Paul Hindemith

Hindemith ble utdannet i fiolinspill og komposisjon ved Hochs konservatorium i Frankfurt am Main. I årene 1915–1923 var han konsertmester ved operaen i Frankfurt. Sammen med fiolinisten Licco Amar grunnla han i 1922 Amar-kvartetten, der han selv spilte bratsj.

Hindemith var en allsidig musiker som også ble kjent som en av sin tids store bratsjsolister. I 1920-årene deltok han som komponist, bratsjist og organisator ved samtidsmusikkfestivalen i Donaueschingen (Donaueschinger Musiktage), et årlig arrangement som i noen tilfeller ble lagt til Baden-Baden og Berlin.

Hindemith vant seg snart et internasjonalt navn og ble den ledende innen nyere tysk musikk. 1927–1935 virket han ved musikkhøyskolen i Berlin. Han ble en ettertraktet pedagog og en ivrig forkjemper for amatørenes musikkutøvelse.

I mars 1931 gjestet Hindemith Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester) som bratsjsolist i sitt eget verk Kammermusikk nr. 5, med Georg Schnéevoigt som dirigent.

I 1934 ble hans verker forbudt av naziregimet. Det ble dermed vanskelig for ham å virke i hjemlandet. I 1935 ble han kalt til Tyrkia for å organisere musikklivet der etter vestlig mønster. I årene 1937–1939 foretok han tre konsertreiser til USA. Han bosatte seg i USA i 1940 og ble sjef for musikkavdelingen ved Yale University. Han ble amerikansk statsborger i 1946. Etter 1951 virket han vekselvis ved Yale og ved universitetet i Zürich, hvor han også var professor.

I sine første verker var Hindemith påvirket av Johannes Brahms og Max Reger. Senere merkes påvirkningen fra Richard Strauss og Claude Debussy, til han cirka 1920 ble en representant for neoklassisisme og Neue Sachlichkeit (nysaklighet). Fra da av fikk hans verker en mer objektiv karakter, og produksjonen viste en særlig vekt på det kammermusikalske. Samtidig inkluderte Hindemith både filmmusikk, jazzinnslag og mekaniske instrumenter i sin musikk.

Hindemith ble også en viktig representant for den såkalte Gebrauchsmusik (bruksmusikk), som bevisst var rettet mot samfunnets behov for musikk til ulike anledninger, og som hadde konkrete formål. Hindemiths stil ble etter hvert sterkt polyfon, gjerne rytmisk markert, innenfor et tonespråk preget av fri dissonansbruk og utvidet tonalitet. Impulser fant han særlig i eldre musikk, og han knyttet gjerne an til barokkformer og sonatesats.

I 1930-årene ble Hindemiths musikk mer klanglig avrundet og fastere tonalt organisert. Symfonien og operaen Mathis der Maler (1934–1935) er klare eksempler på dette. Tonalt sett tok Hindemith i hele sitt liv klart avstand fra atonalitet og serielle teknikker.

Hindemith utviklet en egen tonalitetsoppfaning som han begrunnet teoretisk i Unterweisung im Tonsatz (2 bind, 1937–1939). Han utgav lærebøker i musikk og boken A Composer's World (1952).

• Musikk i Tyskland

• Bentzon, Niels Viggo: Paul Hindemith, 1997, isbn 87-89918-81-9
• Bjerkestrand, Nils E.: Om satsteknikken i Paul Hindemiths musikk, 1998, isbn 82-7634-150-0
• Briner, Andres m.fl.: Paul Hindemith: Leben und Werk in Bild und Text, 1988, isbn 3-7957-0204-6
• Hindemith, Paul: Selected letters of Paul Hindemith, ed. by Geoffrey Skelton, 1995, isbn 0-300-06451-9
• Neumeyer, David: The music of Paul Hindemith, 1986, isbn 0-300-03287-0
• Skelton, Geoffrey: Paul Hindemith: the man behind the music: a biography, 1975, isbn 0-575-01988-3
• Breivik, Magnar: Musical Functionalism: The Musical Thoughts of Arnold Schoenberg and Paul Hindemith, 2011, isbn 978-1576471708,