determinisme

Problemet om determinisme og viljesfrihet er et av de vanskeligste i filosofien. Det er også et klassisk problem som kan følges tilbake til antikken. Hos den greske filosof Demokrit finner vi en gjennomført mekanisk determinisme. Hos Augustin på 300-tallet evt. er problemet sentralt, og har vært det hos mange senere filosofer, for eksempel Kant.

Sin moderne form fikk determinismen i forbindelse med nyere naturvitenskaps gjennombrudd. Fra et naturvitenskapelig standpunkt synes det rimelig eller til og med nødvendig å anta at om vi har fullstendig viten om et systems (for eksempel verdens) tilstand ved et gitt tidspunkt – det vil si viten om alle virkende årsaker i systemet og de lover de virker etter – så vil vi også kunne forutsi alle fremtidige (og fortidige) tilstander (virkninger) i systemet. For eksempel illustrerer beregningen av tidligere og kommende solformørkelser determinisme i vårt eget solsystem.

Problemet er like uløst og levende i vår tids filosofi. Moderne språkfilosofiske og semantiske synsmåter understreker imidlertid betydningen av mennesket som fri språkbruker. Hva vi bruker språket til å si, kan ikke forutsies som determinert (forhåndsbestemt) av årsaker. Språkhandlinger som det å hevde, benekte, spørre, befale, love, betvile, klandre og så videre er sentrale og viktige handlingstyper i ethvert menneskes liv, som vi også faktisk blir, og ønsker å bli, holdt ansvarlige for.

Motsatt av determinisme: indeterminisme.

• determinisme – fysikk
• fri vilje
• handlingsfilosofi