mapuche

Mapuche betyr «jordens folk» (mapu=jord, che=folk) og er opprinnelig én av flere grupper som kan ha kalt seg reche (re=ren) «de ekte menneskene». Mapuche holdt til i de sentrale innlandsdalene som stadig er kjernelandet, mot nord bodde pikunche (piku=nord) mot sør williche og mot øst, opp mot Andesfjellene, pewenche, der pewen viser til skjellgranen («apeskrekk»). Spanjolene kalte disse folkene arauco, araukanere, som kanskje først og fremst viste til pikunchene som raskt ble kolonisert. Arauco kan stamme fra awqa, som betyr «vill» eller «rebell» på quechua, men mest sannsynlig viser det til rag qo, som betyr leirete vann på mapuchenes språk mapudungun. Krigene med spanjolene fremmet en følelse av fellesskap slik at ordet mapuche kom til å omfatte alle gruppene, mens araukaner er blitt forbundet med spansk hegemoni.

Områdene sør for ørkenen i Nord-Chile, vest for Andesfjellene og nord for de kalde fjordstrøkene i Sør-Chile, er fra naturens side usedvanlig rikt på lett tilgjengelig føde i form av nøtter og rotfrukter samt vilt og fisk. Denne rikdommen har gitt grunnlag for høy folketetthet uten å være basert på intensivt jordbruk og varig sentralmakt.

Muligens er dagens mapucher etterkommere av de aller første menneskene som kom for 10 000–15 000 år siden, eventuelt nedstammer de fra senere innvandringer. Uansett er mapucher språklig og kulturelt klart forskjellige fra folkene i Andes i nord og Patagonia i sør. De eldste sikre spor etter mapuchebosetninger er fra 600 fvt. I løpet av de siste 30 årene er det identifisert rundt 300 hauger, opptil 50 meter høye, som sannsynligvis stammer fra 1300- og 1400-tallet. Haugene fungerte som gravplasser og fundament for altere (rewe) samt samlingssteder for allianser av slektsgrupper.

Rundt 1470 ble pikunchenes land erobret av Inkariket, men ved elven Maule ble inkaen Tupa Inka (1441–1493) slått av en mapuche-allianse. Etter 1532 kom flere spanske ekspedisjoner til området. I 1541 grunnla de spanske erobrerne byen Santiago, og i samme tiår ble en kjede av spanske byer anlagt videre sørover til øya Chiloe, i willichenes land. Det oppstod raskt konflikter og krig mellom de spanske inntrengerne og mapuchene. Overfor et folkerikt samfunn uten en konge på toppen måtte de spanske hærene gi tapt. Første fase i de såkalte araukanerkrigene endte med at den spanske guvernøren ble drept av mapuchenes krigsherre Pelantaro i 1598. Fra da av og fram til Chile ble selvstendig i 1818 anerkjente det spanske imperiet mapuchenes suverenitet samtidig som mapuchehøvdingene anerkjente spansk herredømme nord for elva Bíobio og i sør fra og med øya Chiloe og videre sørover. Relasjonene mellom de «to nasjonene» (som det het i spanske dokumenter) ble ordnet gjennom jevnlige forhandlingsmøter («parlamenter»). I disse stort sett fredelige 200 årene ekspanderte mapuche-folk østover inn i Argentina og ga støtet til det som er ble kjent som «araukaniseringen» av pampasfolkene (tewelche, pwelche).

Den nye nasjonalstaten Chile vokste raskt utover 1820-tallet. Politikerne i Santiago ønsket direkte landverts forbindelse med områdene sør for Araucanía samt mer jord til sine egne og kolonister fra Europa. En lignende utvikling fant sted i Argentina. Både i Buenos Aires og i Santiago så man dessuten med uro på at mapuchene i områdene sør for dem skulle alliere seg med rivalen på den andre siden av Andes.

