Koranen. En side i et persisk koran-håndskrift fra 900-tallet, Sure 30, 22–23. Victoria and Albert Museum, London.

.
Lisens: fri

Sure er et kapittel i Koranen, som er islams mest sentrale tekst og samlet i én bok. Koranen består av 114 surer, og hver sure er delt inn ayaer (vers). Surene er i boken plassert i en rekkefølge hvor de lengste surene kommer først, dernest et mellomparti med mellomlange surer og til sist en avdeling korte surer. Den aller første suren, Koranens åpningssure al-Fatiha, er imidlertid kort og består av sju vers. Ordet sure er ikke kjent fra førislamsk arabisk språk, og i Koranen opptrer det alltid i betydningen et stykke tekst.

Faktaboks

Etymologi
arabisk sūra, flertall suwar

Enkelte surer har en særlig betydning i muslimske tradisjoner eller en særlig funksjon i det religiøse, rituelle livet. Det mest kjente eksempelet er den første suren, Åpningsbønnen, som resiteres i alle rituelle bønner (salah).

Det er vanlig å dele koranteksten inn i trettiendedeler (juzʾ). Dette er knyttet til en kjent muslimsk praksis med å lese gjennom hele teksten i løpet av en måned, for eksempel i ramadan. Kapitlene i den siste trettiendedelen, kalt juzʾ ʿamma etter det første ordet i sure 78, er de korteste kapitlene. Dette er også ofte de første kapitlene en muslim vil lære seg.

Titler

Alle surene har en tittel, som gjerne er de første ordene i kapittelet eller et nummer. Titlene regnes ikke som del av koranteksten, og mange surer har flere ulike titler. Titlene kan være et enkelt ord som opptrer i kapittelet, et personnavn, et tema eller kapittelets innledende bokstaver. I eldre håndskrifter var det ikke vanlig å nummerere surene, men i trykte koranutgaver er surene nummerert etter den rekkefølgen de opptrer i i boken. Rekkefølgen stemmer i grove trekk overens med kapitlenes omfang. Det vil si at de lengste kapitlene kommer først, deretter de halvlange og til slutt de korteste.

Rekkefølgen i Koranen

Surenes rekkefølge i Koranen følger stort sett etter minkende lengde. Lengden måles som regel i antall ayaer, det vil si vers. Også versenes lengde varierer mye. En av de korteste surene har under tjue ord fordelt på tre vers (sure 103), som strekker seg over to linjer i en trykt arabisk tekst. I den samme trykte utgaven strekker en gruppe halvlange surer seg over omtrent ti sider hver. Den lengste suren er sure 2, som inneholder 286 vers. Den strekker seg over 48 sider og utgjør omtrent to og en halv trettiendedeler.

Kronologisk rekkefølge

Surenes tilblivelseshistoriske rekkefølge, i islamsk tradisjon forstått som åpenbaringskronologi, er ikke identisk med rekkefølgen i boken. Innad i en sure kan enkelte vers og passasjer høre til andre historiske perioder enn resten av suren. En hovedinndeling i den historiske rekkefølgen er i mekkasurer og medinasurer. Klassifiseringen viser til stedene profeten bodde i de respektive periodene, før 622 i Mekka og etter 622 i Medina. De såkalte mekkasurene kom til før det som ble definert som år 0, hijra, (omtrent år 610–622), mens medinasurene kom til senere enn dette (år 622–632). Sure 2, Kua/al-Baqara, markerer overgangen ved å være den første mekkanske suren. Denne hovedinndelingen er det stort sett enighet om, men innenfor disse finnes det ulike teorier om datering. Et spørsmål er om man skal legge til grunn overleveringer som beskriver de historiske omstendighetene eller om man skal gå ut fra litterære kriterier som språk og stil. Tekstens tilblivelseshistorie, kronologien og de historiske omstendighetene kan være viktig for tolkning (tafsir).

Innhold og temaer

Noen surer kretser omkring ett tema, mens andre tar opp en hel rekke ulike tema. Teksten kan sies å bevege seg i en form for spiral, med en rekke tilbakevendende tema og motiver, med stadig nye aspekter eller enkeltheter. Gjennom tolkningshistorien har det blitt utviklet flere teorier om tematiske strukturer innen eller mellom de ulike surene.

Surene innledes med basmala: «I Guds navn, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn» (bi-smi llāhi l-raḥmānī l-raḥīm), med unntak av sure 9. Enkelte surer innledes av én eller flere enkeltstående bokstaver, som har vært gjenstand for mange tolkninger opp gjennom historien.

I sine grunntrekk er koranarabisk identisk med moderne arabisk, men Koranens språk har en særegen karakter, og det er samtidig stor variasjon i uttrykket. Vokabularet og grammatikken består i både typiske og velkjente arabiske fraser og uttrykksmåter, og i mer sjeldne konstruksjoner som allerede de tidlige koranfortolkerne diskuterte betydningen av. Det finnes både billedspråk og lydmalende ord, rytmikk, bokstavrim og enderim, gjentagelser og plutselige grammatiske skifter.

Gjennomgående sjangre er blant annet fortellinger og lignelser, argumentasjon og påstander, advarsler og løfter, pålegg, forbud og formaninger, bønner og lovprisninger, visdomsord og poetiske skildringer. Profetfortellinger, skapelsesberetninger og andre fortellinger om historiens gang finnes i stort monn fordelt utover hele teksten. Fortellingene er ofte kortfattede, og detaljnivået varierer. Noen fortellinger står mer enn én gang, og da gjerne med noen ulike varianter eller aspekter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg