Robert Venturi

Venturi beskrev sin arkitekturfilosofi i den innflytelsesrike boken Complexity and Contradiction in Architecture (1966). Her etterspør han en mer eklektisk arkitektonisk tilnærming, som lar seg påvirke av historisk arkitektur, byggeskikk, vanlig kommersiell arkitektur, pop art eller reklame. Han holder også frem den historiske arkitekturens «rotete vitalitet» fremfor de forenklede nøytrale, rent funksjonelle bygningene i den moderne internasjonale stilen. Venturis manifest fikk en betydelig innflytelse på yngre arkitekter som fant lignende begrensninger og barrierer i den modernistiske arkitekturens estetikk i samtiden.

I boken Learning from Las Vegas (1972) tar Venturi og medforfatterne Denise Scott Brown og Steven Izenour kritikken av modernismen enda noen skritt videre, og analyserte i fullt alvor og anerkjennelse den neonopplyste, bilorienterte, gjennomkommersielle arkitekturen i Las Vegas. De satte spørsmålstegn ved modernismens avvisning av ornament og dekorasjon, og avsluttet boken med en diskusjon av egne arbeider i lys av disse erkjennelsene.

Hans arkitektur søker å innbefatte de sammensatte og motstridende problemer som er typisk for vår samtid. Han hevder at kunstnerne allerede har erkjent dette, bare ikke arkitekten. Venturi beklager at noen arkitekter anser det for viktigere å diskutere sitt fag i forhold til andre ting i stedet for å konsentrere seg om å lage arkitektur. Bare ved å spesialisere seg på sin hovedoppgave kan arkitekten gjenvinne den respekt og forståelse han er i ferd med å miste.

Venturis bygninger fremstår ofte som ironiske kommentarer til hans egne teorier. Hans tidlige bygninger har gjerne både materielle og formale referanser til kjøpesentre og annen kommersiell arkitektur, som ikke var akseptert «seriøs» arkitekturteori. Utover 1970- og 1980-tallet vendte Venturi seg mer mot historiske forbilder og brukte tydelige, dels overtydelige referanser til historisk arkitektur. Formelle og stilistiske elementer kombineres, men ofte med overlagt inkonsistens som gjør arkitekturen leken, særpreget og til dels bisarr. Blant hans mange utsagn er «less is a bore» og «arkitekturen foregår i veggen».

Blant Venturis mer sentrale oppdrag er ulike bygninger for Yale University, Princeton University og Ohio State University. Han tegnet også flere museer, blant annet Seattle Art Museum (1985), Sainsbury Wing (1986) av National Gallery i London, og Museum of Contemporary Art i San Diego (1996). Av andre arbeider kan nevnes hus ved Chestnut Hill i Philadelphia (1962–1964), Guild House i Philadelphia (1962–1968) og brannstasjon i Columbus i Indiana (1966–1968). Venturi ble tildelt Pritzkerprisen, verdens fremste arkitekturpris, i 1991.

• arkitektur i USA
• postmodernisme

• Robert Venturi: Complexity and Contradiction in Architecture, New York 1966, anmeldt av Chr. Norberg-Schulz: Mot en ny syntese? «Byggekunst» 1968 s. 85 og A gentle manifesto, «Byggekunst» 1969 ss. 48–49.
• Robert Venturi, Denise Scott Brown og Steven Izenour: Learning from Las Vegas, Cambridge, Massachusetts 1977.
• Robert Venturi: Mother’s House, New York 1992.
• Jan G. Digerud: En arkitektur som innbefatter. Om Louis I. Kahns filosofiske påvirkning i arkitektene Robert Venturis og Charles Moores arbeider, «Byggekunst» 1968 ss. 107–12;
• Anne Lise Aas: Et møte, «Byggekunst» 1992 s. 442.
• Scully, Vincent m.fl.: The architecture of Robert Venturi, 1989