irvingianere

Irvingianere var et kirkesamfunn som vokste fram i London under den apokalyptiske stemningen som rådde etter napoleonskrigene. Navnet irvingianere er etter Edward Irving, som var en leder for bevegelsen. Bevegelsen kalles også Den katolsk-apostoliske kirke.

Bevegelsen samlet seg om en lære som handlet om Kristi snarlige gjenkomst til jorden og dommedag. Tungetale og andre ekstatiske fenomener ble tillagt stor betydning. I 1833 ble samfunnet organisert, og fra 1835 ble det ledet av tolv ledere som ble kalt «apostler». Gudstjenesten kom etter hvert til å bli utført etter en rik, katolsk-inspirert liturgi.

Irvingianerne fikk en del tilslutning i Tyskland og Danmark. En menighet i Kristiania (Oslo) ble grunnlagt 1877. Omkring 1900 var det i norske byer ti menigheter med til sammen omkring 800 medlemmer. På den tid talte kirkesamfunnet noe slikt som 200 000 medlemmer på verdensbasis, fordelt på nesten 1000 menigheter. Fra 1901 av gikk det likevel raskt tilbake med medlemstallet.

Den katolsk-apostoliske kirken var grunnlagt på en overbevisning om at Messias kunne komme når som helst, og i hvert fall i løpet av de tolv lederne, apostlenes, levetid. Derfor skulle det heller ikke utnevnes nye apostler. Dermed bygde man opp et strengt hierarki, der enhver utnevnelse av nye kirkelige embetspersoner, som prester og biskoper, måtte godkjennes av en apostel. Da den siste av apostlene døde i kirkens hovedkvarter i Albury nær London i 1901, var det ikke lenger mulig å utnevne nye prester og biskoper. At menighetenes overbevisning om at dommedag var nært forestående hadde vist seg å ikke slå til, svekket dem også. Fra da av ble den katolsk-apostoliske kirken innadvendt, og medlemstallet gikk kraftig ned. Den siste presten i Skandinavia døde i 1957, og den siste presten i verden i 1971. Da var det ikke lenger noen som kunne gjennomføre de kirkelige handlingene rundt i menighetene, bortsett fra bønnen.