pensjon

Ansatte i staten, kommuner og fylkeskommuner er omfattet av offentlig tjenestepensjon.

De fleste statlig ansatte er medlemmer i Statens pensjonskasse. Pensjonsordningene i kommunal sektor er regulert ved tariffavtale. De fleste kommuner og fylkeskommuner er tilsluttet Kommunal Landspensjonskasse (KLP), men enkelte kommuner driver egne pensjonskasser.

Offentlige og kommunale pensjonsordninger gir de ansatte løfte om en samlet pensjon på 66 prosent, inklusive folketrygden – (såkalte bruttoordninger). Det betyr at ytelsene blir samordnet med folketrygden basert på regler i samordningsloven. Private tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger er rene supplerende ordninger som ikke samordnes med ytelsene fra folketrygden (såkalte nettoordninger). En ny offentlig tjenestepensjon som trer i kraft fra 2020 med virkning for offentlig ansatte født i 1963 eller senere, er innrettet som en ren netto pensjonsordning uten samordning med folketrygden.

Fra 2006 ble det gjort obligatorisk for arbeidsgivere i privat sektor å etablere og finansiere tjenestepensjonsordninger for sine ansatte. Obligatorisk tjenestepensjon sikrer arbeidstakere i privat sektor en alderspensjon i tillegg til folketrygden. Slike ordninger kan utformes som innskuddspensjon eller som ytelsesbasert foretakspensjon. Lov om obligatorisk tjenestepensjon krever at arbeidsgivers innskudd skal være på minst to prosent av den ansattes årslønn mellom 1 og 12 G.

De fleste private arbeidsgivere har valgt å inngå en kontrakt med et forsikringsselskap, mens særlig de større bedriftene har opprettet egne pensjonskasser. I en slik pensjonskasse skal midlene holdes atskilt fra arbeidsgiverens midler. Den skal være bygd opp på forsikringsteknisk grunnlag og ha vedtekter godkjent av Finanstilsynet, som også kontrollerer regnskapene og pensjonskassens drift.

Individuell pensjonssparing (IPS) er en spareordning med gunstige skattevilkår, opprettet for å motivere til økt pensjonssparing.

Individuelle pensjonsforsikringer kan kjøpes gjennom et livsforsikringsselskap og dekker det behov selvstendige yrkesutøvere og andre har for å supplere ytelsene fra folketrygden eller kollektive pensjonsordninger de er tilsluttet.

Den siste store pensjonsreformen i Norge trådte i kraft i 2011. Den innebærer et helt nytt system for opptjening av pensjon som delvis vil gjelde for personer født mellom 1954 og 1962 og som full ut vil gjelde for personer født i 1963 eller senere. I det nye opptjeningssystemet vil de bli en tettere sammenheng mellom lønnsinntekt gjennom hele livet og opptjente pensjonsrettigheter.

Rettigheter til alderspensjon opptjenes på basis av den årlige lønnsinntekten (og annen pensjonsgivende inntekt) opp til 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Pensjonsopptjeningen starter ved fylte 13 år og kan i prinsippet fortsette frem til året vedkommende fyller 75 år. Mens det gamle pensjonssystemet tok sikte på å gi en bestemt årlig ytelse, tar opptjente pensjonsrettigheter i det nye systemet form av en «beholdning». Hvert opptjeningsår avsettes et beløp tilsvarende 18,1 prosent av den pensjonsgivende lønn på en individuell bokholderimessig pensjonskonto hos NAV. Den pensjonsbeholdningen, som på denne måten gradvis bygges opp gjennom livet, blir underveis forrentet i takt med lønnsveksten, og den blir omregnet til en løpende livslang ytelse når vedkommende starter uttaket av pensjon. Han/hun skal selv kunne bestemme hvor lenge man ønsker å stå i arbeid og når pensjonspengene skal tas ut i perioden mellom 62 og 75 år, og jo lenger man venter, jo høyere blir den løpende ytelsen. Systemet er innrettet slik at valget av uttakstidspunkt ikke skal påvirke størrelsen på de samlede forventede utbetalinger over livet. Det er den enkelte selv som må betale for sitt valg av uttakstidspunkt, og uttaket av pensjon kan fritt kombineres med arbeid uten avkortning i pensjonen.

Et viktig element i det nye pensjonssystemet er levealderjusteringen. Den innebærer at hvis den generelle levealderen øker (hvilket den normalt vil gjøre), vil de yngre årskullene få lavere pensjon. Dette kan de kompensere for ved å stå lengre i arbeid. Innføringen av levealderjustering innebærer at det fremover er pensjonistene, og ikke som før skattebetalerne, som bærer kostnadene ved økninger i levealderen. Levealdersjusteringen fører til store innsparinger på sikt og er det viktigste innstrammingstiltaket i pensjonsreformen sammen med en ny regel om underregulering av løpende pensjon med 0,75 prosentpoeng i forhold til lønnsveksten.