Issyk-Kul
| Issyk-Kul | |||
|---|---|---|---|
 NASA-bilde, tatt september 1992 | |||
| Land | Kirgisistan | ||
| Areal | 6 236 km²[1] | ||
| Høyde | 1 607 moh. | ||
| Lengde | 180 km | ||
| Bredde | 60 km | ||
| Omkrets | 688 km [1] | ||
| Dybde | 668 m (maks)[1] 280 m (snitt)[1] | ||
| Volum | 1 738 km³ [1] | ||
| Nedbørfelt | 15 844 km²[1] | ||
| Tilløp | Breelver | ||
| Utløp | Fordampning | ||
 Issyk-Kul 42°25′00″N 77°15′00″Ø | |||
Issyk-Kul (kirgisisk Ысык-Көл – Yssykköl, «varm sjø»; russisk Иссык-Куль) er en innsjø i Kirgisistan. Den er den nest største høyfjellssjøen i verden etter Titicacasjøen, og Issyk-Kul er en viktig biologisk og økonomisk ressurs for Kirgisistan.
Innsjøen har ikke avløp, og vannet er litt salt. Saltholdigheten er svært lav, 0,6 %, omtrent en sjettedel av havvann. Navnet «varm sjø» kommer av at innsjøen aldri fryser. Dette gjør den til en viktig rasteplass for trekkfugler. Issyk-Kul er blant de eldste innsjøene på jorda, omtrent 25 millioner år gammel. Den høye alderen skyldes tektoniske krefter som gjør at bunnen synker inn slik at innsjøen ikke blir fylt igjen av sedimenter.
En av de nordlige rutene til Silkeveien passerte nær Issyk-Kul, og det finnes mange spor etter gamle sivilisasjoner. Turisme er nå en viktig næring for områdene rundt sjøen. Utsetting av fremmede fiskearter og mangelfull forvaltning har ødelagt fisket i innsjøen. Det er også mange andre miljøtrusler mot denne unike innsjøen. Innsjøen er et ramsarområde, og det er etablert et biosfærereservat som omfatter både innsjøen og området rundt.
Fysisk geografi
[rediger | rediger kilde]Generelt
[rediger | rediger kilde]
Issyk-Kul ligger 1607 moh. i et bekken i det nordlige Tian Shan, med Kungei-Alatau-kjeden i nord og Terskej-Alatau-kjeden i sør. Fjelltoppene har en høyde på 4000–5200 moh., og innenfor nedslagsfeltet er det 834 isbreer. Nedslagsfeltet omfatter ellers beitemarker, frukthager, barskog, stepper og halvørken.
Ringen av fjell som omgir innsjøen, er brutt i Boomravinen der elva Tsju renner ut mot nord. Tsju renner i sitt øvre løp mot Issyk-Kul, men snur så mot ravinen bare seks kilometer fra sjøen. Kutemalda-rennen forbinder Tsju og Issyk-Kul, og når det er flom i Tsju, hender det at vann renner inn i innsjøen.[1] Med en dybde på 668 m er Issyk-Kul den sjuende dypeste innsjøen i verden, og den er den ellevte største innsjøen etter volum.
118 elver og bekker renner mot Issyk-Kul, men bare 49 når fram til innsjøen. Den meste av tilrenningen er til den østre delen, der det er mest nedbør.[1] Årsnedbøren varierer fra 115 mm i vest til 410 mm i øst, men når 800–900 mm oppe i fjellene. Likevektslinjen for isbreene ligger på 3700–4100 moh., men i nordskråninger når noen bretunger ned til 3000–3200 moh.[2]
Løsmassene i området er permeable, og mye av tilførselen av vann til Issyk-Kul skjer gjennom grunnvannet. For perioden 1946–1965 er følgende vannregnskap satt opp: overflatevann til sjøen 40,9 m³/s, nedbør som faller på sjøen 56,7 m³/s og grunnvann til sjøen 64,8 m³/s. Fordampning fra sjøen var 161 m³/s.[3]
Grunne områder finnes bare vest og øst i innsjøen. Her blir det langsomt dypere ut til 200 m, der det er et bratt stup ned til det sentrale dypet. Dette området er rektangulært, flatt og har en maksimal dybde på 668 m. Langs nord- og sørbredden er det nesten ikke grunne områder, og her stuper bunnen raskt ned til det flate området. De bratte skråningene har dype gjel som frakter sedimenter fra bredden ned til dypet. I øst ligger gjelene i forlengelsen av eksisterende elveoser, mens de i vest er forbundet med de gamle inn- og utløpene til Tsju.[4][5]
Fysiske og kjemiske forhold
[rediger | rediger kilde].jpg)
Issyk-Kul er en oligotrof til hyperoligotrof innsjø med et fosforinnhold på 2–3,8 μg/l.[4] Høye bølger og sterke strømmer gjør at mye luft blandes inn, og oksygeninnholdet er høyt. Saliniteten er 5,968 mg/l. Vannet er svært klart og minner om havvann. Ute på de åpne delene av innsjøen er siktedypet målt til 30–35 m med Secchi-skive. Vannstanden stiger med 21–22 cm om våren og sommeren på grunn av snø og isbreer som smelter, og synker tilsvarende om høsten og vinteren.[1]
Viktige ioner i vannet er Ca2+, Mg2+, Na+, K+, HCO3-, SO42- og Cl−.[3] Alkaliteten varierer mellom 310–330 mg/l, og kalsiuminnholdet er omtrent 115 mg/l. Mineralene kalsitt, monohydrokalsitt og vateritt felles ut i bunnsedimentene. Ved overflaten er pH 8,75, mens pH er nesten 8,0 ved bunnen. Overflatetemperaturen er 2–3 °C i januar og 19–20 °C i juli. Dypere enn 100 m er temperaturen konstant 3,5–4,5 °C hele året. Bunnvannet er rikt på oksygen, 6,5–7,5 mg/l, noe som viser at det er god sirkulasjon i innsjøen.[4]
