salmebok

Før Martin Luther begynte sitt arbeid med å utgi salmebøker i 1524, fantes det samlinger med salmer på tsjekkisk til bruk for de bøhmiske brødre. Etter reformasjonen opplevde den folkespråklige salmediktningen i de evangeliske kirkene en kraftig oppblomstring.

Norge hadde inntil 1814 alle salmebøker felles med Danmark. Den første danske salmeboken ble utgitt i Malmø i 1528. Luthers salmer oversatt til dansk utgjør stammen i denne og alle de følgende dansk-norske salmebøkene. De økte stadig i omfang etter hvert som nye salmer kom til.

Hans Thomissøns salmebok (1569) var den offisielle i Danmark-Norge til 1699, da den ble avløst av Thomas Kingos salmebok. Den skulle tas i bruk overalt. I 1778 kom Ove Høegh-Guldbergs salmebok, og allerede i 1798 Evangelisk-christelig psalmebog, begge til valgfri innføring. Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, var det følgelig tre danske salmebøker i bruk i norske menigheter. Fra 1840 begynte man å arbeide for en ny salmebok i Norge, og ulike forslag og tillegg ble lansert. Det offisielle oppdraget med å utarbeide den første norske salmeboken ble gitt til Magnus B. Landstad. Hans salmebok fra 1869 ble raskt den mest utbredte, men noen menigheter tok i bruk Andreas Hauges salmebok (autorisert i 1873). I andre halvdel av 1800-tallet begynte også frikirkene og de store organisasjonene for indre og ytre misjon å utgi egne sang- eller salmebøker.

I 1892 ble en rekke nynorske salmer autorisert til kirkebruk gjennom Elias Blix' samling Nokre salmar. Gustav Jensen reviderte Landstads salmebok. Landstads reviderte salmebok ble autorisert i 1924 og inneholdt salmer i begge målformer. I 1925 kom Nynorsk salmebok, ved Peter Hognestad, Bernt Støylen og Anders Hovden. Den hadde bare nynorske salmer, men i 1927 fikk den et tillegg på 200 salmer på riksmål. I 1954 ble det nedsatt en salmeboknemnd som leverte et utkast til en ny felles salmebok i 1967. Liturgikommisjonen av 1965 overtok ved sin salmebokkomité arbeidet med ny norsk salmebok. I 1973 gav den ut Salmer 1973 til bruk ved siden av de eldre salmebøkene. Dette ga rom for nytt stoff fra den verdensvide kirken, og åpnet for mer visepregede sanger og bibelske salmer.

Liturgikommisjonen sendte i 1981 ut sitt Forslag til felles salmebok for Den norske kirke, det vil si en salmebok i begge målformer. Etter en omfattende høring og revisjon ble den godkjent i 1984 og utgitt som Norsk Salmebok året etter. Hele prosessen hadde da vart i 30 år. Et nytt salmeboktillegg ble tatt i bruk i 1997, Salmer 1997. Dette brakte blant annet sanger fra Taizé-kommunitetet i Frankrike og inneholder også noen tekster på samisk. I 2013 fikk Den norske kirke ny hovedsalmebok, Norsk salmebok 2013. Den viderefører kjernestoffet fra den forrige salmeboken og 1997-tillegget foruten et par hundre nye salmer. Norsk salmebok 2013 er flerspråklig idet den inneholder 45 salmer fordelt på de tre offisielle samiske språkene, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, og 15 salmer på kvensk. I tillegg inneholder den salmer på svensk og engelsk foruten enkeltsalmer på en rekke andre språk.

Den svenske presten og filologen Pehr Fjellström utarbeidet den første samiske salmebok, Psalm-Kirje (Stockholm 1744). Den første salmebok ment for samer i Norge er Muttom Laulagak (København 1763). Den var utarbeidet av den danske presten Christian Weldingh og inneholdt 46 salmer, nesten alle oversatt fra Kingos salmebok. Professor Jens Andreas Friis og den samiske straffangen Lars Hætta gikk i 1860-årene sammen om å revidere og forbedre de samiske salmene. Fra deres hånd skriver seg samlingen Muttom salmak (1861) og den betydelig større Salbmagirje (1870). Denne kom i en utvidet utgave ved biskop Johannes Nilsson Skaar i 1897. Med sine 360 nummer har den i mange år fungert som samenes salmebok. Den er også blitt brukt i Finland.

Ny rettskrivning og behovet for en oppdatering i forhold til de nye norske salmebøkene fra 1920-tallet førte til at det i 1950 ble igangsatt et offentlig salmebokprosjekt. Det resulterte i den første autoriserte salmebok for samiske menigheter i Norge, Gir'ko-sál'bma-gir'ji (1957). Den hadde 561 nummer. Den fikk imidlertid ikke det forventede innpass i menighetene, som holdt fast ved sin gamle salmebok. Da det i 2005 kom ut et nordsamisk salmeboktillegg, Sálbmagirji II, bygget dette derfor på salmeboken fra 1897 (revidert utgave 1996/1997). Til sammen inneholder disse to 771 nummer, hvorav de fleste er oversettelser. Den lulesamiske salmeboken heter Julevsáme Sálmmagirjje (2005). Den har 231 nummer og brukes både av norske og svenske lulesamer. Det er bare de nyeste samiske salmebøkene som inneholder melodier.

• salme
• gudstjeneste
• kristendom