Musikk i Sverige

Svensk folkemusikk opplevde en kraftig oppblomstring fra omkring 1970 med den såkalte folkmusikvågen (folkemusikkbølgen), som også ga impulser til en egen svensk folkrock. En pioner i denne sjangeren var Merit Hemmingson (født i 1940) som i 1971 slo igjennom med moderne, jazz- og rockinspirerte tolkninger av folkemelodier på hammond-orgel. Gruppen Kebnekajse skapte på 1970-tallet en instrumental folkrockstil som fikk gjennomslag i den progressive musikkbevegelsen. Fra 1990-tallet og framover kan nevnes Hoven Droven med sine harde rock-arrangementer og Hedningarna, som er kjent for å bruke tilpassede rekonstruksjoner av historiske instrumenter i tillegg til innslag av joik og karelsk musikk.

Musikkinteressen var stor ved hoffet på 1500- og 1600-tallet. I Kungliga Hovkapellet (grunnlagt i 1526) spilte for det meste utenlandske utøvere, som la grunnen for en verdslig kunstmusikk. Sveriges første betydelige komponist, hovkapellmester Johan Helmich Roman (1694–1758), dominerte musikklivet på 1700-tallet. Stilistisk stod han på overgangen mellom senbarokk og galant stil. Han organiserte offentlig konsertvirksomhet fra 1731, noe som bidro til oppblomstring av amatørmusikken og i sin tur ledet til etableringen av Kungliga Musikaliska akademien (med konservatorium) i Stockholm i 1771.

Andre halvdel av 1700-tallet var preget av opera. Gustav 3. (1746–1792) grunnla i 1773 et operateater. Flere tyske komponister, som Johan Gottlieb Naumann (1741–1801), Joseph Martin Kraus (1756–1792), Georg Joseph «Abbé» Vogler (1749–1814) og Johann Christian Friedrich Haeffner (1759–1833), ble engasjert til å komponere operaer over svenske libretti. Selskapsvisen var svært populær på denne tiden, med sangeren og dikteren Carl Michael Bellman (1740–1795) som fremste representant. Et rikt offentlig musikkliv utviklet seg også utenfor hovedstaden, i byer som Lund, Göteborg og Uppsala.

På 1800-tallet fikk det offentlige musikklivet et mer nasjonalt preg, og borgerstanden gjorde seg sterkere gjeldende. En lederrolle spilte kretsen omkring Erik Gustaf Geijer (1783–1847) i Uppsala, som i viser, romanser og korsanger stod nær den tysk-romantiske stilen. De nye ideene førte også til utgivelsen av de første svenske folkevisesamlingene. Komponister herfra er:

• Johann Christian Haeffner (1759–1833)
• Adolf Fredrik Lindblad (1801–1878)
• Jacob Axel Josephson (1818–1880)
• prins Gustaf (1827–1852)
• Gunnar Wennerberg (1817–1901)

Den ledende komponisten av instrumentalmusikk, Franz Adolf Berwald (1796–1868), var mer internasjonalt orientert og sto i sin samtid nokså isolert. Nasjonalromantikken dominerte mot slutten av 1800-tallet med August Söderman (1832–1876), på 1900-tallet etterfulgt av Emil Sjögren (1853–1918), Kurt Atterberg (1887–1974), Oskar Fredrik Lindberg (1887–1955) og Ture Rangström (1884–1947), den mer internasjonalt orienterte Hugo Alfvén (1872–1960) og den mer Wagner-pregede Wilhelm Peterson-Berger (1867–1942).

Komponister som Hilding Rosenberg (1892–1985) og Gösta Nystroem (1890–1966) orienterte seg i 1920-årene i ekspresjonistisk retning. 1930-årenes unge komponister skrev gjerne i en lett diverterende, neoklassisk stil. Blant disse er:

• Lars-Erik Larsson (1908–1986)
• Dag Wirén (1905–1986)
• Gunnar de Frumerie (1908–1987)
• Erland von Koch (1910–2009)
• Hilding Hallnäs (1903–1984)

I etterkrigstiden markerte tre elever av Hilding Rosenberg seg som sentrale skikkelser: Karl-Birger Blomdahl (1916–1968), Sven-Erik Bäck (1919–1994) og Ingvar Lidholm (1921–2017). Disse fanget også inn moderne strømninger på kontinentet og fikk gjennom sine verker og sin pedagogiske virksomhet stor betydning i 1960- og 1970-årene. Til samme generasjon hører Sven-Eric Johanson (1919–1997) og Allan Pettersson (1911–1980), sistnevnte særlig kjent for sine symfonier.

