I Norge fører Stortinget oppsyn med rikets pengevesen. Regjeringen fastsetter målene, mens Norges Bank har utøvende ansvar for pengepolitikken.
Hva vi i dag forbinder med pengepolitikk, utviklet seg på grunnlag av Norges Banks seddelmonopol og historiske oppgave med å holde mengden norske pengesedler i et gitt forhold til sølv og gull (sølv- og gullstandard). Denne oppgaven krevde gjennom 1800-tallet visse politiske avveininger av banken, blant annet i fastsettelse av rentesatser. Lovverket satte likevel trange rammer for slike avveininger. I tillegg var Norges Bank ingen enhetlig aktør, men besto av regionale avdelinger som satte sine egne renter.
Først med en lovendring i 1892 fikk Norges Bank en klar politisk ledelse og én landsomfattende «styringsrente» (diskontoen).
Det overordnede målet for pengepolitikken forble helt frem til 1931 å bevare et forhold mellom seddelmengde og gull. Dette innebar også fast valutakurs mot andre land med gullstandard. Det lovbestemte forholdet mellom sedler og gull var riktig nok i realiteten opphevet fra 1914 til 1928, men Norges Banks pengepolitikk fra 1920, paripolitikken, hadde som mål å gjenopprette forholdet, noe den lyktes med. Valutakursen, og særlig den gamle kursen fra før 1914 (pariteten), ble i denne perioden viktigere som styringsmål.
Fra 1931 ble pengepolitikken i hovedsak lagt opp mot et mål om fast valutakurs, frem til andre verdenskrig mot britiske pund.
Etter andre verdenskrig og frem til 1986 hadde pengepolitikken en annen karakter enn både før og etter. Renten ble i denne perioden bestemt av politikerne. Den ble i tillegg, av en rekke politiske årsaker, holdt lav. Norge beholdt mål om fast kurs mot amerikanske dollar (1945–1973), mot vest-tyske mark (1973–1978) og mot en valutaindeks/valutakurv (1978–1990). De primære virkemidlene for å holde kursene var imidlertid ikke pengepolitiske i moderne forstand, men basert på ulike former for regulering samt finans- og inntektspolitikk. Privat kreditt ble regulert gjennom en rekke ulike ordninger.
Fra 1986 ble renten igjen brukt aktivt som virkemiddel, og ansvaret for å bruke den ble delegert til Norges Bank. Renten ble i årene 1986–1998 det viktigste virkemidlet for å opprettholde fast kurs.
Etter en kort periode med fast kurs mot den europeiske valutaenheten ECU (1990–1992) ble fastkurspolitikken myket noe opp. Norges Bank forsøkte frem til 1999 å opprettholde kortsiktig stabilitet mot ECU innenfor visse rammer. Fra 1999 la Norges Bank mindre vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen og mer vekt på inflasjon som styringsmål.
Norges Bank har siden 2001 operert med et inflasjonsmål i pengepolitikken. Pengepolitikken blir i dag regnet som en viktigere del av stabiliseringspolitikken enn den ble i årene med fast kurs.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.