Issyk-Kul er en monomiktisk innsjø; vannet sirkulerer i bare én periode om året.[4] I den varme årstiden strømmer overflatevann fra midten av innsjøen ut mot breddene, samtidig som vann fra dypet kommer opp i midten. Termoklinen ligger 5–10 m dypt på midten, mens det langs breddene ligger på 20–30 m på grunn av det varme vannet som strømmer inn. I tillegg finnes det oppstrømninger ved breddene, på steder der vinden presser overflatevann utover. Det er som regel to vinddrevne hovedstrømmer, en vestlig langs nordbredden og en østlig langs sørbredden.[6][7]
Vannet i Issyk-Kul har et naturlig høyt innhold av uran, 62–65 μg/l. Havvann inneholder til sammenligning bare 0,1–5,9 μg/l. Årsakene til dette er ikke kjent i detalj, men elver og jordsmonn i nedslagfeltet inneholder også mer uran enn normalt.[3]
Vannstandsvariasjoner
[rediger | rediger kilde]Gamle kinesiske og russiske kart viser at Issyk-Kul hadde avløp gjennom Tsju fra 1600- til midten av 1800-tallet. Dagens vannspeil ligger på 1607 moh., mens sadelpunktet mot Tsju ligger 1620 moh. Vannivået var altså betydelig høyere, men arealet var ikke mye større på grunn av at breddene er bratte. Fra 1000- til 1300-tallet var derimot vannivået lavere enn i dag, noe som forklarer ruinene som ligger på 3–6 m dybde i innsjøen.[8][9]
Terrasser med innsjøsedimenter finnes opp til en høyde på 1640 moh. Karbondatering av disse sedimentene viser at vannspeilet til Issyk-Kul hadde en høyde på 1610–1640 moh. i lange perioder mellom 26 000 og 10 000 år siden.
Dateringene viser også at vannivået var lavere enn i dag i perioden fra 10 000 til 300 år før nåtiden. Dette kan skyldes at bunnen har sunket på grunn av tektoniske krefter. I skråningen ned mot dypet er det dype gjel som slutter på 110–120 m dyp. Disse gjelene er dannet av elver mens skråningen lå over vannspeilet. Den lille istiden kan være årsaken til det høye nivået på innsjøen fram til midten av 1800-tallet.[10]
Under siste istid var isbreene mye større enn i nåtiden. Ved Issyk-Kul er det endemorener 1600–1700 moh., og i Tsju-dalen går de ned til 1200 moh. Tsju ble demt opp av is, og vannstanden ble hevet i Issyk-Kul. Breene har kalvet direkte i innsjøen. Episoder der vannet har brutt igjennom demningen har bidratt til å danne Boomravinen, og israndavsetninger har ledet Tsju unna Issyk-Kul.[2]
Geologi
[rediger | rediger kilde]
Tian Shan er dannet som en følge av kollisjonen mellom den indiske og den eurasiske kontinentalplaten, selv om selve plategrensen ligger langt sør for fjellkjeden. Den samme kollisjonen har skapt Himalaya, Pamir, Hindu Kush og andre fjellkjeder i Asia. Tian Shan betyr «himmelsk fjell» på kinesisk. Den høyeste toppen i Tian Shan er Zjengisj Tsjokusu på 7439 moh., som ligger ca. 200 km sørøst for Issyk-Kul. Ikke noe annet sted på jorda finnes så høye fjell så langt fra ekvator.
I bunnen av Issyk-Kul-bekkenet ligger en plate av prekambrisk grunnfjell, et såkalt mikrokontinent. En tilsvarende, men mye større plate ligger under Tarimbekkenet lenger sørøst. Disse mikrokontinentene har hatt stor betydning for dannelsen av Tian Shan. De har holdt seg stabile mens krefter fra kollisjonen mellom kontinentalplatene har foldet fjellkjeder mellom dem. Fjellkjedefoldingen pågår fortsatt, og det er jevnlig sterke jordskjelv i området.[11][12][13]
Issyk-Kul ble fylt med vann i slutten av oligocen for omtrent 25 millioner år siden samtidig med at foldingen av det nordlige Tian Shan startet. Issyk-Kul-mikrokontinentet er omgitt av store forkastninger, og bunnen av Issyk-Kul synker på grunn av de tektoniske kreftene. På bunnen av innsjøen er det opptil 3000 m tykke sedimentlag. Analyse av sedimentene viser at det har vært en stor ferskvannsinnsjø her i miocen (23–5,3 millioner år siden) og pliocen (5,3-2,6 millioner år siden).[3]
I overgangen mellom pliocen og pleistocen (2 588 000–11 700 år siden) skiftet kompresjonen retning, og deler av mikrokontinentet ble deformert. Issyk-Kul-bekkenet ble mindre, og i tidlig og midtre pleistocen sank bunnen 30–50 m. I sein pleistocen ble et eldre system av forkastninger igjen aktive, og bunnen sank 50–100 m. I midten av holocen (fra 11 700 år før vår tid) må det ha vært en katastrofal kollaps der bunnen har sunket 200 m, slik at innsjøen har blitt over 700 m dyp.[11]
I nærheten av innsjøen finnes det betydningsfulle fossilleier med rester av planter og insekter fra tidlig jura (201,3–145 millioner år siden).[14]
Biologi
[rediger | rediger kilde]Planter og virvelløse dyr
[rediger | rediger kilde]Issyk-Kul har et stort mangfold av planteplankton med 299 kjente arter, for det meste blågrønnbakterier. Årlig produksjon av planteplankton er lav, bare 49 g/m³. Større planter som stikker opp av vannet, blant annet takrør, bred dunkjevle og pollsivaks, finnes ned til 1,5 m dyp. Neddykkede større planter, som busttjønnaks, akstusenblad og stivt havfrugras, samt fastsittende alger vokser til 30–40 m dyp. Årlig produksjon av makrofytter (større planter) er 277 g/m³. Kransalger er de vanligste makrofyttene, og de utgjør 96 % av makrofyttproduksjonen.
