Bhakti er i hinduismens historie særlig forbundet med dikterhelgner som uttrykte sin kjærlighet til den guden de tilba i diktning. Denne diktningen var på folkespråkene, i motsetning til sanskrit som var språket som ble brukt i mange templer og i mange ritualer. Sanskrit var gudenes språk, men dikterhelgene mente at gud også forsto de lokale språkene, og dette åpnet for et direkte gudsforhold uten brahmin-prestene som mellommenn. De tidligste dikterhelgnene var virksomme i de tamilske områdene i Sør-India fra rundt 600-tallet evt. De sang til Shiva, Vishnu og Krishna. De vishnuittiske dikterhelgner ble kalt alvarer og de shivaittiske nayanararer. Disse reiste rundt til helligstedene og skapte stor entusiasme rundt nye religiøse former. Det var denne nye hindu-bhakti som gjorde at jainismen og buddhismen i Sør-India, som hadde dominert flere områder der, gradvis forsvant. Dikterhelgenbevegelser fant sted i Karnataka fra tusentallet, med Basava som den mest kjente, i Maharashtra med dikterhelgner som Jnaneshvar, Eknath, Tukaram, Namdev, og deretter i hele Nord-India med sentrale dikterhelgner som Surdas, Tulsidas, Mirabai og Kabir. Dikterhelgnene diktet på folkespråkene og la grunnlaget for disse som litterære språk. For noen av dikterne var guden en transcendent virkelighet som oversteg alle forsøk på å forstå eller beskrive ham. En slik gud kalles nirguna, gud uten kvaliter, i motsetnimg til saguna, gud med kvaliteter. Kabir var en nirguna bhakta, likeledes sikhismens stifter Guru Nanak, men saguna er den dominerende form for bhakti-diktning.
Forskjellige guder er gjenstand for bhakti, og tilbederens holdning er oftest underdanig og respektfull, men i dikterhelgnenes sanger kan det også være som en venn, bror, foreldre, et barn eller gudens elsker. Ulike teologiske systemer utforsket disse gudsrelasjonene.
Identifikasjon med gjeterkvinnene, gopier i Krishnas Vrindavan, har vært viktig i indisk kunst og diktning som et bilde på sjelens lengsel mot gud og er grunnlaget for gaudiya-vishnuismen. Skogens (egentlig jungelens) lyder er Krishnas fløytespill som lokker oss til en høyere, transcendent virkelighet, som mennesket kan ha en personlig relasjon til ved å tilbe Krishna. Denne virkeligheten er guds frie, lykkelige og formålløse lek, lila som mennesket kan delta i. Denne forestillingen er grunnlag for en viktig form for bhakti i hinduismen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.