse i et polart oppløsnings-middel, eller for permukosal anvendelse.

Egnede eksipienser er cellulosederivater eller mikro-krystallinsk cellulose, jordalkalimetallkarbonater, magnesium-fosfat, stivelser, modifiserte stivelser eller laktose for de faste formene.

For rektal anvendelse er kakaosmør eller polyetylen-glykolstearater de foretrukne eksipienser.

For parenteral anvendelse er vann, vandige oppløs-ninger, fysiologisk saltoppløsning og isotone oppløsninger bærerne som er mest vanlig brukte.

Doseringen kan variere innenfor vide grenser i henhold til den terapeutiske indikasjon og administreringsveien, samt alderen og vekten til individet.

Som en generell regel kan enhetsdosering variere fra 1 til 200 mg pr dose og den daglige dosering kan variere fra 2 til 500 mg.

De følgende referanseeksempler og eksemplet illu-strerer oppfinnelsen.

Referanseeksempel I: 5-[3-(4-fluorfenoksy)propyl]-2,4-tiazolidindion (I) (ifølge reaksjonsvei A)

Trinn A

Fremstilling av 1-(3-brompropoksy)-4 - fluorbenzen (IV)

En blanding av 58,9 g 4-fluorfenol, 137 g 1,3-di-brompropan og 65 ml vann varmes opp til 60 °C. 58 ml av 10 N natriumhydroksidoppløsning tilsettes så og blandingen varmes opp under refluks i 72 timer med omrøring. Reaksjonsmediet tilsettes til 500 ml vann og 500 ml diklormetan. Den organiske fase dekanteres, vaskes 3 ganger med vann, tørkes over natriumsulfat og konsentreres under et sterkt vakuum, hvorved man får 12 0 g av en olje som renses på en silikakolonne under eluering med petroleter. 67,5 g 1-(3-brompropoksy)-4-fluorbenzen fås i form av en olje.

NMR: (CDCI3) 5 ppm 2,25 (2H, m, CH2) ; 3,55 (2H, t, CH2Br) ; 4,05 (2H, t, CH20) , 6,7-6,9 (4H, m, fenylprotoner) .

Trinn B:

Fremstilling av etyldiesteren av [3-(4-fluorfenoksy)propyl] - propandisyre (VI)

En natriumetoksidoppløsning (2,68 N i etanol) varmes opp til 50 °C og 35 ml dietylmalonat tilsettes dråpevis. Blandingen omrøres i 20 min og så tilsettes 53,6 g 1-(3-brompro-poksy) -4-f luorbenzen. Blandingen varmes så opp under refluks i 2 timer. Reaksjonsmediet konsentreres under vakuum og resten tas opp i 500 ml etylacetat og 500 ml vann. Den organiske fase vaskes med vann, tørkes over natriumsulfat og konsentreres under et sterkt vakuum.

67,5 g etyldiester av [3 -(4 - fluorfenoksy)propyl]-propandisyre fås i form av en olje, idet oljen anvendes uten ytterligere rensing i løpet det neste stadium:

IR: 1731 cm"<1> (C=0-ester)

NMR: (CDCI3) O" ppm 1,2 (6H, t, 2 CH3) ; 1,4-2,2 (4H, m, 2 CH2) ; 3,3 (1H, m, CH) ; 3,7-4,3 (6H, m, 2 CH20+CH2-0-Ar)

Trinn C:

Fremstilling av etyldiesteren av klor-[3-(4-fluorfenoksy)-propyl]propandisyre (VII)

Under en inert atmosfære tilsettes 7,4 g natrium-hydrid (80 % i suspensjon i olje) i små fraksjoner til 70,3 g av etyldiesteren av [3-(4-fluorfenoksy)propyl]propandisyre i 500 ml vannfritt tetrahydrofuran.

Reaksjonen er eksoterm.