Bengt Hambræus (1928–2000) kom tidlig i kontakt med Darmstadtskolen og ble en pionér innenfor konkret og elektronisk lydkunst. Ledende representanter for elektrofonien var Knut Wiggen (1927–2016) og Leo Nilsen. Jan Bark (1934–2012) og Folke Rabe (1935–2017) var inspirert av andre kontinentale impulser, fra musikkteateret og fra komponister som György Ligeti (1923–2006) og Krzysztof Penderecki (1933–2020). Bo Nilsson (1937–2018) hadde en allsidig produksjon som vant internasjonal anseelse, og Lars Johan Werle (1926–2001) ble anerkjent for sine operaer. Fra 1970-årene var det en fornyet interesse for tonalitet og en tendens til forenkling i uttrykket hos mange yngre komponister.

Sverige har fostret fremragende utøvere:

• Jenny Lind (1820–1887)
• Jussi Björling (1911–1960)
• Nicolai Gedda (1925–2017)
• Birgit Nilsson (1918–2005)
• Elisabeth Söderström (1927–2009)
• Anne Sofie von Otter (født i 1955)

• Frans Helmerson (født i 1945), cellist
• Håkan Hardenberger (født i 1961), trompetist
• Christian Lindberg (født i 1958), trombonist
• Martin Fröst (født i 1970), klarinettist

• Sixten Ehrling (1918–2005)
• Herbert Blomstedt (født i 1927)

Den svenske visekunsten, med tradisjon tilbake til Carl Michael Bellman, har lenge stått sterkt. Evert Taube (1890–1976) var en folkekjær sanger med frodige viser som hyller naturen og kjærligheten. Under visebølgen på 1960- og 1970-tallet hadde svenske artister stor innflytelse i hele Norden. Blant disse er Cornelis Vreeswijk (1937–1987), Fred Åkerström (1937–1985), Olle Adolphson (1934-2004) og Göran Fristorp (født 1948).

Dansebandmusikken, med røtter i folkeparktradisjonen, utviklet seg til en egen svensk sjanger på 1960-tallet som en blanding av country, pop, rock og eldre gammeldansmusikk. Sjangeren fikk stor utbredelse med de populære gruppene Sven-Ingvars og senere Vikingarna og spredte seg også til Norge.

Lill Lindfors (født i 1940) og Barbro Svensson («Lill-Babs») (1938–2018) var fra 1960-årene ledende artister innen musikalsk kabaret («krogshow»), ved siden av Tommy Körberg (født i 1948) og Björn Skifs (født i 1947), som også gjorde seg sterkt gjeldende i rock- og popsammenheng.

ABBA var en av verdens fremste popgrupper i 1970-årene, og har fortsatt som et globalt fenomen også etter dette. Samlealbumet Abba Gold fra 1992 er et av verdens mest solgte album gjennom tidene. Internasjonal suksess hadde også gruppene Europe, Ace of Base og duoen Roxette på 1980- og 1990-tallet.

På 2000-tallet har popartisten Robyn vært svært framtredende, mens Avicii og Swedish House Mafia har hatt store internasjonale suksesser etter 2010. Opeth og Meshuggah er kjente band fra metal-sjangeren, mens The Knife er blant de viktigste elektronikaartistene i moderne tid.

Sverige har hatt den største og mest betydningsfulle nordiske rapscenen fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag. På slutten av 1990-tallet hadde svenskspråklig rap et større gjennombrudd med rappere som Ken Ring, Timbuktu og, ikke minst, Petter. Petters to første album solgte til sammen over 500 000, noe som var oppsiktsvekkende høye tall i europeisk hiphop. De svenske rappernes suksessfulle bruk av morsmålet fungerte som en katalysator for norskspråklig rap.

Fra midten av 2010-tallet har svensk gangsterrap vært tidvis dominerende på svenske strømmelister. I 2021 ble en av de mest suksessfulle rapperne, Einár, skutt og drept i Stockholm, etter at han hadde vært involvert i flere høyprofilerte konflikter med andre ledende rappere. Drapet på den 19-år gamle rapperen rystet Sverige og førte til en nasjonal debatt om koblingene mellom svensk rapmusikk og gjengkriminalitet.

Blant fremtredende navn i svensk populærmusikk kan ellers nevnes:

• Björn Afzelius (1947–1999)
• Mikael Wiehe (født i 1946)
• Ulf Lundell (født i 1949)
• Wilmer X
• Eva Dahlgren (født i 1960)
• Lisa Nilsson (født i 1970)
• Bo Kaspers Orkester
• bob hund
• Kent
• Lars Winnerbäck (født i 1975)
• Dungen
• The Cardigans
• The Hives
• Håkan Hellström (født i 1974)