valg

Ved politiske valg stiller kandidatene nå som regel opp som representanter for partier. Forholdstallsmetoden er derfor blitt relativt vanlig, se forholdstallsvalg. Alle de skandinaviske land bruker den, både ved nasjonale og lokale valg. I nesten alle europeiske kontinentale land brukes også en forholdstallsmetode; Frankrike bruker dog flertallsmetoden og i Tyskland fordeles noen mandater etter flertallsmetoden, og noen etter forholdstallsmetoden. Flertallsmetoden brukes også i Storbritannia og de fleste øvrige engelsktalende land. I Frankrike kreves det to valgomganger hvis ingen kandidat får absolutt flertall i en krets i første omgang. I de engelsktalende land vinner den kandidat i en krets som får flest stemmer i første omgang. I de land som bruker forholdstallsmetoden, kan utregningsmåten variere noe. Norge, Sverige og Danmark bruker den såkalte Sainte-Laguës metode (oddetallsmetoden). For å sikre størst mulig representativitet har noen land innført større kretser; i Danmark foretas en mandatutjevning på regionalt nivå, og i Nederland og Israel er hele landet én krets. Noen land opererer også med utjevningsmandater for det samme formål. I organisasjoner, bedrifter og lignende benyttes som regel en flertallsmetode. Hvis ulike grupper skal være representert i et organ, for eksempel lærere, annet personale og studenter ved universiteter, velger medlemmene av disse gruppene som regel separat; forholdsvalg brukes sjelden.

Valg er etter hvert blitt den helt dominerende måten å utpeke representanter på til politiske organer. Utpekningsmåten vokste særlig frem i tiden etter den franske revolusjon (1789) og fikk mange av de kjennetegn den nå har i vestlige land i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Utviklingen har fulgt ulike mønstre i ulike land. I noen land har det vært en gradvis utvikling, med stadig videre stemmerettsregler, med overgang til hemmelige valg, og til dels med skifte fra flertalls- til forholdstallsvalg. Sverige – og til dels Norge (etter 1814) – har hatt en slik utvikling; det har også Storbritannia, bortsett fra at det der ikke er innført forholdstallsvalg.

I andre land har utviklingen gått i samme retning, men på en mer abrupt måte, med store endringer med lengre mellomrom, for eksempel i Danmark. I atter andre land har utviklingen vært preget av radikale endringer og brå reverseringer, for eksempel i Frankrike og Tyskland. Når det spesielt gjelder stemmerettsutvidelser, skjedde utvidelsene etter yrkestilhørighet eller økonomiske interesser først, og stort sett før år 1900; innføringen av lavere stemmerettsalder og av stemmerett for kvinner er kommet på 1900-tallet. De fleste vestlige land innførte kvinnelig stemmerett ved nasjonale valg omkring 1920, noen først etter 1944 (Frankrike og Sveits). I Norge fikk vi allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Stemmerettsalderen er i stadig flere land senket til 18 år. I Norge skjedde dette i 1978.

Ved nasjonale valg i Norge ble det opprinnelig benyttet (til dels) åpne og indirekte flertallsvalg i flermannskretser. Stemmeretten var begrenset til menn over 25 år som enten innehadde embeter, var handels- eller håndverksborgere eller selvstendige bønder (til sammen cirka 50 prosent av alle menn over 25 år). I 1884 ble det påbudt at valgene skulle være hemmelige, og stemmeretten ble dessuten utvidet noe. I 1898 ble stemmeretten gjort allmenn for menn, og i 1905 ble det bestemt at det skulle innføres direkte valg i enmannskretser, dog slik at det skulle være en annen valgomgang i de kretsene hvor ingen kandidat fikk over 50 prosent av stemmene i første omgang. Stemmerett for kvinner ble innført i to trinn, i 1907 og 1913. I 1919 ble flertallsvalgordningen opphevet, og det ble innført forholdsvalg, basert på D'Hondts metode for å fordele mandater (delingstall 1, 2, 3, 4 og så videre). D'Hondts metode ble i 1953 erstattet med en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode (delingstall 1.4, 3, 5 og så videre). Fra 1989 ble det innført åtte utjevningsmandater, som fra 2005 er økt til 19.

Også ved fylkestingsvalg (siden 1975) og kommunevalg er det direkte forholdsvalg (hvis det er mer enn én liste). Fylker og kommuner er ikke, som landet ved stortingsvalg, inndelt i mindre valgkretser.

Alle politiske valg i Norge holdes hvert fjerde år, en mandag (og eventuelt den forutgående søndagen) i september. Stortingsvalg holdes i år som 2017, 2021 og så videre. Fylkestings- og kommunestyrevalg holdes samtidig, i år som 2015, 2019 og så videre. Reglene om stortingsvalg står i Grunnloven (§§ 49–67), og i Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) av 17. juni 2002.

I forbindelse med grunnlovsreformen i 2014, der en rekke menneskerettigheter ble grunnlovsfestet, vedtok Stortinget 13. mai 2014 en ny bestemmelse i § 49 om at stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.

Ved «irreelle» valg, som i ettpartistater, kan stemmegivningen ofte i praksis være nokså åpen. Også i organisasjoner, større bedrifter og liknende er valg som regel hemmelige.

Her kan imidlertid valg til de høyere organer være indirekte, for eksempel ved at alle medlemmene, aksjonærene eller lignende er med på å velge det første representative organ, men at det påfølgende organ velges av de som alt er valgt til det første. Slike valg kan også i varierende grad være «demokratiske».

• demokrati
• valgordning i Norge
• stortingsvalg
• kommune- og fylkestingsvalg
• folkeavstemning