folkemuseum

Folkemuseum er et forholdsvis stort lokalmuseum som dekker mer enn én enkelt bygd, og er nærmest identisk med et kulturhistorisk museum. Betegnelsen ble skapt i 1881 ved opprettelsen av Dansk Folkemuseum og ble innført til Norge da Norsk Folkemuseum ble stiftet i 1894, som senere fikk følge av flere distriktsmuseer.

Det karakteristiske ved museumstypen er først og fremst innsamlingsprinsippet, nemlig at det innsamlede materialet skal gi et bilde av alle sider ved folkelivet i eldre tid. Dette vil si at gjenstandene ikke skal være valgt etter kvalitetskriterier, som for eksempel estetiske, men som representative for et miljø. Det gjelder også å dekke flest mulig av et lands eller et distrikts miljøer. Et folkemuseum er dermed gjerne særdeles allsidig, med eldre bygninger eller hele gårdsanlegg, interiør, systematiske samlinger og så videre. Tilknytningen til etnologien eller folkeminneforskningen er derfor særdeles sterk.

Folkemuseumstypen regnes som en nordisk spesialitet med Nordiska Museet i Stockholm som pioneren, stiftet i 1873 av Artur Hazelius (1833–1901). Under inntrykket av industrialismens og pengehusholdningens gjennombrudd innså man nødvendigheten av å bevare eksempler på alle sider ved den folkelige materielle kulturen som var i ferd med å forsvinne.

Senere er innsamlingsområdet gjerne utvidet til å omfatte alle typer gjenstander som er i ferd med å forsvinne. Mer avanserte folkemuseer sikrer seg til og med eksempler fra løpende produksjon i erkjennelsen av at de senere kan bli vanskelige å skaffe. Betingelsen er imidlertid at de er representative – og typiske – for sin tid og sitt miljø.