Senterungdommen

Senterungdommen er en ikke-sosialistisk organisasjon som plasserer seg selv i sentrum i det politiske landskap. Gjennom alle år har kampen mot sentralisering og vernet om tradisjonelle bygdeverdier vært bærebjelker i Senterungdommens arbeid. Det har i praksis betydd en aktiv distriktspolitikk. Like muligheter til utdanning, arbeid og tilgang på velferdsgoder uansett hvor man bor i landet er et annet hovedmål.

I mange saker står Senterungdommen nær KrFU – og tilsvarende langt fra for eksempel Unge Venstre. Senterungdommen er bestemt imot å liberalisere regelverket som gjelder bruk av illegale rusmidler, de ønsker å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale, de slår ring om statskirken og om monarkiet og vil dessuten opprettholde verneplikten og håndheve en streng innvandringspolitikk.

Senterungdommen skriver selv i sitt program at «Norge skal bygge framtida si på de kristne grunnverdiene, humanistiske verdier i pakt med disse, og et levende folkestyre». I alle hovedsaker på den politiske dagsorden er Senterungdommen på linje med moderpartiet.

Bondepartiet, som Senterpartiet tidligere het, var det siste av de landsomfattende partiene som fikk sin ungdomsorganisasjon. Det var partiledelsen som i 1947 gikk i bresjen for å organisere ungdommen i partiet. 14. mars 1949 ble det første ordinære landsmøtet holdt, der Sverre Vaule fra Oppland ble valgt som formann. Organisasjonen tok navnet Bygdefolkets Ungdomsfylking. Da partinavnet ble et sentralt diskusjonsemne, holdt ungdomsorganisasjonen lenge på at Bondepartiet burde bli omdøpt til Bygdepartiet. Men navnet Senterpartiet ble etter mye om og men foretrukket i 1959. Tre år senere bestemte partiungdommen seg for å ta navnet Senterungdommens Landsforbund.

Senterungdommen har i alle disse årene hatt som strategi å arbeide innenfor partiet for å påvirke og oppnå innflytelse. Det har den også greid. Studentlaget i Oslo fikk tidlig en sterk posisjon i Senterungdommen og ble en viktig leverandør av politiske talenter og nytenkere. Disse kom i mange år til å prege Bondepartiet og senere Senterpartiet. Brødrene Martin og Dagfinn Vårvik var blant de første, senere kom blant andre John Dale, Per Magnar Arnstad, Svein Sundsbø, Johan J. Jakobsen, Eivind Reiten, Steinar Ness, Marit Arnstad, Erlend Grimstad og Trygve Slagsvold Vedum og ble sentrale aktører. Alle disse har med årene fått fremtredende posisjoner i partiet, i Stortinget og i regjeringen. Fellesnevneren er bakgrunn og skolering enten i studentorganisasjonen eller i Senterungdommens rekker ellers. Av de fire statsrådene fra Senterpartiet som var med i siste fase av Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering var det bare partileder Liv Signe Navarsete som ikke hadde en fortid som tillitsvalgt i Senterungdommen.

Første gang ungdomsorganisasjonen markerte seg sterkt for å vinne fram i en personstrid i partiet var i 1955, da valget sto mellom Jon Leirfall og Per Borten som ny partileder. Senterungdommen arbeidet målbevisst for at Borten skulle vinne, og fikk ønsket oppfylt – til stor forbitrelse i Leirfall-fløyen. Borten manglet for øvrig bare én stemme på å bli valgt som ungdomsorganisasjonens første leder i 1949.

Bygdefolkets Ungdomsfylking endret navn til Senterungdommens Landsforbund i 1962. Som medlemsorganisasjon nådde Senterungdommen et høydepunkt i 1972–1973 da den hadde rundt 6000 registrerte medlemmer. Verken før eller senere har tallet vært så høyt. Årsaken var EF-striden, som også gjorde at Senterpartiet fikk en sterk velgeroppslutning.

• norske politiske partier
• politikk
• sentrumsparti

• Senterungdommen
• Senterpartiet

• Greipsland, Torbjørn (red.): Per Borten. Omdiskutert og avholdt, 1984
• Jakobsen, Johan J. (2000) Mot strømmen, Gyldendal norsk forlag.
• Lahnstein, Anne Enger (2001) Grønn dame, rød klut, Aschehoug forlag.
• Madsen, Roar (2001) Motstraums, Senterpartiets historie 1959-2000, Samlaget.
• Nielsen, May-Brith Ohman (2001) Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1920-1959, Samlaget.