vergemålsloven

Etter loven regnes man som barn inntil man er fylt 18 år. Vanligvis er det barnets foreldre som også er barnets verger frem til det fyller 18 år og blir myndig. Hvis vergene ikke utfører dette oppdraget slik barnet har behov for, kan det oppnevnes en annen voksen som får i oppdrag å være verge for barnet.

Et barn kan som hovedregel verken «foreta rettslige handlinger» eller bestemme over sine økonomiske «midler». Det er i utgangspunktet barnets verger som på vegne av barnet skal utføre rettslige handlinger og forvalte barnets midler.

For små barn gjelder dette fullt ut. Men etter hvert som barnet blir eldre, øker barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelser. Et barn kan alltid bestemme over de midlene som barnet er gitt til egen rådighet. Et barn på 15 år har betydelig selvbestemmelse på det økonomiske området. En 15-åring kan inngå og avslutte arbeidsavtaler og bestemme over egen inntekt. Med samtykke fra verge og statsforvalteren kan barnet også starte opp virksomhet. Om 15-åringen bor i en egen husholdning, kan hun eller han treffe alle de beslutningene som er nødvendig i tilknytning til denne husholdningen. Dette er en praktisk regel, siden en god del ungdommer flytter hjemmefra for å gå på skole i 15–16-årsalderen.

Om barnet har en formue på mer enn 2 G, det vil si om lag 250 000 kroner, er hovedregelen at pengene skal forvaltes av vergemålsmyndigheten. Formålet med regelen er å sikre en trygg forvaltning på vegne av barnet. Midler under 2 G forvaltes normalt av vergene i fellesskap på vegne av barnet. (G er folketrygdens grunnbeløp, som i 2024 utgjorde 124 028 kroner.) Om vergene (foreldrene) ønsker å låne penger av barnet, krever det statsforvalterens samtykke.

Voksne kan trenge bistand fra en verge til å ivareta sine interesser og forvalte sine midler. Alle voksne som har behov for slik bistand, kan begjære oppnevning av verge. Det er statsforvalteren som treffer vedtak om vergemål. Statsforvalteren tar stilling både til hvem som skal oppnevnes som verge og til omfanget av vergens mandat. Mandatet forsøker å beskrive de områdene der den voksne personen har behov for bistand og støtte. Vergen gis da kompetanse til å yte denne bistanden.

Mange ulike grupper voksne kan ha behov for støtte fra en verge. Noen vil ha behov hele livet, mens andre vil kunne få behov etter hvert som følge av skade, sykdom eller alder.

De aller fleste (om lag 99 prosent) av vedtakene om vergemål er basert på frivillighet. Vergemålet er et støttetiltak, og vergen skal opptre i lys av hva som er hovedpersonens vilje eller den beste tolkningen av personens vilje. I noen tilfeller anses det imidlertid nødvendig med et vergemål med såkalt «fratakelse av rettslig handleevne». En verge gis da rett til å forvalte personens midler og ivareta personens interesser også når personen motsetter seg dette.

Fratakelse av rettslig handleevne anses som et tvangstiltak og besluttes av domstolene. Fratakelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, og den skal begrenses saklig og i tid. En situasjon som ikke så sjelden leder til fratakelse av rettslig handleevne er avhengighet av spill. En verge kan da gis i oppdrag å sørge for at personens nødvendig forpliktelser og behov dekkes først.

Det er statsforvalteren som er lokal vergemålsmyndighet i Norge. Statsforvalteren fatter vedtak om vergemål og oppnevner verger med videre. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) er sentral vergemålsmyndighet. SRF har en egen vergemålsavdeling, lagt til Hamar, som har klage- og tilsynsfunksjon med videre på området.

Fremtidsfullmakter er et privatrettslig alternativ til vergemål. Voksne personer kan opprette en fremtidsfullmakt og utpeke en fremtidsfullmektig. Når den voksne får behov for bistand til å ivareta sine interesser, kan fremtidsfullmektigen bistå så langt fullmakten gir kompetanse til det. Fremtidsfullmakten vil som oftest komme istedenfor et vergemål. Mange voksne velger i dag å opprette en fremtidsfullmakt.