falkejakt

Falkejakten har tradisjoner et par tusen år tilbake flere steder i verden. På slettene i Asia og Øst-Europa passet denne jaktformen godt og var mest utbredt. Den dresserte falken satt bundet på armen til falkoneren med en hette over hodet så den ikke kunne se. Når det fløy opp en fugl som man ønsket at falken skulle ta, ble hetten og fotremmen fjernet, og falken fløy til værs og innhentet sitt bytte. Så red jaktfølget fortest mulig bort til det stedet hvor falken satt på byttet sitt. Dette ble tatt fra den, og den fikk isteden en kjøttbit til belønning og ble på nytt satt på falkonerens arm.

Dresserte falker var meget kostbare, og det var derfor bare fyrster og rikfolk som kunne praktisere slik jakt. De fleste falker som skulle dresseres for falkejakt, ble innfanget i fjelltraktene i Skandinavia og Island (falkefangst).

Mot slutten av 1700-tallet avtok interessen for falkejakt i Europa sterkt og opphørte her så å si helt innen midten av 1800-tallet.

Mange steder brukes ennå forskjellige falker og dessuten hauker til falkejakt, så vel til praktisk jakt som til luksussport. Enkelte steder brukes også dresserte falker og/eller hønsehauker ved flyplasser for å holde fugleflokker unna når fly lander og letter.

I løpet av 1960-årene fikk mange europeere og amerikanere økt interesse for jakt med falk, og dette har blitt til en trussel mot den sårbare bestanden av de store falkeartene.

• falkefangst
• falkefamilien
• jaktfalk
• vandrefalk
• jakt