Det er 117 arter av dyreplankton. De omfatter hjuldyr (98 arter), vannlopper (11 arter) og hoppekreps (8 arter). Årlig produksjon av dyreplankton er 91 g/m³. Fordelingen av plante- og dyreplankton er ujevn; det er flest individer i viker og grunne områder, og minst ute i åpent vann. Hoppekrepsen Arctodiaptomus salinus finnes i hele innsjøen og utgjør 95–99 % av biomassen. Denne arten vandrer opp i overflaten om natta og da kan da komme opp i en konsentrasjon på 35 000 individer pr. m³. Arten er derfor en viktig næringskilde for fisk.
Av bunnlevende dyr er det 224 arter. De fleste lever fra strandsonen ned til 40 m dyp. Det meste av biomassen utgjøres av fjærmygglarver, bløtdyr, gammarider og mysider. På dypere vann, ned til 70 m dyp, dominerer fjærmygglarver og øresnegl. Tre mysidearter fra Balkhasjsjøen ble satt ut i perioden 1965–1968 som føde for innførte fiskearter. De har etablert seg på grunt vann ned til 10 m.[6][15][16]
Fisk
[rediger | rediger kilde]Opprinnelig tilstand
[rediger | rediger kilde]Den opprinnelige fiskefaunaen i Issyk-Kul-bekkenet var forholdsvis artsfattig med 12 arter fra tre ulike familier. Fem av fiskeartene er endemiske, og det er også noen endemismer på underartsnivå. Det er mange typiske former for fjellene i Sentral-Asia, som snøkarper (Diptychus, Schizothorax) og smerlinger i slekten Triplophysa. En malle i slekten Glyptosternon finnes i elver og bekker, men neppe i selve innsjøen. I faunaen er det også et eurosibirsk element. Sandkryper (grundling) er representert med en endemisk underart, Gobio gobio latus. I vid betydning finnes sandkryper fra Den iberiske halvøy og Storbritannia i vest til Amur i øst. De endemiske artene Leuciscus bergi, Leuciscus schmidti og Phoxinus issykkulensis er beslektet med henholdsvis gullbust (Leuciscus leuciscus) og ørekyt (Phoxinus phoxinus), som er vidt utbredt i Europa og Sibir. Issyk-Kul hadde opprinnelig ingen fiskeart som var spesialisert til å jakte på andre fisker, noe som fikk stor betydning da nye fiskearter ble satt ut.[17]
Leuciscus schmidti forekommer fra strandsonen ned til 35–40 m dyp. Den kan bli 31 cm lang og veie 650 g. Gyting skjer på steingrunn på 0,5–10 m mellom slutten av mars og midten av mai, når vanntemperaturen er 5 °C. Den gyter 6 000–65 000 egg og kan bli 11–13 år. Føden består hovedsakelig av kransalger. Det finnes også en egen gruntvannsform av denne arten, som er mindre og gyter seinere.
Inntil begynnelsen av 1970-tallet var planktoneteren Leuciscus bergi den viktigste fisken i innsjøen. Den fantes ned til over 100 m dyp og hadde en maksimal lengde på 16,5 cm og en vekt på 60 g. Arten er ikke så vanlig lenger. Gymnodiptychus dybowskii finnes både i elver og i selve Issyk-Kul. Det er to former i innsjøen, en som gyter i innsjøen om vinteren og en mindre form som gyter i elver om sommeren. Arten hadde stor betydning i fisket fram 1970-tallet. Snøkarpen Schizothorax pseudoaksaiensis issykkuli er en alteter som kan bli 70 cm lang og 8 kg. Den gyter på steingrunn på grunt vann nær vannplanter. Den hadde tidligere litt økonomisk betydning.[6]
Utsetting
[rediger | rediger kilde]
Den viktigste arten i fisket i Issyk-Kul var tradisjonelt Leuciscus bergi, som utgjorde over 90 % av fangsten. Denne arten ble regnet for å ha liten verdi, og det ble vurdert å sette ut nye arter. Iktyologen Lev Berg foreslo i 1929 sevanørret (Salmo ischchan), som kommer fra den høytliggende Sevansjøen i Armenia. Befruktede egg ble satt ut flere ganger på 1930-tallet, men arten hadde vanskelig for å etablere seg på grunn av mangel på gyteplasser. På 1960-tallet ble det etablert smoltanlegg, som på 1960- og 70-tallet slapp ut store mengder yngel i tilførselselvene. Sevanørreten vokser raskere og blir større i Issyk-Kul enn i Sevansjøen.
Flere arter ble satt ut på 1950-tallet. Gjørs og brasme har etablert seg i den østre delen av innsjøen. Det ble også satt ut karpe, og suter og gullfisk fulgte utilsiktet med denne arten. På 1970-tallet bestemte man seg for å satse på fiske av ørret og sik, samtidig som bestanden av Leuciscus bergi skulle reduseres til et minimum. Flere arter av sik og lagesild ble satt ut, men bare vanlig sik (Coregonus lavaretus) har etablert seg. Den er likevel avhengig av utsetting ettersom yngelen finner lite næring og ikke tåler det salte vannet i Issyk-Kul.
