Ole Vig

Vig var født i Stjørdal, på husmannsplassen Vikmarka under gården Vikan og vokste opp i et materielt fattig, men åndelig rikt trøndersk husmannsmiljø. Han lærte tidlig lesekunsten av sin mor som var aktiv haugianer og kunne lese, og fikk som barn gå på en «søndagsskole» for konfirmert ungdom. Ved konfirmasjonen utmerket han seg så sterkt at han etter hvert fikk seg toårig lærerutdannelse ved Klæbu Seminar. Her tok han i 1843 eksamen med beste karakter og en bemerkning om «ualmindelige Evner». Men Vig kom alltid senere til å føle det som et savn at han ikke hadde fått en enda høyere formell utdannelse. Om dette har han diktet følgende rørende linjer: «Thi det blev min Lod at savne/ Plads iblandt de Lærdes Navne/ Savne endog Artium.»

Etter tida i Klæbu var Vig fra 1843 til 1845 huslærer hos en radikal prestefamilie i Åfjord i Sør-Trøndelag. 1845 fikk han lærerstilling i Kristiansund. Her underviste han først 2 1/2 år ved Kirkelandets allmueskole, senere ved byens borgerskole. I byen ble Vig en offentlig kjent person og begynte å skrive dikt og i et blad for lærere. Han ble sekretær i byens håndverkerforening, der han startet med opplysende foredrag hver søndags kveld, stiftet en lokal lærerforening og var utsending til, og sekretær ved et «stiftslærermøte» i Trondheim 1850. I tillegg var han kirkelig opptatt.

Allerede på Klæbu hadde Vig stiftet bekjentskap med den danske presten Grundtvigs tankeverden. I Åfjord og Kristiansund fortsatte han å fordype seg i Grundtvigs skrifter og framsto snart som en folkevekker med den lille boken Liv i Norge. Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom, som utkom 1851, og som skulle gjøre Vigs navn landskjent.

Denne bokdebuten er en liten lærebok i livsvisdom og fedrelandskjærlighet. Etter sitt danske forbilde vil Vig gi en helhetlig åndelig livstolkning, og han gjør det i et bildespråk hentet fra norrøn mytologi. Vigs mål er å «opvække» nasjonens «indslumrede Folkeaand». Nasjonskjærligheten hans er stor.

Samme år utgav Vig også en diktsamling han kalte Norske Bondeblomster. Hans sanger og dikt ble lest og sunget mye i hans samtid, men bare hans nasjonalt inderlige Blandt alle Lande i Øst og Vest, til melodi av danske Hans Matthison-Hansen, har overlevd. Diktet ble først trykt i Salmer og Sange til Brug ved Skolelærer-Møde i 1854. Sammen med vennen Ludvig Mathias Lindeman utgav Vig samme år også Sange og Rim for det norske Folk.

Sommeren 1851 la Vig fattig som han hele livet var, likevel ut på sin eneste utenlandsreise, til Danmark, der han besøkte sitt forbilde Grundtvig, «den Mand, hvem jeg anser for den største, der næst Luther har levet paa Jord siden Apostlernes Dage». Dette var en samtale han siden husket alltid: «de 6 Timer jeg samtalede med 'Gamle Grundtvig'». På reisen gikk Vig for det meste til fots, men kjørte i Danmark for første gang jernbane, som ennå ikke var kommet til Norge.

Vig ble nært knyttet til familien Wexelsen på Toten. Her traff han også for første gang «Norges Grundtvig», residerende kapellan ved Vår Frelsers kirke i Christiania, Wilhelm Andreas Wexels, som var en onkel i familien. Vig forelsket seg i niesen til Wexels, datteren i familien Wexelsen, den senere forfatteren Marie Wexelsen, men forholdet ble avvist av foreldrene hennes. Da Vig skrev frierbrev, måtte hun avvise ham. Kjærligheten må ha vært gjensidig, uansett om standsforskjeller holdt dem fra hverandre, for etter at Vig døde, skrev den ugifte Marie Wexelsen senere, at «jeg er i grunnen Ole Vigs enke».

Boken Vig skrev i Kristiansund, Liv i Norge, hadde gjort Vigs navn kjent blant mennene bak det nystiftede Selskabet til Folkeoplysningens Fremme i Christiania, og samme år som han var i København om sommeren, fikk han en forespørsel fra formannen selskapet, Hartvig Nissen, om å bli redaktør for Folkevennen. Vig kom dermed i den mest sentrale stillingen i folkeopplysningsarbeidet og ble snart et midtpunkt i en krets av likesinnede opplysningsmenn som han samlet rundt seg, blant annet Olaus Arvesen, Knud Knudsen, Eilert Sundt, Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje.

Lønnen i Folkeoplysningsselskabet var så liten at Vig for å livnære seg også måtte undervise på Hartvig Nissens skole og som timelærer ved E. Berges borgerskole. Likevel gikk han sammen med Knud Knudsen i gang med et eget månedsblad for lærere, som han gav det framtidsrettede navnet Den norske Folkeskole. Her la han blant annet fram plan for en lesebok for samtidens allmueskole, et viktig forbilde for P. A. Jensens epokegjørende Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet fra 1863.

Både i Folkevennen og i Den norske Folkeskole skrev Vig de siste seks årene av sitt liv et voldsomt antall populærvitenskapelige artikler, særlig om språk og verdispørsmål, og om historiske, kirkehistoriske og pedagogiske emner. Han skrev også en populærvitenskapelig historiebok, Norges Historie indtil Harald Haarfagre, tilligemed en udførlig Fremstilling av Normændenes gamle Kulturforhold. Dette ble starten på et ufullendt arbeid.

