bredøre

Bredøre er en middelsstor art. Kroppslengden er 45–58 millimeter, halelengden 38–52 millimeter og vekta 6–13 gram. På tysk har den fått navnet Mopsfledermaus («mopsflaggermus»), antakelig en henvisning til den temmelig korte snuten med neseåpninger som vender oppover. De store og brede ørene er karakteristiske, de er vokst sammen ved basis. Øynene er små, munnen kan kun åpnes ganske lite og tennene er små. Pelsen på ryggen er lang og svart, men med hvite eller gule hårtipper. Dette kan gi et «sølvskinnende» utseende. Fargen på buken er mer grå. Ørene og vingene er grå- eller brunsvarte. Vingene er lange og smale.

Bredøren lever i skoger i lavlandet, men opp til 2 000 meters høyde i Alpene. Sommerkolonier er oftest funnet i sprekker i bygninger, enkeltindivider kan også finnes i trehull, fuglekasser og åpningen til grotter. Den overvintrer i grotter, gruver og kjellere, der temperaturen helst ligger mellom 2 og 5 °C. Dvalen varer fra oktober-november til mars-april. Bredøre trekker ikke lange avstander.

Paringen skjer som regel om høsten, men også i løpet av vinteren. Ynglekolonier består gjerne av 10–20 hunner, sjelden så mange som 100. Hannene holder til i små grupper andre steder. Bredøre kan bli minst 23 år gammel. Den er en rask flyger som jakter i høyde med tretoppene. Den jakter på små insekter, som møll, tovinger og små biller. Den smale munnåpningen gjør at den ikke kan spise store insekter.

Bredøre har to typer av sonar-lyder; en kraftig lyd som sveiper fra 35 til 28 kilohertz (kHz) og en svakere og kortere lyd som sveiper fra 43 til 33 kHz. Maksimum intensitet er rundt henholdsvis 33 og 43 kHz. Begge lydene begynner med en kort konstant-frekvens del, for så bli frekvensmodulerte.

Bredøre kan karakteriseres som en europeisk art. Den er utbredt over det meste av Europa, fra Portugal til Det kaspiske hav. Den finnes også i Marokko og på Kanariøyene. Mange bestander er i nedgang, muligens fordi insektmidler reduserer bestander av insekter. Den forekommer, men er relativt sjelden, i det sørlige Sverige. Fra Norge foreligger det kun fem eller litt flere bekrefta funn, alle fra området Oslo-Drammen-Larvik. Det er kun funnet enkeltindivider, derav er enkelte funnet i dvale. Artens status i Norge er usikker.

Rødlistestatus i Norge: kritisk truet (CR).

Det finnes kun to arter i slekten Barbastella. Den andre arten, B. leucomelas, er utbredt fra Svartehavet og østover til Kina.

• glattsnuter
• flaggermus

• Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.
• Syvertsen, P.O. & Isaksen, K. 2007. «Sjeldne og potensielt nye flaggermusarter i Norge». Fauna 60 (3-4): 109-119.