bygging

Plan- og bygningslovens plandel (kapittel 3-19) administreres av Klima- og miljødepartementet, mens de øvrige kapitler administreres av Kommunal- og regionaldepartementet. De øvrige bygningsmyndighetene i Norge utgjøres av Direktoratet for byggkvalitet, Statens vegvesen, fylkesmann, fylkeskommune og kommune.

Bygningslovgivningen i Norge består først og fremst av plan- og bygningsloven av 27. juni 2008, samt forskrifter til loven. Formålet er å gi myndighetene herredømme over bebyggelsens lokalisering og den bygningsmessige utvikling og hovedtrekkene i grunndisponeringen. Videre skal bebyggelsen utføres forsvarlig ut fra bygnings-, branntekniske, helsemessige og estetiske hensyn. Bygningslovgivningen har derfor bestemmelser som sikrer at slike hensyn blir tatt og som gir myndighetene hjemmel til å føre kontroll.

Gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel kan det fastsettes mer detaljerte bestemmelser enn det som følger av loven og forskriftene, for å ta hensyn til de lokale forholdene.

Kommunal- og regionaldepartementet gir byggeforskrifter som utfyller loven. Før et byggearbeid kan settes i gang, må søknad om byggetillatelse være sendt kommunen, og denne må ha gitt sin tillatelse. Bygget kan under oppføring kontrolleres av kommunen. Når byggearbeidet er ferdig, skal kommunen sørge for at det blir kontrollert. Er arbeidet utført i samsvar med byggetillatelsen og gjeldende bestemmelser, blir ferdigattest gitt. Se forskrift 26. mars 2010 nr. 488 (byggesaksforskriften). Om de tekniske og funksjonsmessige krav til byggverk og produkter til byggverk, se forskrift 19. juni 2017 nr. 840 (Byggteknisk forskrift).

Tilfeldig og spredt byggevirksomhet fører erfaringsmessig med seg ulemper og på lengre sikt økonomiske skadevirkninger, både for private og offentlige. Hvor det skal finne sted bebyggelse av noen betydning, er det derfor meget vesentlig at bebyggelsen foregår etter godkjent plan. Arealplanlegging foregår både på statlig, regionalt og kommunalt nivå (kommuneplan og reguleringsplan.)

Fylkestinget er regional planmyndighet og er pålagt å utarbeide en planstrategi som skal redegjøre for viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer, vurdere langsiktige utviklingsmuligheter og ta stilling til hvilke spørsmål som skal tas opp gjennom videre regional planlegging, samt utarbeide regionale planer som følger opp dette.

I hver kommune skal det utarbeides en kommuneplan. Planen skal inneholde en samfunnsdel og en arealdel. Samfunnsdelen omfatter langsiktige utfordringer, mål og strategier for kommunen som helhet, samt retningslinjer for hvordan målene skal nås. Kommunaplanens arealdel angir planene for den fremtidige arealbruken, samt forvaltningen av andre naturresurser.

Reguleringsplan er detaljplan med bestemmelser som regulerer utnytting av grunn og bebyggelse i bestemte områder i en kommune innenfor en nærmere ramme som er fastsatt i loven. Vedtatt reguleringsplan og kommuneplan griper ikke inn i eksisterende bruk, med er bindende for endringer og fremtidig arealutnyttelse. Loven har bestemmelser om båndlegging for å hindre uønsket bebyggelse før de nødvendige planer er utarbeidet. Loven har videre bestemmelser om ekspropriasjon (tvangserverv) til gjennomføring av vedtatt reguleringsplan. For å sikre kommunen de nødvendige utbyggingsarealer og tomtereserver i god tid før utbyggingen settes i gang og for å bli herre over grunnprisstigningen, har loven også bestemmelser om ekspropriasjon til dette formål, også hvor reguleringsplan ikke foreligger.

Ut fra prinsippet om at alle tomter som får nytte av gate- og kloakkanlegg skal være med på å betale omkostningene, er det i loven tatt inn bestemmelser om refusjon (tilbakebetaling) til den som har hatt omkostningene med anleggene.

Overtredelse av bygningslovgivningens bestemmelser eller pålegg gitt av bygningsmyndighetene er belagt med straff. Kommunen kan kreve stanset arbeid som utføres uten byggetillatelse eller i strid med loven. Ulovlig utført arbeid kan kreves fjernet eller rettet.

Se også byggeforbud, byggherre, byggekontrakt.

Helt til begynnelsen av 1800-tallet var husbygging i Norge så å si uten kontroll fra det offentlige, bortsett fra en del spredte, lokale anordninger. Den første virkelige bygningslov i Norge var Lov om bygningsvesenet i Christiania av 24. juli 1827. Lovens formål var å forebygge brann, sikre ferdsel på gater, ivareta sanitære hensyn og sikre forsvarlige bygningskonstruksjoner.

Oslo, Bergen og Trondheim fikk særskilte bygningslover i tiden 1827 til 1880. Den alminnelige bygningslov av 6. september 1845 gjaldt alle kjøp- og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov, og for et byggebelte på 75 alen utenfor bygrensen. I 1896 kom en ny lov om bygningsvesenet i landets byer utenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem. Denne kunne av Kongen gjøres gjeldende også utenom byene. I 1924 ble vedtatt en felles bygningslov for alle landets byer. Loven kunne av departementet gjøres gjeldende i landkommuner.

Utviklingen etter andre verdenskrig med den tiltakende konsentrasjon av bosettingen og øking av trafikken, gjorde det nødvendig med revisjon av bygningslovgivningen. Den 18. juni 1965 ble det vedtatt en bygningslov for hele landet (nå opphevet) med adgang for departementet til å frita en kommune eller del av den, helt eller delvis fra lovens bestemmelser. Den senere plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 er i dag avløst av plan- og bygningsloven av 27. juni 2008.

• byggeretten
• plan- og bygningsloven

• Plan- og bygningsloven. Lovdata.
• Byggteknisk forskrift. Lovdata.
• Direktoratet for byggkvalitet