Vig utarbeidet en egen fornorskings-ordsliste som er trykt opp igjen av Vitenskapsselskapet i Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, i 2020.

Ole Vig hadde en egen evne til å skrive enkelt og folkelig på et fornorsket dansk og han og Knud Knudsens utviklet i fellesskap sitt språksyn, som ble starten på arbeidet mot det senere norske bokmål, som Knudsen fullførte og fikk æren for. Et morsomt litterært vitnesbyrd om hvordan Vigs slående forståelige prosa ble oppfattet av samtiden, har vi i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling En glad gutt, der husmannsgutten Øivind Plassen skriver hjem fra jordbruksskolen at han av læreren har fått «nogle Bøger af Ole Vig, som er mageløse, for der forstaar jeg alt sammen». Bjørnson nevnte ellers ikke virkelige personer i Bondefortellingene.

Vig følte også ansvar for menigmanns religiøse lesning og utgav både en Religiøs Læsning for Folket og oversettelser fra svensk av Kirketaler av Lars Lindrot og et Udvalg af Lars Lindrots aandelige Sange.

De elendige vilkår lønns og arbeidsmessig som Folkeopplysningsselskapet bød den fra barndommen av lutfattige Ole Vig i hans aktive år som norsk åndsmenneske, virker i dag fullstendig urimelige. Beskjedent antyder han selv også at den som har «svævet og levet for Ideen» stundom kan føle at «det timelige Liv og dets Byrder [...] har kuet vor Aand og knækket vort Mod [...]».

Vig arbeidet seg trolig nærmest til døde, på dårlig lønn og gode ord. Med et enormt, delvis selvpålagt arbeidspress og et liv i nærmest ren fattigdom også som redaktør, synes han å ha sprengt seg i sin beste alder. Etter et kort sykeleie døde han 33 år gammel, like før jul 1857 av en kraftig lungebetennelse, i huset der han ofte holdt hoff for sine nærmeste, Henrik Wergelands tidligere bolig «Hjerterum» i Pilestredet. Under stor deltakelse ble han begravd på Vår Frelsers gravlund, rett bak Wergeland.

To diktere som vi vet besøkte samlingene av unge åndsmennesker i Vigs «Hjerterum», var Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Da Ibsen ble teatersjef ved Kristiania norske Teater, ble Vig styreformann i teateret. Under begravelsen til Vig som skjedde julaftens formiddag i 1857, framførte skuespillerne ved teateret minne-diktet «Stridsmann», som Ibsen hadde skrevet til sin venn.

Vig var i nesten hundre år en slags verdslig skytshelgen for den norske lærerstand. Utdanningsforbundet har lagt ned krans på gravstedet hver 17. mai.

Også den frilynte folkehøgskolen regner Vig som sin stamfar. Olaus Arvesen som Vig var mentor for, opprettet i 1864, sammen med borgersønnen Herman Anker, den første norske folkehøgskole, Sagatun i Hamar.

• stålstikk (brystbilde) av A. Weger, 1852, gjengitt i Norge 1814–1914, bind 1, 1914, s. 191
• xylografi (brystbilde), gjengitt i Skilling-Magazin 1858, s. 41 og i L. Eskeland: Ole Vig, Bergen, 1915
• to monumenter, reist 1885 og 1971, Vikmarka i Stjørdal
• minnestøtte på graven på Vår Frelsers gravlund, Oslo

• Liv i Norge. Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom, Kristiansund, 1851
• Norske Bondeblomster. Poetiske Forsøg, Kristiansund, 1851
• Religiøs Læsning for Folket, Christiania, 1852
• Salmer og Sange til Brug ved Skolelærer-Møde, 1854
• Sange og Rim for det norske Folk (sammen med Ludvig Mathias Lindeman), Kristiania, 1854
• overs. Kirketaler av Lars Lindrot, 1854
• overs. Udvalg af Lars Lindrot aandelige Sange, 1854
• Norges Historie indtil Harald Haarfagre, tilligemed en udførlig Fremstilling av Normændenes gamle Kulturforhold, Kristiania, 1857
• Skrifter i utval, I. Bergen 1916
• Skrifter i utval, II. Bergen 1924
• Den første fornorskings-ordlista. Ole Vigs Opskrift over norske Ord, som kan indføres i Skriftsproget. Dagfinn Rødningen, Lars S. Vikør og Dagfinn Worren. Trondheim 2020
• tallrike artikler i tidsskriftene Folkevennen og Den norske Folkeskole

• norsk utdanningshistorie
• Folkevennen

• Bye, Arild (2014) Folkevennen Ole Vig'.
• Johnsen, Berit H (2004) «Ole Vig – ideen om en folkeskole» i Thuen, Harald & Sveinung Vaage, red.: Pedagogiske profiler, 2004.
• Norsk Forfatter Lexicon, bd. 6, 1908
• L. Eskeland: Ole Vig, Bergen 1915
• A. Skrondal: Grundtvigianismen i Noreg, 2 bind, Bergen 1929
• T. Høverstad: Ole Vig. Ein norrøn uppsedar, Hamar 1953
• H.-J. Dokka: Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret, 1967
• O. Sundet: biografi i Norsk Biografisk Leksikon, bind 18, 1977