Parallelt slo positivismen og darwinismen gjennom som dominerende ideologier i de moderne samfunnene som Chile og Argentina nå var blitt. Mapuchene ble ansett som et tilbakestående folkeslag man måtte sivilisere. Da hærene i Chile og Argentina tok i bruk moderne krigsteknologi rundt 1870 åpnet det veien for raske og brutale erobringstog som ble kjent som «pasifiseringen av Araucanía» i Chile og «Erobringen av ørkenen» i Argentina. Mellom 1861 og 1883 okkuperte den chilenske hæren mapuchenes land og omtrent all jorden ble privatisert, i praksis overdratt til chilenske gods. Samtidig ble tusener massakrert. Det samme skjedde på argentinsk side. Mapuchene ble henvist til å leve på 3048 små reservater. Dette førte til utstrakt fattigdom og slutten for kvegdriften. Mange måtte emigrere og ta til takke med et liv som billig arbeidskraft i byene.

Blant mapucher med moderne utdanning oppsto det rundt 1920 flere organisasjoner som slåss for økt respekt for mapuche-identitet og å få jorden tilbake. De knyttet seg også til de ulike chilenske politiske partiene og deltok i chilensk politikk som vanlige borgere. Mellom 1960 og 1970, i takt med økende polarisering mellom venstre- og høyresiden i chilensk politikk, vokste en ny generasjon med ledere fram, ofte venstreradikale. Da den sosialistiske presidenten Salvador Allende innledet en jordreform i 1970, ble 51 gods på i alt 113 000 hektar delt ut til 2639 mapuchefamilier. Etter at Allende ble styrtet i et militærkupp i 1973 ble reformen reversert. Dessuten ble reservatene fra 1883 ytterligere individualisert slik at hver enkelt kjernefamilie nå skulle stå direkte ansvarlig overfor staten.

Etter diktaturets fall i 1989 ble det en del av den nye regjeringens program å erkjenne fortidens overgrep mot landets urfolk samt å bekjempe den dype fattigdommen de fleste mapucher levde i. Blant annet opprettet myndighetene et permanent urfolksdirektorat (CONADI) som kjøper opp og deler ut jord, støtter småbedrifter og arbeider med å få mapuchespråk inn i skolen. En tilsvarende utvikling har skjedd i Argentina.

Selv om de demokratiske regjeringene i de to landene i noen grad har klart å redusere fattigdommen og integrere mapuchene i sine samfunn, har man bare i liten grad åpnet for kulturell eller territoriell autonomi. Samtidig er mapuchene blitt en del av en internasjonal urfolksreisning med krav om mer selvstyre innen enhetlige nasjonalstater hvor de er utsatt for vedvarende diskriminering. Denne latente konflikten har blitt skjerpet som følge av store vannkraftutbygginger og plantasjebasert skogsdrift i mapuchenes kjerneområder. Flere ganger utover 2000- og 2010-tallet har protester og aksjoner blitt kriminalisert og møtt med statlig vold. Forskjellige mapuche-organisasjoner er enige om å arbeide for større kulturell autonomi, men har ellers ulike oppfatninger av el conflicto mapuche som den pågående striden ofte kalles i Chile og Argentina.

Mapuchenes språk, mapudungun, tales i det daglige av 144 000 mennesker i Chile og 8400 i Argentina, med andre ord av et klart mindretall av mapuchene. Det er ikke påvist noe sikkert slektskap med andre språk i Sør-Amerika, men det finnes en rekke lånord fra quechua (inkaenes språk). Det fantes ikke noe skriftsystem før spanjolene kom, men allerede i 1606 ble den første mapuche-grammatikken publisert.

Alminnelig skrive- og lesekyndighet ble ikke vanlig i mapuchenes områder før rundt 1900, og da med spansk som undervisningsspråk. Det gis noe morsmålsopplæring på mapuche rundt byen Temuco i Sør-Chile, imidlertid finnes det ingen alminnelig godtatt skriftnormal for mapudungun.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Chiles befolkning

• Bengoa, José (2000). Historia del pueblo mapuche: Siglos XIX y XX. LOM Ediciones. ISBN 978-956-282-232-9.
• Dillehay, Tom (2007). Monuments, empires, and resistance: The Araucanian polity and ritual narratives. Cambridge University Press. ISBN 978-110-7407-74.9.