Kjeve

Underkjeven hos menneske sett fra venstre.

Kjeve er benstrukturen som gir feste til tennene hos menneske og virveldyr. Mange invertebrater har tilsvarende strukturer som også kalles kjever, men disse skiller seg fra virveldyrenes kjever ved å virke fra side til side slik som hos insekter og flerbørstemarker, i stedet for opp og ned slik virveldyrenes kjever gjør.

Overkjeven hos firbeinte virveldyr er en fast benet del av ansiktskjelettet. Hos en del beinfisk og alle bruskfisk er overkjeven et løst element som bare er løslig festet til hjernekassa og utgjør ikke en del av skalletaket. Tannrøttene i overkjeven peker oppover og noen av tannrøttene kommer nesten opp til bihulene, maxillarsinus.

Kjeven hos virveldyr

Bygning

Underkjeven hos virveldyr er en buet benstruktur som holder tennene i undermunnen. De bakre deler av underkjeven fra kjevens bakre vinkel og oppover til kjeveleddene, som er synovialledd med brusk som forbinder underkjeven med ansiktskjelettet. (Synovia er væskehinne som holder leddflatene av brusk fuktige og glatte.) Underkjeven er festet til tyggemusklene, (m.masseter og m.temporalis)

Funksjon

Kjevens funksjon er primært å tygge maten. Særlig hos planteetere som lever av tungt fordøyelig mat slik som gress har gjerne store og kraftige kjever. Hos rovdyr kan tennene og kjevene være viktig som våpen. Hos pattedyr der slike våpen brukes i konkurranse mellom hannene vil kjevens og tennenes størrelse og noen ganger utforming være et tydelig skilletegn mellom kjønnene. Særlig vanlig er det at kjevene hos hanner er større og bredere. Slike eksempler finner vi hos gorilla, grevling og leopardgekko. Hos menneske, løve og skjeggagam der kjevene spiller en viktig funksjon i artens sosiale samspill er hannenes kjever gjerne ytterligere framhevet ved hjelp av ytre strukturer som hår og skjell.

Bitt

Bitt eller sammenbitt er den posisjonen tennene i over- og underkjeven har i forhold til hverandre når de er sammenbitt. Det kan klassifiseres på flere måter; for eksempel som kryssbitt, saksebitt, tangbitt, overbitt, underbitt, åpent bitt eller dypt bitt. Hva som er normalbittet kan variere med arten. Det normale for hundedyr er for eksempel saksebitt, selv om tangbitt aksepteres for noen hunderaser. Blekhodenebbhval er et eksempel på en art med naturlig underbitt.

• dypt bitt; når fortennene i overkjeven skjuler mye av fortennene i underkjeven ved sammenbitt
• kryssbitt; når overkjevetannbuen er for smal i forhold til underkjeven, slik at breddene på tannbuene i over og underkjeven ikke helt passer sammen
• overbitt; når overkjevens tannrekke biter for langt frem i forhold til underkjevens (det motsatte av underbitt)
• saksebitt; når overkjevetannbuen er for bred i forhold til underkjevetannbuen, slik at breddene på tannbuene i over og underkjeven ikke helt passer sammen (det motsatte av tangbitt)
• tangbitt; når fortennene i over- og underkjeve står rett overfor hverandre (det motsatte av saksebitt)
• underbitt; når underkjevens tannrekke biter for langt frem i forhold til overkjevens (det motsatte av overbitt)
• åpent bitt; når det er manglende tyggekontakt mellom tannrekkene i over- og underkjeven

Kjevene hos fisker og amfibier

Murener har to sett med kjever. De fremre munnkjevene fanger byttet. De bakre svelgkjevene beveger seg fremover i munnen for å gripe om byttet og trekker det bakover mot spiserøret så byttet kan svelges.

Kjeven hos virveldyrene utviklet seg antagelig i silur-perioden.

Kjeven hos krypdyr

Hos krypdyr er underkjeven dannet av fem ben. Under utviklingen til pattedyr er fire av disse bena blitt mindre og er blitt del av ørebena i mellomøret, hammeren, ambolten og stigbøylen. Denne utviklingen er fordelaktig både siden ett kjeveben er sterkere, og fordi mellomørebena bedrer hørselen. For krypdyrene er det vanlig å svelge byttet helt. Da er det en fordel at kjeven er relativt løs omkring et stort bytte.

Referanser

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.