hale (zoologi)

Hale er den bakerste, mer eller mindre tydelig avgrensede delen av kroppen hos noen grupper av bilateralsymmetriske dyr. Hale finnes blant annet hos krepsdyr, enkelte andre leddyr og hos alle virveldyr. Halen hos virveldyr ligger bakenfor analåpningen. Den inneslutter aldri kroppshulen eller innvoller (unntatt tidlig under fosterutviklingen), og er støttet av ryggstrengen (chorda dorsalis) eller av halevirvler, som hos noen former kan bære rudimentære ribben. Halen har aldri andre bløtdeler enn de muskler, sener, blodårer og nerver som er nødvendig for dens bevegelse. Halen er best utviklet hos fisk, hvor den tjener som det viktigste bevegelsesorganet. Hos haleamibiene er den også kraftig. Derimot finnes den bare hos larvene til haleløse amfibier.

Krypdyrenes hale er kraftig hos de fleste akvatiske arter og hos enkelte utdødde tofotede kjempeøgler, som støttet seg på halen under gange. Hos andre krypdyr kan halen være lang, men er som regel forholdsvis tynn. Store øgler nytter halen som våpen. Hos nålevende fugler er den egentlige halen kort, og virvlene er sammenvokst innbyrdes. Det som vi kaller hale (stjert) hos fuglene, er bare de lange fjærene som er festet til den egentlige halen.

Hos pattedyr er halen tynn og relativt svakt utviklet med noen unntak som kenguruer og springmus, hvor den tjener som kombinert balansestang og et «tredje bakben» når dyret sitter oppreist. Hos flaggermusene støtter den flygehuden, hos ekorn fungerer den som glider, hos mange hovdyr tjener halen til å vifte bort insekter, hos enkelte aper hjelper den til under klatring som gripeorgan eller tjener som føleorgan.

Hos mange dyr kan halen også tjene som signalorgan ved meddelelse til artsfeller. Hos enkelte virveldyr, blant annet hos menneskeaper og mennesker, er halen tilsynelatende helt redusert, men i skjelettet opptrer det alltid rudimentære halevirvler, og på tidlige fosterstadier er halen relativt lang.

Svømmetråden (flagellen) hos spermier kan også kalles hale.

I overført betydning brukes betegnelsen hale om den bakre, slanke part av et organ (for eksempel cauda epididymis hos bitestikkelen).