Reaksjonsmediet tilsettes i 1 time etter at det har vendt tilbake til romtemperatur, og 33 g N-klorsuccinimid tilsettes i fraksjoner. Reaksjonen er svakt eksoterm.

Blandingen omrøres så i 20 timer ved 20 °C. 500 ml vann og 600 ml etylacetat settes til reaksjonsmediet. Den organiske fase dekanteres og vaskes med 3 x 400 ml vann.

Den organiske fase tørkes så over natriumsulfat og inndampes under vakuum, hvorved man får 71 g (utbytte: 91 %) av etyldiesteren av klor-[3-(4-fluorfenoksy)propyl]propan-disyre i form av en olje som brukes uten ytterligere rensing under det neste trinn.

IR: 1747 cm"<1> (C=0-ester)

NMR: (DMSO) 5 ppm 1,2 (6H, t, 2 CH3-CH2) , 1,75 (2H, m, CH2) , 2,3 (2H, m, CH2) , 4 (6H, m, CH2 estere + CH2)

Trinn D:

Fremstilling av 2-klor-5-(4-fluorfenoksy)pentansyre (VIII)

70 g av etyldiesteren av klor-[3 -(4 - fluorfenoksy) - propyl]propandisyre i en blanding av 200 ml 6 N saltsyre og 200 ml iseddik, varmes opp under refluks i 20 timer. 600 ml vann og 400 ml etylacetat tilsettes så. Den organiske fase vaskes 5 ganger med 500 ml vann, tørkes over natriumsulfat og inndampes så, hvorved man får 56 g 2-klor-5-(4-fluorfenoksy)-pentansyre i form av en olje som brukes uten ytterligere rensing .

NMR: (DMSO) 5 ppm 1,4-2,3 (4H, m, 2 CH2) ; 3,9 (2H, t, CH2-0) ; 4,6 (1H, t, CH); 6,8-7 (4H, m, fenylprotoner)

Trinn E:

Fremstilling av 5-[3 -(4 - fluorfenoksy)propyl]-2,4-tiazolidin-dion (I) 56 g 2-klor-5-[4-fluorfenoksy]pentansyre og 23 g tiourea i 410 ml 2-metoksyetanol varmes ved 110 °C i 3 timer. 410 ml 2 N saltsyre tilsettes så og blandingen varmes opp under refluks i 20 timer. Etter å ha vendt tilbake til romtemperatur tilsettes 500 ml vann og 500 ml etylacetat. Den organiske fase dekanteres og vaskes med 3 ganger 400 ml vann. Den organiske fase tørkes over natriumsulfat og inndampes så under vakuum. 48 g olje fås og oljen renses på silika under eluering med en blanding av diklormetan og aceton (volumforhold 97:3) .

Det fås 21 g fast stoff som rekrystalliseres fra en blanding av diklormetan og heptan. 13 g 5-[3-(4-fluorfenoksy)-propyl] -2,4-1iazolidindion fås således i form av et hvitt fast stoff hvis smeltepunkt er 119-121 °C.

Referanseeksempel II:

5-(2-fenoksyetyl) -2,4-tiazolidindion (I) (ifølge reaksjonsvei

B)

Trinn A

Fremstilling av 2-imino-5-(2 - fenoksyetyl)-4-tiazolidinon (IX)

18,5 g av etylesteren av 2-brom-4-fenoksybutansyre, 6 g tiourea og 5 g natriumacetat i 100 ml 2-metoksyetanol varmes under refluks i 3 timer. Reaksjonsmediet avkjøles og konsentreres under vakuum, og den erholdte rest tas opp i 75 ml de-mineralisert vann og 75 ml diklormetan.

Den organiske fase dekanteres, vaskes og tørkes over natriumsulfat hvorved man får en olje. Ved krystallisering fra acetonitril gir denne oljen 6 g 2-imino-5-(2-fenoksyetyl)-4-tiazolidinon i form av et fast stoff som dekomponerer over 250 °C.

