fjord (vannforhold)

Ferskvannstilførselen varierer med årstiden. Om sommeren får man et lag med lite salt vann øverst. Oftest er ferskvannstilførselen størst innerst i fjorden, og saltholdigheten i overflaten vil da øke utover i fjorden.

Ferskvannet føres ut av fjorden i en overflatestrøm. Samtidig opptrer det en innoverrettet strøm, kompensasjonsstrøm, noe dypere. Overflatestrømmen river med seg vann fra understrømmen og blir derved mektigere og saltere utetter fjorden. Dette strømningsmønsteret kalles «den estuarine sirkulasjon». Selv om denne sirkulasjonen er bakgrunnen for de midlere (gjennomsnittlige) hydrografiske forhold i våre fjorder, er de tilhørende strømmer relativt svake, og overskygges gjerne av vinddrevne strømmer og tidevannsstrømmer.

Norske terskelfjorder er ofte meget dype innenfor terskelen, og de dypere lag er oppfylt av saltere og tyngre vann utenfra, ofte opptil 35 promille salt. Jo dypere terskel, jo saltere er fjordens dyp- og bunnvann. Hvis ikke terskelen er altfor grunn, blir dypvannet fornyet med ujevne mellomrom. På vestlandskysten skjer dette ved langvarige episoder med nordavind som skaper oppvelling, der relativt tyngre vann løftes over terskelnivået. I noen fjorder skjer dette hvert år, i andre med flere års mellomrom.

I enkelte fjorder er terskelen så grunn at slik fornyelse mangler, eller den kommer så sjelden at oksygenet i dypvannet blir oppbrukt; man får «råttent vann» med hydrogensulfid i bunnen (for eksempel Drammensfjorden, Framvaren, Mofjorden).

Som regel er overflatevannet i norske fjorder så lett, selv om vinteren, at det ikke er noen direkte utveksling mellom overflate og dypvann. Bare i noen få nordnorske fjorder sørger vinteravkjølingen for en virkelig dyptgående vertikalsirkulasjon.

• fjord
• saltholdighet
• brakkvann
• oppvelling
• hav