tegnspråk

Tegnspråkene er fullverdige språk som har vokst frem blant døve – de er det som kalles naturlige språk. Derfor har de mange fellestrekk med talespråk. Samtidig skiller tegnspråk og talespråk seg fra hverandre fordi de artikuleres på forskjellige måter: Tegnspråk er synsbasert (gestuelt-visuelt språk), mens talespråk er hørselsbasert (vokalt-auditivt).

En grammatisk forskjell ligger i de to språkenes struktur. Talespråk er lineære fordi ordene nødvendigvis må uttrykkes etter hverandre i en lineær rekkefølge. Tegnspråk er simultane ved at flere tegn kan utføres samtidig. For eksempel kan spørsmålet som på norsk lyder «Er du sulten?» på norsk tegnspråk uttrykkes ved at to tegn utføres samtidig med hver sin hånd: tegnet sulten (bevegelse på magen med flat hånd) med høyre hånd, og tegnet du (pekebevegelse mot mottakeren) samtidig med venstre hånd, kombinert med hevede øyenbryn, blikk-kontakt med mottakeren og eventuelt en noe fremoverlent overkropp, som uttrykker at det er et spørsmål.

På denne måten spiller rekkefølgen på tegnene en mindre rolle i tegnspråk enn rekkefølgen som ordene kan ha i talespråk. En annen forskjell er måten tegnene er relatert til hverandre på i det fysiske rommet, som også har en stor grammatisk betydning i tegnspråk.

Denne muligheten tegnspråket har til å utnytte det visuelle rommet omkring den som snakker, gir også større mulighet enn i talespråket til ikoniske tegn, det vil si at tegnene etterligner virkeligheten. Noen tegn kan alle umiddelbart skjønne, for eksempel kan tegnet tre i norsk tegnspråk ligne et tre der underarmen utgjør stammen og fingrene kronen. Selv om tegnene kan ha ikonisk opprinnelse, har dette ingen betydning for tegnenes funksjon i språket. De tilsvarer lydmalende ord i talespråkene, onomatopoetikon, som for eksempel ringe, fosse, susse.

Tegnspråk er dokumentert langt tilbake i historien – i Midt-Østen fra i alle fall 1000-tallet fvt. I Europa vet vi det har vært tegnspråk opp gjennom historien fra Aleksander den store (356–323 fvt.) og fram til i dag. I Norge vet vi det har vært døve i klostre hvor et monastisk tegnspråk har vært utviklet for å bevare stillheten.

Norsk tegnspråk har en dokumentert sammenhengende historie fra 1815.

Tegnspråk som forskningsfelt kom for alvor i gang i 1960 med amerikaneren William Stokoes beskrivelse av amerikanske døves tegnspråk. Siden 1980-årene har forskningen også skutt fart i Norge.

• norsk tegnspråk
• hørselshemning – undervisning
• håndalfabet

• Halvorsen, Rolf Piene (2020): Få øye på tegn. Fagbokforlaget. isbn 978-824503418-9
• Jørgensen, Sissel Redse & Rani Lill Anjum, red.: Tegn som språk : en antologi om tegnspråk, 2006, isbn 82-05-35828-1
• Mosand, Nora Edwardsen & Ann Kristin Malmquist: Se mitt språk! : språkbok : en innføring i norsk tegnspråk, 1996, isbn 82-7052-121-3
• Tetzchner, Stephen von & Harald Martinsen: Alternativ og supplerende kommunikasjon : en innføring i tegnspråksopplæring [...], 2. utg., 2002, isbn 82-05-30444-0
• Vonen, Arnfinn Muruvik: Tegnspråk – en grunnbok, 2020. isbn 9788202671549