Trinn B:

Fremstilling av 5-(2-fenoksyetyl)-2, 4-tiazolidindion (I)

6 g 2-imino-5-(2 - fenoksyetyl)-4-tiazolidinon i 100 ml 2 N saltsyre varmes opp under refluks i 8 timer. Et fast stoff utkrystallise-res. Dette faste stoff filtreres og vaskes med vann, og renses ved rekrystallisering fra en blanding av sykloheksan og etyl-acetat, hvorved man får 3 g 5-(2-fenoksyetyl)-2 , 4-tiazolidinonhemihydrat, som smelter ved 105-107 °C.

5-(2-fenoksyetyl)-2,4-tiazolidindion ble også erholdt ved hjelp av syntesefremgangsmåten ifølge reaksjonsvei C. Denne forbindelsen fås i den vannfrie form og smelter så ved 81-83 °C.

Referanseeksempel III: 5-[2-(4-fluorfenoksy)etyl]-2,4-tiazolidindion (I) (ifølge reaksjonsvei C)

33,4 g 2,4-tiazolidindion oppløses i 1700 ml tetrahydrofuran under en inert atmosfære og, mens temperaturen i

mediet holdes ved -78 °C, tilsettes 228 ml butyllitium (2,5 M heksan) dråpevis. Temperaturen får øke til 20 °C og blandingen omrøres i 2 timer ved denne temperaturen. Den avkjøles til -78 °C og 31,2 g 1-(2-brometoksy)-4-fluorbenzen i oppløsning i 600 ml tetrahydrofuran tilsettes dråpevis. Tem-peraturen får så øke til romtemperatur og blandingen omrøres i 2 0 timer ved denne temperaturen. Reaksjonsmediet fylles over i 23 00 ml 2 N saltsyre.

Den organiske fase dekanteres og konsentreres. Resten tas opp i 800 ml etylacetat og 1000 ml vann. Den organiske fase dekanteres, vaskes 4 ganger med vann, tørkes over natriumsulfat og inndampes, hvorved man får en olje som renses på silika under eluering med en blanding av diklormetan og aceton (volumforhold 97:3). Det erholdte produkt rekrystalliseres fra diisopropyleter. 8,5 g 5-[2-(4-fluorfenoksy)etyl]-2,4-tiazolidindion fås i form av et hvitt fast stoff hvis smeltepunkt er 94-96 °C.

Referanseeksempel IV: 5-{[l-hydroksy-2-(4-fluorfenoksy) ] etyl}-2,4-tiazolidindion (XIII) (ifølge reaksjonssvei D)

Trinn A:

Fremstilling av 4-fluorfenoksyacetaldehyd (XII)

42,9 g natrium-tert-butoksid tilsettes til 50 g 4-fluorfenol i oppløsning i 180 ml tert.-butanol etterfulgt av 53 ml bromacetaldehyddimetylacetal, og reaksjonsmediet varmes opp under refluks i 6 timer under en inert atmosfære.

Det konsentreres under vakuum og resten tas opp i etyleter. Den organiske fase vaskes med vann og så med en 2 N vandig natriumhydroksidoppløsning inntil utgangsfenolen full-stendig forsvinner. Den organiske fase vaskes igjen med vann og tørkes så over natriumsulfat, og konsentreres under vakuum. Resten oppløseliggjøres i en blanding av 1000 ml THF og 700 ml 5 % vandig saltsyre, og varmes så opp under refluks i 3 timer.

Etter avkjøling tilsettes 500 ml vann og 500 ml

etylacetat til reaksjonsmediet. Den organiske fase dekanteres, tørkes over natriumsulfat og konsentreres under vakuum, hvor-

ved man får en olje som renses på en silikakolonne under eluering med diklormetan. 36 g 4-fluorfenoksyacetaldehyd fås i form av en olje som brukes uten ytterligere rensing.

