Molière

Molière vokste opp med en far som hadde tittelen «kongelig hoff-tapetserer». Som barn opplevde han flere dødsfall i nær familie. Moren døde da han var 10 år, og som 14-åring hadde han opplevd å miste tre søsken. Siden døde også farens nye kone og hennes nyfødte barn. Det var også under oppveksten at han oppdaget teateret. Han gikk i skole hos jesuittene ved Collège de Clermont. Etter farens ønske studerte han også juss, men forlot studiene 21 år gammel til fordel for skuespillertruppen L'Illustre-Théâtre, som han dannet sammen med familien Béjart. Madeleine Béjart ble da hans store kjærlighet.

Han tok navnet Molière i 1644, da han ble skuespillertruppens leder. L'Illustre-Théâtre spilte først i Paris for nesten tomme saler og med knapt lys. Det gikk så dårlig at Molière havnet i fengsel i 1645 fordi han var ansvarlig for en teatertrupp som ikke betalte sin gjeld. Da han ble kausjonert ut av fengselet, reiste han med L'Illustre-Théâtre på turneer rundt om i Frankrike i 12 år. Disse årene ble hans læreår både som skuespiller og som forfatter. Han fikk blant annet god kjennskap til italiensk komedietradisjon, commedia dell'arte. Han kjente også antikk komedie inngående, særlig Plautus og Terents, og flere av hans beste stykker er originale og personlige bearbeidelser av antikt stoff.

I 1659 fremførte han for Ludvig 14 sin første store suksess, Les Précieuses ridicules (De sirlige damer), en farsepreget satire over affektasjonen i de litterære salongene der man dyrket den presiøse litteraturen. Kongen ble begeistret, og lot Molière disponere en egen teatersal ved Palais-Royal. Molière ble heretter Solkongens store yndling, som han beskyttet mot kritiske røster.

I 1662 giftet Molière seg med Armande Béjart, som onde tunger mente var Madeleine og Molières illegitime datter. Samme år som han giftet seg, skrev Molière L’école des femmes (Hustruskolen), som handler om en eldre mann som vil oppdra en ung pike til å bli hans underdanige hustru, men som blir ubehjelpelig narret (oppført på Det Norske Teatret i 1999). Her finner vi et første glimt av en typisk moliersk tone, der det komiske blandes med seriøse refleksjoner over aktuelle samfunnsproblemer.

En rekke av Molières stykker er farser. Mest kjent er Les Fourberies de Scapin (Scapins skøyerstreker). Rundt halvparten av verkene hans er ballett-komedier som han skrev i samarbeid med blant andre komponisten Jean-Baptiste Lully. Med Pierre Corneille og Lully samarbeidet han også om tragikomedien Psyché, som utnyttet samtidens teatertekniske nyvinninger.

Han er derimot særlig kjent for sine satiriske komedier og karakterkomedier, som L'École des femmes og Tartuffe ou l'Hypocrite. Sistnevnte komedie er rettet mot religiøst hykleri, og hadde urpremiere i 1664 under solkongens spektakulære havefest i Versailles, Les Plaisirs de l'Ile enchantée. Komedien vakte umiddelbart forargelse i religiøse kretser. Både dette og andre stykker kan gi inntrykk av at Molière var fritenker, men i Dom Juan, der han skildrer en utsvevende og fordervet adelsmann, harselerer han over «libertinismen» når denne blir umenneskelig og hensynsløs.

Misantropen (Originaltittel: Le Misanthrope) hadde urpremiere i Palais-Royal 4. juni 1666. Misantropen er Molières mest gåtefulle komedie. Her bryter han med det tradisjonelle komedieskjemaet, og det er stadig uklart hvor Molière vil at tilskuerens sympati skal ligge.

Mer tradisjonell i oppbyggingen, men likevel en glimrende psykologisk studie, er Den gjerrige (Originaltittel L'Avare), som hadde urpremiere i 1668.

Av andre typer Molière har skildret, kan nevnes den adelsgale borger (Le Bourgeois gentilhomme) og de lærde damer (Les Femmes savantes). Lærde damer ble oppført på Det Norske Teatret i 1984. Legestanden står i fokus i flere av komediene, for eksempel Le Malade imaginaire (Den innbilt syke), som ble oppført på Oslo Nye Teater høsten 2014 med tittelen Hypokonderen. Som så mange andre av Molières komedier ble også denne først oppført med forfatteren selv i hovedrollen. Ved den fjerde oppførelsen ble han syk på scenen; han spilte sin rolle til teppet falt, men døde få timer senere.

Tidligere oppfattet kritikerne Molière som en moralist. Etter andre verdenskrig er man blitt mer oppmerksom på Molière som «teatermann», og man har også fått større forståelse for kvalitetene ved farsene og ballett-komediene. Hans glitrende komiske fantasi preger alle sider ved verkene. Man merker hos ham barokkens interesse for illusjon og forstillelse. Samtidig setter klassisismens avbalanserte, humanistiske menneskesyn ham, som kanskje ingen annen europeisk komediedikter, i stand til å gi liv og menneskelig varme til tradisjonelle komediesituasjoner.

I Frankrike er Molière uten tvil den viktigste komedieforfatteren. Hele ni av hans stykker er på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie. De tre stykkene som har blitt mest spilt på la Comédie-Française er Tartuffe, L'Avare og Le Malade imaginaire. Molière har øvd vesentlig innflytelse på europeisk komediediktning, ikke minst på Ludvig Holberg. De fleste av de mest kjente komediene foreligger i norsk oversettelse, av blant andre André Bjerke og Halldis Moren Vesaas. Ni av stykkene hans er satt opp på Nationaltheatret, noen (for eksempel Tartuffe) i flere oppsetninger.

Molières liv og teater er skildret av blant andre filmskaperne Ariane Mnouchkine (1978) og Laurent Tirard (2007).

• Frankrikes litteratur
• teater i Frankrike

• Amadou, Anne-Lisa, Tartuffes ansikt og andre essays om Molière, Gyldendal, Oslo, 1970