Christian Langaard var en av Norges fremste industriledere i de siste tiår av 1800-tallet. Men han er i dag vel så kjent som mesén og kunstsamler. Hans gaver av kunsthåndverk og billedkunst til Kunstindustrimuseet i Oslo og til Nasjonalgalleriet er enestående i norsk sammenheng.
Langaard vokste opp i et velstående og kultivert hjem. Etter å ha tatt handelsutdannelse begynte han 1870 sitt virke ved familiebedriften Frydenlund Bryggeri. 1870–73 gjennomgikk han den bayerske landbrukshøyskolens bryggerskole i Freising i Bayern. Etter hjemkomsten ble han soussjef ved Frydenlunds bryggeri, og etter hvert overtok han ledelsen i samarbeid med sin far. Ved dennes død 1891 overtok han som formann i selskapets direksjon.
Med sine erfaringer fra Tyskland tok Langaard raskt initiativet til å modernisere familiebedriften. Han var lidenskapelig opptatt av sitt bryggeri, men i de senere år mistet han troen på næringens fremtid pga. angrepene fra avholdsbevegelsen, og 1916 trakk han seg tilbake fra den direkte ledelse av bedriften. Han forble imidlertid formann i direksjonen til sin død. Han var også medlem av direksjonen for St. Halvards Bryggeri og Nora Mineralvannfabrikk, og han grunnla bl.a. Lillehammer dampsag og høvleri.
Langaards interesse for billedkunst og kunstindustri ble trolig vakt allerede i barndomshjemmet. Under studietiden i Freising frekventerte han museene i det nærliggende München og vanket i kunstnerkretser. Senere i 1870-årene stiftet han bekjentskap med Eilif Peterssen, Erik Werenskiold og de andre norske kunstnerne som oppholdt seg i byen.
I Kristiania var Christian Langaard en velkjent skikkelse i kunstsamlermiljøet, og etter hvert ble han en av Norges største og mest kyndige samlere. Han begynte å kjøpe opp gammel folkekunst i en tid da få andre hadde øye for den, og det samme gjaldt kunstindustrien. Disse delene av samlingen ble etter hans død overdratt til Kunstindistrimuseet i Oslo og delvis også til Norsk Folkemuseum som testamentarisk gave.
I Langaards samlerlidenskap var det et sterkt islett av samfunnsansvar. Etter hvert så han det som sin oppgave å samle til beste for nasjonen og skape den representative samling av eldre europeisk billedkunst som Nasjonalgalleriet ikke hadde ressurser til å erverve. I løpet av relativt få år bygde han opp en samling av gammel malerkunst som var enestående i norsk sammenheng. 1909, på sin 60-årsdag, testamenterte han den til Nasjonalgalleriet. 1924, to år etter hans død, ble samlingen installert i den sal som fremdeles bærer hans navn.
Som et ledd i arbeidet med å bedre de offentlige kunstinstitusjonenes vilkår tok Langaard initiativet til å stifte foreningene Nasjonalgalleriets Venner (1917) og Kunstindustrimuseets Venner (1918).
Langaards innsats som samler og mesén ble fullt ut verdsatt i hans samtid, og oppmerksomheten rundt hans virksomhet var stor i norske og også internasjonale kunsthistorikerkretser. 1913 utkom en katalog i tre bind over hans samlinger, forfattet av fremtredende kunsthistorikere, og umiddelbart etter hans død ble de viet en serie artikler i tidsskriftet Kunst og Kultur.
Langaard hadde en rekke verv innen så vel nærings- som kulturlivet. Han var bl.a. formann i Kristiania Handelsstands Forening i en årrekke, medlem av Nasjonalgalleriets råd, formann i Kristiania Kunstindustrimuseums bestyrelse og Nasjonalgalleriets Venner og i komiteen for Vigelands fontene, og medlem av bestyrelsen for Nationaltheatret i dettes byggefase. Han var også med på å stifte Norges Bryggeriforening, Kristiania Bryggeriers Forening, Kristiania Roklubb og Kongelig Norsk Automobilklub. Langaard ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904 og kommandør av 1. klasse 1914. Han innehadde også flere utenlandske ordener.