IR: 1739 cm"<1>(C=0)

NMR: (CC14) 5 ppm 4,35 (2H, d, CH2) , 6,4-7,1 (4H, m, fenylprotoner), 9,8 (1H, t, CHO)

Disse dataene er identiske med de som er beskrevet i litteraturen (J. Med. Chem. 1977, 20, nr. 4, s. 540-6) .

Trinn B:

Fremstilling av 5-{[l-hydroksy-2-(4-fluorfenoksy)]-etyl}-2,4-tiazolidindion (XIII)

Under en inert atmosfære fremstilles en oppløsning av 13,7 g 2,4-tiazolidindion i 200 ml vannfritt tetrahydrofuran.

94 ml butyllitium (2,5 M i heksan) tilsettes dråpevis ved

-78 °C. Reaksjonsmediet omrøres så i 3 t ved 2 0 °C og avkjøles så igjen til -78 °C og 36 g 4-f luorf enoksyacetaldehyd i opp-løsning i 40 ml vannfritt tetrahydrofuran tilsettes forsiktig. Blandingen omrøres i 3 0 min ved -78 °C og så i 20 timer ved romtemperatur. Reaksjonsmediet tas opp i 250 ml av en blanding av is og 1 N saltsyre. Den organiske fase dekanteres, konsentreres under vakuum og tas opp i 4 00 ml etylacetat og 4 00 ml vann.

Den organiske fase vaskes med vann, tørkes over natriumsulfat og inndampes så under vakuum, hvorved man får en olje som renses på en silikakolonne under eluering av en blanding av diklormetan og aceton (volumforhold 90:10). Det fås 12,2 g av en olje som krystalliseres. Det erholdte faste stoff rekrystalliseres fra en blanding av diklormetan og heptan, hvorved man får 7,6 g 5-{ [l-hydroksy-2-(4-(fluorfenoksy)]-etyl}-2,4-tiazolidindion i form av et hvitt fast stoff hvis smeltepunkt er 131-133 °C.

Forsøk

Farmakologisk undersøkelse av forbindelsen ifølge oppfinnelsen

1 - Forsøksmål

For å bestemme en antidiabetisk aktivitet ved hjelp av den orale vei på en forsøksmodell for ikke-insulinavhengig sukkersyke indusert hos rotter ved hjelp av Streptozotocin.

2 - Fremgangsmåte

Metode for å erholde rotte-nOSTZ-modellen

Den ikke-insulinavhengige sukkersykemodell fås hos rotter ved hjelp av en neonatal injeksjon (på fødedagen) av Streptozotocin. De diabetiske rottene som anvendes, er 8 uker gamle. Dyrene holdes fra fødedagen til forsøksdagen i et dyre-hus ved en regulert temperatur på 21-22 °C og underkastes en fast syklus med lys (fra kl 700 til kl 1900) og mørke (fra kl 1900 til kl 700). Kosten deres besto av en sikringskost; vann og mat ble tilveiebrakt "ad libitum" med unntak av de 2 timene med faste forut for testene da mat fjernes.

Metode

På forsøksdagen behandles rottene oralt med test-produktet og så 90 min senere bedøves de med Nembutal. 2 timer etter administreringen av produktet samles det opp en 500 ul blodprøve fra halen.

Oppsamling av prøvene

Blodet samles opp over heparin. Alle rørene plasseres på is på det tidspunkt de samles inn. Disse sentrifugeres så i 10 minutter ved 3000 omdreininger/minutt for å separere de organiserte elementene så hurtig som mulig.

Det erholdte plasma fordeles i 2 aliquoter:

=> en for analysen av glykemi og laktatemi; disse analysene utføres umiddelbart.

=> den andre for analysen av insulinemi - lagres i fryseren ved -20 °C frem til analysedagen.

Analytisk fremgangsmåte

- Glukose og laktat

De bestemmes ved hjelp av glukoseoksidase- og laktatoksidaseteknikken (Eppendorf Ebio 6666).

