Hopp til innhold

Jødisk exodus fra arabiske land til Israel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jemenittiske jøder på vei fra Aden til Israel under operasjonen "det flyvende teppe" (1949–1950).

Jødisk exodus fra arabiske land til Israel (hebraisk: יציאת יהודים ממדינות ערב, Yetziat yehudim mi-medinot Arav; arabisk: هجرة اليهود من الأراضي العربية‎ Hijrat al-Yahud min al-arad' al-Arabiya) var en masseflukt og deportasjon av jøder, i hovedsak med sefardisk og mizrahisk bakgrunn, fra arabiske og muslimske land, fra 1948 til begynnelsen av 1970-årene. Selv om jøder hadde begynt å forlate sine samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika allerede i slutten av 1800-tallet og i større antall forlot flere arabiske land i 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene, ble migrasjonen ikke av vesentlig demografisk betydning før den arabisk-israelske krig i 1948.

Fra 1948 til tidlig i 1970-årene forlot 800 000–1 000 000 jøder sine hjem i arabiske land fordi de ble forfulgte, fordrevne eller deporterte. 260 000 av disse nådde Israel mellom 1948 og 1951, og 600 000 frem til 1972.[1][2][3] Libanon var det eneste arabiske land som opplevde en økning av sin jødiske befolkning etter 1948, hvilket skyldtes tilstrømming fra andre arabiske land.[4] Fra midten 1970-årene krympet imidlertid de jødiske samfunnene i Libanon igjen på grunn av fiendtlighet under den libanesiske borgerkrigen. I 2002 utgjorde jøder fra arabiske land og deres etterkommer nesten halve Israels befolkning.[3]

Pogromene som utløste flyktningstrømmen startet før proklameringen av staten Israel. Allerede i 1941 ble det gjennomført en massakre mot jøder i Bagdad, der minst 180 jøder ble drept og over 1 000 såret.[5] Da Syria i 1946 fikk sin uavhengighet etter å ha vært under fransk okkupasjon, ble det raskt gjort diskriminerende vedtak mot den jødiske befolkningen. I Aleppo hvor det hadde eksistert et jødisk samfunn i 2 000 år ble det i 1947 iverksatt pogromer hvor det anslås at 75 jøder ble drept og hundrevis skadet.[6] Byens synagoge, skoler og forretninger tilhørende jøder ble satt i brann.[7] De fleste av de 10 000 jødene i byen flyktet derfor, og lovendringer medførte at jøder ikke kunne selge sine eiendommer som da ble konfiskerte. Lignende pogromer ble samme år gjennomført i Aden og Manama.

Selv om proklameringen av staten Israel ble en utløser for den etniske rensningen av jøder fra arabiske land, hadde fiendtlighetene lagt latent, og frontene ble skjerpet av at også Midtøsten ble dratt inn i det storpolitiske spillet som kulminerte i andre verdenskrig. De muslimske landene som jøder flyktet fra var ved avslutning av krigen preget av antisemittisme, politisk ustabilitet og strukturell diskriminering av jøder, og blant araberne har sionismen historisk blitt ansett som en del av den europeiske koloniseringen av Midtøsten.[8][9] Samtidig ble jødene lokket til Israel med idéen om et jødisk land. Arabisk nasjonalisme satte fart i fordrivelsen av jøder fra araberlandene, og mange regimer ville fremstille den jødiske eksklusjonen som et folkelig svar på fordrivelsen av palestinere fra Israel.

I Libya emigrerte de fleste jøder i 1951 mens de gjenværende fikk sine statsborgerskap opphevet i 1961, og de siste gjenboende jødene ble evakuert under seksdagerskrigen. Jødene i Jemen ble i hovedsak evakuert i 1949 og 1950 på grunn av frykt for deres sikkerhet. Irakiske jøder ble oppfordret til å forlate landet av den irakiske regjeringen. De egyptiske jødene begynte å flykte i 1948, og de gjenværende ble utvist i 1956. I Algerie ble jødene fratatt sine statsborgerskap og de emigrerte til Frankrike eller Israel. I Marokko var pogromer i 1948 starten på utvandringen, men mesteparten av den jødiske befolkningen der emigrerte på 1960-talet. Jødenes eiendommer og eiendeler ble solgt, konfiskert eller smuglet ut av de land de forlot.[10]

Jødene refererer iblant til disse hendelsene som den jødiske nakba.[11]

I 2004 og 2008 utstedte henholdsvis Canada og USA offisielle erklæringer om at dersom palestinere som ble fordrevet fra Israel i 1948 skal kompenseres, skal det gjøres tilsvarende kompensering av jøder som ble systematisk fordrevet fra arabiske land i årene som fulgte.[10]

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Nakba (fordrivelsen av palestinere)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Schwartz, Adi (4. januar 2008). «All I Wanted was Justice». Haaretz. Arkivert fra originalen 20. mars 2016. Besøkt 6. januar 2012. 
  2. ^ Malka Hillel Shulewitz, The Forgotten Millions: The Modern Jewish Exodus from Arab Lands, Continuum 2001, s. 139 og 155.
  3. ^ a b Ada Aharoni "The Forced Migration of Jews from Arab Countries Arkivert 13. februar 2012 hos Wayback Machine., Historical Society of Jews from Egypt website. Besøkt 1. february 2009.
  4. ^ Parfitt, Tudor. (2000) p. 91.
  5. ^ «Farhud memories: Baghdad's 1941 slaughter of the Jews». BBC. 1. juni 2011. 
  6. ^ Daniel Pipes, Greater Syria: The History of an Ambition, (New York: Oxford University Press, 1990) s. 57
  7. ^ «As Pogroms Targeted Aleppo's Jews, My Family Made a Dangerous Choice: To Flee». Haaretz. 20. mai 2021. 
  8. ^ «Gaza and the De-Colonization Narrative». American Purpose. 3. november 2023. 
  9. ^ «Is Israel a “settler-colonial” state? The debate, explained.». Vox. 17. april 2024. 
  10. ^ a b «There Was a Jewish Nakba, and It Was Even Bigger than the Palestinian One». The Tower. juni 2016. 
  11. ^ Dror Yemini, Ben (16. mai 2009). «The Jewish Nakba: Expulsions, Massacres and Forced Conversions». Maariv (på hebraisk). Besøkt 23. juni 2009. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jødisk_exodus_fra_arabiske_land_til_Israel&oldid=24668107»