perserkrigene

Det lå i perserkongenes herskerideologi og ekspansjonspolitikk på 500-tallet fvt. at de også skulle ha herredømmet over den greske verden. Grekerne i Lilleasia var under persisk styre fra 547. I 500 begynte Aristagoras i Milet et opprør (det joniske opprør), men i 494 ble opprøret knust, til tross for noe bistand fra Athen.

I 490 sendte perserkongen Dareios en straffeekspedisjon mot athenerne, som under Miltiades slo de tallmessig overlegne perserne i slaget ved Marathon.

I allianse med Sparta og andre forberedte Athen nå forsvaret av Hellas mot det neste store angrepet, perserkongen Xerxes' tog i 480. Xerxes fikk støtte av mange greske byer, blant annet Argos, Theben og orakelet i Delfi, og rykket mot Hellas til lands og til vanns med kanskje 100 000 soldater. Grekerne måtte oppgi forsvaret av Midt-Hellas etter et uavgjort sjøslag ved Artemision og tilintetgjørelsen av en vaktstyrke på 300 spartiater under Leonidas' ledelse ved Thermopylene.

Tross indre splid både om strategi og taktikk, vant grekerne en avgjørende seier i sjøslaget ved Salamis i 480. Athenerne hadde fulgt Themistokles' råd, satset på flåten og rømt byen, som ble herjet og brent. Xerxes vendte hjem, Mardonios ble igjen med hæren, men grekerne under spartaneren Pausanias slo ham ved Plataiai i 479.

Perserne ble fordrevet fra Hellas og krigen fortsatte med vekslende intensitet i det egeiske området og det østlige Middelhavet. I 460-årene ødela Kimon persernes styrker ved Evrymedonelven, men grekerne opplevde også tilbakeslag.

Opphøret av krigshandlingene mellom perserne og grekerne, den såkalte Kallias-freden, er ikke beskrevet hos Thukydid eller samtidige kilder. Dateringen er usikker, men historikerne tror rundt år 458 eller senere.

Perserkrigen brakte Athen frem i første linje blant de greske statene. I 477 dannet byen det deliske sjøforbund og begynte å bygge ut sitt hegemoni blant grekerne. Både i Athen og ellers i Hellas ble perserkrigene, særlig begivenhetene i perioden 480–479, betraktet som skjellsettende. Orientalsk despoti ble avverget av de frie greske stater (se Aiskhylos' tragedie Perserne).

For de greske bystatene gav perserkrigene økt nasjonal og kulturell bevissthet som åpnet for den kulturelle blomstringen på 400-tallet. Perserne kom imidlertid fremdeles til å spille en stor rolle i gresk politikk gjennom diplomati og «persisk gull». Athens dominerende stilling etter perserkrigene førte til rivalisering med blant annet Sparta, som endte med den peloponnesiske krig.

Den viktigste antikke kilden til perserkrigene er Herodots historieverk. Det finnes oversatt til norsk av H. Mørland, (2. bind, 1960).

• den greske antikken
• Perserne (tragedie)
• Persia
• Irans historie