- Insulin

Plasmainsulinet analyseres ved hjelp av en radio-immunologisk metode.

3 - Resultater

I tabell 1 sammenlignes de viktigste resultatene som ble oppnådd.

Disse resultatene viser virkningsfullheten av forbindelsen ifølge oppfinnelsen når det gjelder å redusere spontan glykemi og insulinnivået i blodomløpet hos dyr som er gjort diabetiske.

Virkning på PPARy' s

Tiazolidindionderivatet er et antidiabetisk middel

som øker insulinfølsomheten til målvevene i dyremodeller på ikke-insulinavhengig sukkersyke. Tiazolidindioner er kjent for å fremme differensieringen av preadipocytt- og

mesenchymateuse-cellelinjer in vitro til adipocytter: den molekylære base av denne adipogene effekt er imidlertid fortsatt usikker. Tiazo-lidindionene er sterke og selektive aktivatorer for Y_reseP"toren som aktiveres av en peroksisom-proliferator (= PPARy "Peroxisome Proliferator - activated Receptor y")# et medlem av "super"-familien med kjerneresep-torer hvis virkning i adi-pogenese nylig er blitt demonstrert.

Det sterkeste av disse midlene, tiazolidindion BRL 49653, bindes til PPARy med en dissosiasjonskonstant Kd som er omtrent lik med 40 nm. Resultatet av behandlingen av celle-linjen C3H10T1/2 med BRL 49653 er en effektiv differensiering til adipocytter. Dette viser den høye affiniteten til PPAR-liganden og viser at PPARy er et molekylært mål for de adipogene effekter av tiazolidin-dioner.

I motsetning til de andre kjente tiazolidindionene (troglitazon, proglitazon, BRL 49563), har tiazolidindionet ifølge foreliggende oppfinnelse ingen aktivitet på transaktiveringen av PPARy. Likeledes har tiazolidindionet ifølge foreliggende oppfinnelse ingen aktivitet på transaktiveringen av de øvrige kjernereseptorene PPARs, PPARa og PPAR5. Tiazolidindionet ifølge foreliggende oppfinnelse er svakt eller ikke adipogene på 3T3-Ll-cellene, i motsetning til de tidligere kjente tiazolidindionene som fremmer differensieringen av 3T3-Ll-cellene til adipocytter.

Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse har således egenskaper som de tidligere kjente forbindelsene ikke hadde.

Eksempel

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen ble fremstilt ved hjelp av syntesefremgangsmåte C. Konstantene dens er angitt i tabell II nedenunder.

Referanseeksempel V

100 mg 5-[3-(4-fluorfenoksy)propyl]-2,4-tiazolidindion-tabletter

for 1000 ferdige tabletter med en gjennomsnittsvekt på 0,225

Referanseeksempel VI

50 mg 5-(2-fenoksyetyl)-2,4-tiazolidindion-gelatinkapsler

for 1000 ferdige gelatinkapsler med en gjennomsnittsvekt på 0,130 g.

Referanseeksempel VII

75 mg belagte 5-[2-(2-naftoksy)etyl]-2,4-tiazolidindion-tabletter

for 10 00 tablettkjerner som i gjennomsnitt veide 0,250 g.

Belegg: Gummi1akk

Gelatin

Gummi Arabicum

Sukrose

Titandioksid

Bievoks

Carnaubavoks

Etylvanilin

for 1000 ferdig belagte tabletter med en gjennomsnittsvekt på 0,400 g.

Claims

1. Forbindelse, karakterisert ved at den er 4- (2- (2,4-diokso-tiazolidin-5-yl)etoksy)-benzonitril.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er tautomere former derav.

3. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er enantiomerer derav.

4. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er diastereo-isomerer derav.

5. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er epimerer derav.

6. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er solvater derav med vann eller et organisk oppløsningsmiddel.