På 1980-tallet begynte en med oppdrett av regnbueørret. Mye fisk rømte fra disse anleggene, og snart kunne en finne denne fiskeeteren overalt i Issyk-Kul. Det er uklart om den kan formere seg her. Innføring av rovfisker som sevanørret, gjørs og regnbueørret, har ført til reduksjon i mengden av de opprinnelige artene, og Gymnodiptychus dybowskii er på randen av utryddelse.[6][16]
Liste over fiskearter
[rediger | rediger kilde]Denne oversikten følger appendiks 1 hos Alamanov & Mikkola (2011). Det var også noen mislykkede forsøk på å introdusere nye arter i Issyk-Kul, men disse artene er ikke tatt med.[18]
| Norsk navn | Vitenskapelig navn | Opprinnelse | Kommentar |
|---|---|---|---|
| regnbueørret | Onchorhynchus mykiss | innført | svært vanlig, spesielt nær oppdrettsanlegg, en av de verste truslene for opprinnelige arter |
| sevanørret | Salmo ischchan | innført | en rovfisk |
| sik | Coregonus lavaretus | innført | vanlig, men avhengig av utsetting |
| Coregonus widegreni | innført | ikke vanlig | |
| Coregonus autumnalis | innført | ikke vanlig | |
| Leuciscus schmidti | opprinnelig, endemisk art | sårbar | |
| Leuciscus bergi | opprinnelig, endemisk art | truet på grunn av rovfisker og overfiske | |
| Phoxinus issykkulensis | opprinnelig, endemisk art | sjelden på grunn av rovfisk | |
| suter | Tinca tinca | innført | vanlig i strandsonen, harmløs |
| sandkryper | Gobio gobio latus | opprinnelig, endemisk underart | truet på grunn av innført gjørs |
| Schizothorax pseudoaksaiensis issykkuli | opprinnelig, endemisk underart | nesten utdødd | |
| Diptychus maculatus | opprinnelig | ganske vanlig | |
| Gymnodiptychus dybowskii | opprinnelig, endemisk art | nesten utdødd | |
| Alburnoides taeniatus | innført | ||
| brasme | Abramis brama orientalis | innført, østlig underart | svært vanlig, predator på egg fra opprinnelige fiskearter |
| karpe | Cyprinus carpio | innført | innført for svært lenge siden, men også nyere utsettinger, i tilbakegang på grunn av sykdom |
| gresskarpe | Ctenopharyngodon idella | innført | sjelden, men har brakt med seg sykdom |
| sølvkarpe | Hypophthalmichthys molitrix | innført | ikke vanlig pga. mangel på gyteplasser |
| gullfisk | Carassius auratus auratus | innført | |
| Pseudorasbora parva | innført | fulgte med andre karpefisker fra Amur, etablert og en farlig konkurrent for opprinnelige arter | |
| Triplophysa stoliczkai | opprinnelig | sjelden i innsjøen, først og fremst i rasktstrømmende elver | |
| Triplophysa stoliczkai elegans | opprinnelig, endemisk underart | bare i innsjøen, underart av foregående | |
| Triplophysa dorsalis | opprinnelig | først og fremst i saktestrømmende elver, men også i innsjøen | |
| Triplophysa strauchii strauchii | opprinnelig | ||
| Triplophysa labiata | innført | ||
| Triplophysa ulacholicus | opprinnelig, endemisk art | ||
| Glyptosternon reticulatum | opprinnelig | typisk art i fjellbekker, bare usikre rapporter fra innsjøen | |
| gjørs | Sander lucioperca | innført | den farligste predatoren for opprinnelige fisker |
| Micropercops cinctus | innført | fulgte med karpefisker fra Amur, eter fiskelarver |
Flora og fauna rundt Issyk-Kul
[rediger | rediger kilde]
Vegetasjonen i Issyk-Kul-bekkenet varierer med høyden. Ved vestenden er det halvørken med Ephedra og arter i meldefamilien, mens vegetasjonen ved den fuktigere østenden er steppe med malurt og gras. Steppen utnyttes som beitemark. Langs bekker og elver vokser det kratt av tindved, og her finnes det også poppel, pil og bjørk.
I fjellene vokser det noen få løvtrær, som valnøtt, frukttrær i rosefamilien og pistasj. Av bartrær finnes einer (Juniperus sp.) i sør og granarten Picea schrenkiana i nord. Lengst nord og vest vokser det skoger av edelgran. I fjellene er det artsrike enger med gras, arter i leppeblomstfamilien og mange andre urter.[4]
Karakteristiske pattedyr i området er blant annet gaupe, snøleopard, steppekatt, brunbjørn, villsvin, sibirsk rådyr, sibirsk hjort, sibirsteinbukk og argalisau. Tidligere levde også kaspitiger og asiatisk villhund her, men de er helt borte. Typiske fugler er kongeørn, lammegribb, munkegribb, himalayagribb, tartarfalk, berghøne, himalayahøne, steppehøne, ibisnebb, fjellerke, steppedverglerke, saltdverglerke, svartstrupejernspurv, altaijernspurv, asurmeis, rødpanneirisk og einerkjernebiter. Det finnes endemiske arter i insektslekter som Netocia, Calosoma, Bombus og Xylocopa.[1]
Issyk-Kul fryser aldri og er derfor viktig for vannfugler om høsten og vinteren. En regner med at 50 000–80 000 individer fra 30–35 arter overvintrer ved sjøen. Den er også viktig som rasteplass for andre fugler i trekktiden. Blant fugleartene er sangsvane, knoppsvane, båndhavørn, rosenflamingo, egretthegre, gråhegre, jomfrutrane, svarthalsdykker, rødhodeand, hvithodeand og skjestork.[1][19][20]
Historie
[rediger | rediger kilde]
Det er gjort flere funn fra paleolitisk tid. De ligger ved datidens strandlinje på 1640 moh. Funnene ved Boz-Barmak i vest er litt eldre enn moustérienkulturen. Dette funnet ligger i et svært tørt område, og de som bodde her må ha hentet vann i Issyk-Kul, som da inneholdt ferskvann. Det er få funn fra mesolitikum og neolitikum. Vannivået var svært lavt, og eventuelle funnsteder ligger kanskje på 110–120 m dyp.
