Horn. Forskjellige typer gevir og horn. Gevir er dekket av håret hud inntil kort tid før felling. Ekte horn er ikke dekket av hud og felles ikke. Sjiraffens horn er korte benutvekster som ikke felles, og er permanent dekket med håret hud. Neshornenes horn består av hornemne og mangler et indre skjelett.
Flokk av spydbukk (Oryx gazella), ved elven Nossob i Kgalagadi Transfrontier Park.
Horn er store og ulike utvekster på oversiden av hodet hos mange dyr.
Neshornenes horn er en stor, lokal fortykkelse av overhuden og består av sterkt forlengede, sammenvokste hår som står parallelt. De består altså av hornemne og mangler et indre skjelett. Det forreste sitter på nesebenet, det bakerste på pannebenet, dersom det finnes. Sjiraffens horn er korte benutvekster, permanent dekket med håret hud. Mange utdødde krypdyr, for eksempel dinosaurer, hadde lignende bentapper på nesen og pannebenet, antagelig kledd med hornslirer.
Ekte horn består hovedsakelig av keratin. Det er et elastisk materiale og lar seg forme ved behandling med varmt vann eller damp. I varm tilstand kan to hornstykker forenes til ett (sveising). Materialet har tradisjonelt blitt brukt i blant annet kammer, hårnåler og knapper, i tillegg til i rene prydgjenstander.
Mest anvendes grå og hvite oksehorn, i mindre grad gode kuhorn. Saue- og geitehorn er lyse og gjennomskinnelige, mens bøffelhorn er mørke. Klauver består av samme materiale og kan benyttes på samme måte. Geviret hos hjort og rådyr, «hjortehorn», blir brukt til knapper og finere bruksgjenstander.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.