7. Forbindelse ifølge krav 1-5, karakterisert ved at den er farmakologisk akseptable basiske salter derav.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsen ifølge krav 1, karakterisert ved at 4-hydroksybenzo-nitril underkastes virkningen av et dihalogenalkyl med formel III: hvor Hal er et klor- eller bromatom, og A er etylenradikalet, i nærvær av et basisk middel, hvorved forbindelsen med generell formel IV dannes: hvor X er cyan, D er fenyl, n er 1 og A er definert som ovenfor, som underkastes virkningen av et dialkylmalonat med formel V: hvor Ri og R'i er alkylradikaler, i nærvær av et alkalimetallalkoholat, hvorved forbindelsen med generell formel VI dannes: hvor X, D, n, A, Ri og R'i er definert som ovenfor, som underkastes halogenering ved hjelp av virkningen av et halogeneringsmiddel, hvorved forbindelse med generell formel VII dannes: hvor Hal, X, D, n, A, Ri og R1 1 er definert som ovenfor, som varmes opp under refluks i en sur blanding, hvorved man får a-halogensyren med generell formel VIII: hvor Hal, X, D, n og A er definert som ovenfor, som omsettes med tiourea, hvorved man får 2-imino-4-tiazolidindionet med generell formel IX: hvor X, D, n og A er definert som ovenfor, som hydrolyseres til forbindelsen ifølge krav 1 i surt medium.

9. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsen ifølge krav 1, karakterisert ved at en forbindelse med formel X: hvor R er en alkylgruppe, og X, D, n og A er definert som ovenfor, underkastes halogenering hvorved den a-halogenerte ester med generell formel XI dannes: hvor Hal er et klor- eller bromatom, og X, D, n og A er definert som ovenfor, som omsettes med tiourea, hvorved 2-imino-4-tiazolidinonet med formel IX dannes: hvor X, D, n og A er definert som ovenfor, som hydrolyseres i et surt medium, hvorved forbindelsen ifølge krav 1 dannes.

10. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsen ifølge krav 1, karakterisert ved at en forbindelse med formel IV som definert ovenfor, underkastes virkningen av 2,4-tiazolidindiondianionet erholdt ved hjelp av virkningen av et alkalimetallderivat på 2,4-tiazolidin-dion, hvorved forbindelsen ifølge krav 1 dannes.

11. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelsen ifølge krav 1, karakterisert ved at aldehydf orbindelsen med generell formel XII: hvor B er metylengruppen, og X, D og n er definert som ovenfor, underkastes virkningen av 2,4-tiazolidindiondianionet erholdt ved hjelp av virkningen av et alkalimetallderivat på 2,4- tiazolidindion, hvorved forbindelsen med generell formel XIII dannes: hvor X, D, n og B er definert som ovenfor, som omdannes til det dehydroksylerte derivat ifølge kjente fremgangsmåter.

12. Mellomproduktforbindelser dannet under syntesen, karakterisert ved at de tilsvarer den generelle formel VII ovenfor.

13. Mellomproduktforbindelser dannet under syntesen, karakterisert ved at de tilsvarer den generelle formel VIII ovenfor.

14. Mellomproduktforbindelse dannet under syntesen, karakterisert ved at den har formel IX ovenfor.

15. Mellomproduktforbindelse dannet under syntesen, karakterisert ved at den har formel XIII ovenfor.

16. Farmasøytiske preparater, karakterisert ved at de inneholder som aktiv bestanddel forbindelsen ifølge krav 1 i kombinasjon eller blandet med en farmasøytisk akseptabel, ikke-toksisk, inert bærer eller eksipiens.

17. Farmasøytisk preparat ifølge krav 20, karakterisert ved at bæreren eller eksipiensen er en av de som er egnet til administrering ved parenteral, fordøyelses-, rektal, permukosal eller perkutan vei.

18. Farmasøytisk preparat ifølge krav 20 eller 21, karakterisert ved at innholdet av den aktive bestanddel varierer fra 1 til 200 mg pr enhetsdose.