Fra det 7. til det 3. århundre f.Kr. levde det sakere i Issyk-Kul-bekkenet. De har etterlatt seg mange gravhauger med bronse- og koppergjenstander. Slike gjenstander er funnet på strendene og under vann, ettersom vannivået var lavere enn i dag.[10] Undervannsarkeologer har oppdaget ruiner av en stor by på 5–10 m dyp. Denne byen antas å være 2500 år gammel.[21]
De mest kjente ruinene fra middelalderen, som nå ligger under vann i Issyk-Kul, er Koi-Sary i øst og «Timurs palass» ved nordbredden. Koi-Sary skriver seg fra det 10. til det 12. århundre. Etter mongolinvasjonen forfalt landsbyen, og rundt 1500 ble den fraflyttet og oversvømt.
Timur Lenk erobret Issyk-Kul-bekkenet i 1399. En legende sier at han bygde et palass på ei øy i Issyk-Kul. Karbondatering av treverk fra «Timurs palass» viser at palasset eksisterte fra slutten av det 13. århundre til midten av det 15. århundre, og at det så ble oversvømt.[10]
En av de nordlige rutene til Silkeveien passerte Issyk-Kul. Gravsteiner funnet her viser at mange døde av pest i 1338 og 1339. Det kan derfor tenkes at svartedauden oppstod ved Issyk-Kul, og deretter spredte seg til i Kina, India og Europa med de handelsreisende. Det er funnet DNA fra pestbakterien Yersinia pestis i disse gravene, og DNA-et er av en opprinnelig type. Bakterien kan ha blitt overført til mennesker fra murmeldyr i Tian Shan-området.[22][23][24]
Kirgiserne innvandret på 1400- og 1500-tallet og blandet seg med den opprinnelige befolkningen. Området rundt Issyk-Kul tilhørte Dzungar-khanatet fra midten av 1600-tallet. Da Qing-dynastiet var på sitt mektigste midt på 1700-tallet, erobret de khanatet slik at området kom under kinesisk kontroll. Fra midten av 1800-tallet økte den russiske innflytelsen, og i 1876 ble området formelt en del av Det russiske keiserdømmet.
I 1916 gjorde kirgiserne opprør mot innføring av verneplikt under første verdenskrig. Opprøret ble slått ned, og mange kirgisere omkom da forsøkte å flykte til Kina gjennom Bedelpasset sør for Issyk-Kul. De røde fikk kontroll i 1918, og området ble først lagt under Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. I 1936 ble Den kirgisiske sosialistiske sovjetrepublikk opprettet, som så tilhørte Sovjetunionen fram til Kirgisistans uavhengighet i 1991.
Bosetning
[rediger | rediger kilde]
.jpg)
.jpg)
Byen Balyktsjy med 42 380 innbyggere i 2009 ligger ved vestenden av Issyk-Kul. I sovjettiden het den Rybatsje og var en viktig industriby, men har nå mistet sin betydning. En jernbanelinje fra Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan, ender her. Det kommer også en veg fra Bisjkek som forsetter sørover opp i fjellene i Narynprovinsen til Torugartpasset og videre inn i Kina.
Fra Balyktsjy går det to veger østover langs nord- og sørsiden av Issyk-Kul. Innsjøen krysses også av flere ferje- og båtruter. Karakol med 67 100 innbyggere i 2009 ligger nær østenden av innsjøen. Denne byen het før Prsjevalsk og er administrasjonssenter i Issyk-Kul-provinsen. Langs nordbredden av innsjøen er det flere mindre byer og landsbyer, mens sørbredden ikke er så tett befolket.
