skogburkne

Bladene vokser i tette rosetter og er mellom 50 og 120 centimeter lange. Bladene er avlange i omriss og bladstilken er som regel litt lenger enn en firedel av bladplatas lengde. Hovedfinnene har ingen stilk og småfinnene er spisse. Dette skiller skogburkne fra den nære slektningen fjellburkne som har hovedfinner med en kort stilk og butte småfinner. I tillegg er skogburkne noe mørkere grønn enn fjellburkne. Sporehopene på undersida av bladene er avlange og bøyde. Slørene sitter på lenge.

Skogburkne vokser i skog og kratt over hele landet. Verdensutbredelsen er boreale områder på den nordlige halvkula.

Skogburkne er en av flere store bregner som vokser i tette tuer og som folk har kjent til og delvis sett nytte i. Mange steder ble bladene samla og tørka til vinterfôr. Rotstokkene ble også brukt til fôr, dette ble kalt mollfôr.

Mange av disse navnene slutter på blom – en gammel betegnelse på store bregner, som gråblom, ormblom og steinblom. Unntaksvis kan navn knyttes spesifikt til en bestemt av disse artene. Eksempler på navn som kan knyttes til skogburkne er vassblom, ræblom, raueblom, griseblom og bjørkeblom.

Det systematiske artsepitetet, filix-femina, betyr 'kvinnelig bregne'. Dette er trolig ment som kontrast til ormetelg som har filix-mas, 'mannlig bregne', som artsepitet. Skogburkne er lysere grønn og som regel mindre enn ormetelg.

• karsporeplanter
• bregner

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)