Issyk-Kul-provinsen omfatter bekkenet rundt Issyk-Kul og høyfjellsområdene lenger øst og sør til grensene mot Kasakhstan og Kina. I 2009 hadde provinsen 437 200 innbyggere. Av befolkningen var 86 prosent kirgisere, mens 8 prosent var russere. Kirgiserne var opprinnelig nomader som bodde i jurter og gjette sauer, hester og jakokser. Det er fortsatt vanlig å flytte beitedyra til høyfjellsbeiter om sommeren. Etter Sovjetunionens fall forsvant nesten all industri, og husdyrhold og fruktdyrking er viktige næringer.[25][26]
Næringsliv
[rediger | rediger kilde]Turisme
[rediger | rediger kilde]
Det klare vannet og de vakre omgivelsene tiltrekker seg omtrent 370 000 besøkende hvert år, og turismen har stor økonomisk betydning for Kirgisistan. Det hevdes at vannet har helbredende egenskaper, og det er mange kursteder. Det er over 100 overnattingssteder for turister, hovedsakelig ved nordbredden, konsentrert om byen Tsjolpon-Ata. De fleste besøkende kommer fra Kasakhstan, Russland og Usbekistan. Den største byen i Kasakhstan, Almaty med 1,5 millioner innbyggere, ligger bare 75 km i luftlinje fra Issyk-Kul.[1][4][16]
I sovjettiden var turiststedene statseide, men etter uavhengigheten ble de fleste overtatt av forretningsmenn med gode forbindelser til president Askar Akajev. Etter revolusjonene i 2005 og 2010 har eierne skiftet til personer knyttet til den nye makthaverne. Det finnes også ennå noen få statseide kursteder. Forholdet til lokalbefolkingen er dårlig, spesielt i Kurmanbek Bakijevs presidentperiode. Da ble flere hotelldirektører myrdet av ukjente gjerningsmenn, og det kom til slagsmål mellom lokale innbyggere og sikkerhetsvakter som nektet dem adgang til stranda.[27]
Fiske
[rediger | rediger kilde]Kommersielt fiske startet på 1890-tallet. De viktigste artene var i mange år Gymnodiptychus dybowskii, karpe, Schizothorax pseudaksaiensis issykkulensis og Leuciscus schmidti. På 1930-tallet var disse artene blitt sjeldne, og man gikk over til å fiske den mest tallrike arten, den lille Leuciscus bergi. Arten ble fisket i gytetida, når den står tett på grunt vann. På slutten av 1970-tallet ble fangsten av L. bergi mindre samtidig som innført gjørs ble en viktig art.
Årlig fangst i 1965 var 1129 tonn, 94,9 % var L. bergi og bare 3,6 % var rovfisk. I 1985 hadde årlig fangst falt til 160 tonn, L. bergi utgjorde nå 53,7 % og rovfisk 40,0 %.[6] Økning i bestanden av innført rovfisk, som gjørs og sevanørret, førte altså til fall i den totale produktiviteten i innsjøen. Issyk-Kul er en næringsfattig innsjø, og teoretiske beregninger viser at det maksimalt kan fiskes 1200–1400 tonn i året.[18]
I sovjettiden var fisket strengt regulert. Myndighetene tildelte kvoter, satte ut nye arter og bygget smoltanlegg for å opprettholde bestandene av sevanørret, sik og karpe. Etter at fangstene begynte å falle på 1970-tallet ble det etablert oppdrettsanlegg med karpe, gresskarpe og sølvkarpe. I 1980 begynte man også med oppdrett av regnbueørret.
Etter at Kirgisistan ble uavhengig ble det slutt på statlig subsidiering av fiskerisektoren, og de fleste smoltanleggene ble privatisert. Det var vanskelig å skaffe fiskefor og utstyr som tidligere hadde kommet fra andre sovjetrepublikker. Akvakulturproduksjonen var i 1997 bare 5 tonn, 0,5 % av produksjonen ti år tidligere. Overfiske og konkurranse fra de introduserte artene førte til en total kollaps i fisket. Det er liten respekt for kvoter og reguleringer, og det blir satt ut mye mindre yngel av sevanørret enn før. Mange gytebekker har tørket inn fordi vannet blir brukt til irrigasjon. I 2003 var fangsten bare 67 tonn. I 2008 ble det vedtatt et femårig forbud mot fiske i Issyk-Kul.[28][29][30]
Testområde for torpedoer
[rediger | rediger kilde]I Kirgisistan var det, som i andre sovjetrepublikker, mange anlegg som tilhørte det sovjetiske militær-industrielle komplekset. Nær Bisjkek ble det bygget en fabrikk som blant annet produserer torpedoer. Den sovjetiske marinen hadde et stort anlegg for testing av torpedoer i Mikhailovka-bukta ved østenden av Issyk-Kul ikke langt fra Karakol. Etter testing ble torpedoene fraktet til Russland med jernbanen fra Balyktsjy til Almaty. Anlegget ved Issyk-Kul var svært hemmelig, men er blitt betegnet som et Bajkonur under vann.[31]
Anlegget er fortsatt regnet for et av de beste stedene i verden for å teste torpedoer. I innsjøen er det mange sensorer som kan måle fart og retning på torpedoen etter at den er avfyrt. Det er også lett å hente opp igjen brukte torpedoer. Anlegget ble drevet videre av Russlands marine etter Sovjetunionens oppløsning. India begynte å interessere seg for området i 2011 og har planer om å leie anlegget fra Kirgisistan i ti år. Hensikten er å utvikle torpedoer og AUVer i samarbeid med lokale firmaer.[32]
Miljøstatus
[rediger | rediger kilde]_RWD1.jpg)
Miljøtrusler
[rediger | rediger kilde]Den intense utnyttelsen av naturen i Issyk-Kul-regionen har ført til store skader. Flere arter er på randen av utryddelse, og landskapet ødelegges, inkludert de unike krattene av tindved, berberis og Ephedra. Vannkvaliteten i innsjøen blir stadig dårligere, og dyrket mark ødelegges av erosjon. Etter at kollektivbrukene forsvant, eies husdyra nå av bønder som bare har noen få dyr hver. Husdyra blir ikke lenger flyttet til høyfjellet om sommeren, men beiter hele året på mark som tidligere bare ble brukt om våren og høsten. Uregulert hogst, jakt og fiske er store trusler mot det biologiske mangfoldet.[1]
Det er to hovedtrusler mot selve innsjøen. For det første synker vannivået og var i 2000 3 m lavere enn i 1920. Årsakene til dette er ukjente, men både klimaendringer, tektonisk aktivitet og vanning i jordbruket kan spille en rolle. Den andre trusselen er forurensning. Økt bruk av gjødsel i jordbruket og urensede utslipp av spillvann fra bebyggelse og turiststeder fører til eutrofiering. Industrien forurenser også innsjøen. En særlig farlig hendelse skjedde i 1998 da en lastebil veltet og slapp ut 1762 kg natriumcyanid fra en gullgruve. De gamle urangruvene ved sørbredden er en potensiell fare.[4]
Global oppvarming fører til at temperaturen øker. Målinger i Tsjolpon-Ata av temperaturene i februar for perioden 1972–2009 viser at vannet er blitt 1,6 °C varmere og lufta 1,9 °C varmere. Det er spesielt vinter- og vårtemperaturene som har økt, mens økningen om sommeren og høsten er mindre. Høyere temperatur gir økt avsmeltning av isbreene og større vannføring i elver og grunnvannstrømmer som går til Issyk-Kul, men fører også til høyere fordampning. Hvis temperaturøkningen fortsetter i samme tempo, vil alle isbreer i nedslagsfeltet være borte i 2050. Kunstvanning har en lang historie i bekkenet. I 1997 ble 154 000 ha dyrket mark vannet. Forbruket av vann til irrigasjon var tidlig på 2000-tallet omtrent halvert i forhold til 1980-åra. Vannivået økte med 0,93 m fra 1997 til 2011.[33]
Vernetiltak
[rediger | rediger kilde]I 1975 fikk Issyk-Kul status som ramsarområde. Denne statusen falt bort i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen, men etter at Kirgisistan ratifiserte konvensjonen, ble innsjøen i 2003 igjen et ramsarområde.
UNESCO mente at det er viktig å bevare den unike naturen i nordøstre Tian Shan. Kirgisistan utarbeidet med støtte fra Tyskland planer for å etablere et biosfærereservat i Issyk-Kul-provinsen. I 1999 og 2000 ble de nødvendige politiske vedtakene gjort, og i september 2001 ble Issyk-Kul-biosfærereservat nummer 411 på listen over biosfærereservater i verden.
Reservatet har to mål: Naturområdene skal bevares, og en skal legge til rette for en langsiktig økonomisk og sosial utvikling så naturressursene kan utnyttes bærekraftig. Arbeidet ledes av et styre som har som hovedoppgave å beskytte sjeldne plante- og dyrearter mot den skadelige utviklingen etter Sovjetunionens fall. Andre oppgaver er overvåkning av miljøet, forskning og opplysningsvirksomhet.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h i j k l m R. Baetov (2006). «Lake Issyk-Kul: experiences and lessons learned brief» (PDF). Managing Lakes and Their Basins for Sustainable Use: A Report for Lake Basin Managers and Stakeholders. Kuatsu, Japan: International Lake Enviroment Committee Foundation. s. 193–204. ISBN 4-9901546-2-2. Arkivert fra originalen (PDF) 10. oktober 2016. Besøkt 6. mars 2014.
- ^ a b M.G. Grosswald, M. Kuhle og J.L. Fastook (1994). «Würm glaciation of Lake Issyk-Kul area, Tian Shan Mts.: a case study in glacial history of Central Asia». GeoJournal. 33 (2–3): 273–310. ISSN 1572-9893. doi:10.1007/BF00812878.
- ^ a b c d Z. Kulenbekov og B.J. Merkel (2012). «Investigation of the natural uranium content in the Issyk-Kul Lake» (PDF). Freiberg Online Geology. 33: 3–45. ISSN 1434-7512. Arkivert fra originalen (PDF) 7. april 2014. Besøkt 2. april 2014.
- ^ a b c d e f g S. Giralt m.fl. (2004). «1,000-Year environmental history of Lake Issyk-Kul». I J.C.J. Nihoul, P.O. Zavialov og P.P. Micklin. Dying and Dead Seas Climatic Versus Anthropic Causes. NATO Science Series: IV: Earth and Environmental Sciences. s. 253–285. ISBN 978-94-007-0967-6. doi:10.1007/978-94-007-0967-6_10.
- ^ C. Gebhardt m.fl. (2013). «Seismic data reveal lake-level changes in Lake Issyk-Kul, Kyrgyzstan». American Geophysical Union, Fall Meeting 2013, abstract #PP53A-1989. Bibcode:2013AGUFMPP53A1989G.
- ^ a b c d e K.A. Savvaitova og T. Petr (1999). «Fish and fisheries in Lake Issyk-Kul (Tien Shan), River Chu, and Pamir lakes». I T. Petr. Fish and Fisheries at Higher Altitudes: Asia: FAO Fisheries Technical Paper No. 385. Roma: FAO. s. 168–186. ISBN 92-5-104309-4.
- ^ P.O. Zavialov m.fl. (2015). «Recent hydrographic measurements in the Lake Issyk Kul: coastal currents, thermohaline structure, water quality indicators». EGU General Assembly 2015, avholdt 12.-17. april 2015 i Wien, id.2737. Bibcode:2015EGUGA..17.2737Z.
- ^ C. Narama m.fl. (2010). «The lake-level changes in Central Asia during the last 1000 years based on historical map» (PDF). Proceedings of International Workshop on Reconceptualizing Cultural and Environmental Change in Central Asia: An Historical Perspective on the Future: 11–27.
- ^ R.D. Ricketts og K.A. Rasmussen (2001). «A high resolution record of Central Asian climate change over the last 1,000 years from Lake Issyk-Kul, Kyrgyzstan». American Geophysical Union, Fall Meeting 2001, abstract #PP22A-0490. Bibcode:2001AGUFMPP22A0490R.
- ^ a b c V.V. Romanovsky (2002). «Water level variations and water balance of Lake Issyk-Kul». I J. Klerkx og B. Imanackunov. Lake Issyk-Kul: Its Natural Environment. NATO Science Series. s. 45–57. ISBN 978-94-010-0491-6. doi:10.1007/978-94-010-0491-6_4.
- ^ a b M.M. Buslov m.fl. (2003). «Recent strike-slip deformation of Northern Tien Shan». I E. Storti, R. Holdsworth og F. Salvini. Intraplate Strike-Slip Deformation Belts (PDF). London: Geological Society. s. 53–64. Bibcode:2003GSLSP.210...53B. ISBN 978-1862391321. doi:10.1144/GSL.SP.2003.210.01.04.
- ^ M.M. Buslov, J. De Graves og E.A. Bataleva (2004). «Cenozoic tectonics and geodynamic evolution of the Tien Shan mountain belt as response to India-Eurasia convergence». Himalayan Journal of Sciences. 2 (4): 106–107. ISSN 1727-5229. doi:10.3126/hjs.v2i4.817.
- ^ A.M. Korjenkov m.fl. (2011). «Strong historical earthquakes in the northwestern Issyk Kul' basin (northern Tien Shan)». Russian Geology and Geophysics. 52 (9): 1007–1015. Bibcode:2011RuGG...52.1007K. ISSN 1068-7971. doi:10.1016/j.rgg.2011.08.006.
- ^ D. Grimaldi og M.S. Engel (2005). Evolution of the Insects. Cambridge University Press. s. 71. ISBN 978-0-521-82149-0.
- ^ V.V. Romanovsky (2002). «Hydrobiology of Lake Issyk-Kul». I J. Klerkx og B. Imanackunov. Lake Issyk-Kul: Its Natural Environment. NATO Science Series. s. 27–43. ISBN 978-94-010-0491-6. doi:10.1007/978-94-010-0491-6_3.
- ^ a b c H. Mikkola (2012). «Implication of alien species introduction to loss of fish biodiversity and livelihoods on Issyk-Kul Lake in Kyrgyzstan». I G.A. Lameed. Biodiversity Enrichment in a Diverse World. InTech. ISBN 978-953-51-0718-7. doi:10.5772/48460.
- ^ Freshwater Ecoregions of the World – 627: Lake Issyk Kul - Upper Chu Besøkt 5. mai 2016.
- ^ a b A. Alamanov og H. Mikkola (2011). «Is biodiversity friendly fisheries management possible on Issyk-Kul Lake in the Kyrgyz Republic?». AMBIO. 40 (5). ISSN 1654-7209. PMC 3357812
. PMID 21848137. doi:10.1007/s13280-011-0140-x.
- ^ «Important Bird and Biodiversity Areas (IBAs): Western Issyk Kul Lake». BirdLife International. Besøkt 15. desember 2016.
- ^ «Important Bird and Biodiversity Areas (IBAs): Eastern Issyk Kul Lake». BirdLife International. Besøkt 15. desember 2016.
- ^ N. Lukashov (27. desember 2007). «Remains of ancient civilization discovered on the bottom of a lake». RIA Novosti. Besøkt 5. mai 2016.
- ^ M. Snell. «Origins of Plague». Medievial History. Arkivert fra originalen 2. november 2016. Besøkt 5. mai 2016.
- ^ M. Drancourt og D. Raoult (2008). Paleomicrobiology: Past Human Infections. Springer. s. 152. ISBN 978-3-540-75855-6.
- ^ M.A. Spyrou m.fl. (2022). «The source of the Black Death in fourteenth-century central Eurasia». Nature. ISSN 1476-4687. PMID 35705810. doi:10.1038/s41586-022-04800-3.
- ^ DOS Tour – About Issyk-Kul Arkivert 16. april 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 5. mai 2016.
- ^ Kirgisisk offisiell statistikk Besøkt 5. juni 2014.
- ^ C. Rickleton (19. juni 2012). «Kyrgyzstan: Property Rights Struggles Muddy Issyk-Kul's Waters». EurasiaNet. Besøkt 5. mai 2016.
- ^ M. Sarieva m.fl. (2008). Capture Fisheries and Aquaculture in the Kyrgyz Republic: Current Status and Planning: FAO Fisheries Circular No. 1030. Roma: FAO. ISBN 978-92-5-106023-0.
- ^ A. Thorpe m.fl. (2009). «The collapse of the fisheries sector in Kyrgyzstan: an analysis of its roots and its prospects for revival». Communist and Post-Communist Studies. 42 (1): 141–163. ISSN 0967-067X. doi:10.1016/j.postcomstud.2009.02.007.
- ^ M. Alpiev m.fl. (2013). Fish species introductions in the Kyrgyz Republic: FAO Fisheries and Aquaculture Technical Paper No. 584. Roma: FAO. ISBN 978-92-5-107621-7.
- ^ S. Blank (red.) (2012). «Central Asian security trends: views from Europe and Russia». I K.E. Boon, A. Huq og D.C. Lovelace jr. Global Stability and U.S. National Security (PDF). Oxford University Press. s. 196–198. ISBN 978-0-19-991589-7.
- ^ «India to develop state of the art torpedo testing centre in Kyrgyzstan». The Economic Times. 18. september 2011. Arkivert fra originalen 29. oktober 2011. Besøkt 5. mai 2016.
- ^ V.V. Romanovsky m.fl. (2013). «The closed Lake Issyk-Kul as an indicator of global warming in Tien-Shan». Natural Science. 5 (5): 608–623. ISSN 2150-4105. doi:10.4236/ns.2013.55076.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Issyk-Kul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- LakeNet – Issyk-Kul Arkivert 1. desember 2012 hos Wayback Machine.
