Marcus Antonius

Bestefaren og faren hadde samme navn, Marcus Antonius. Bestefaren, Marcus Antonius orator, nådde konsulatet og var en av tidens mest berømte talere. Faren, som var gift med Caesars søster, var mindre suksessfull.

Marcus Antonius tjente som ung i flere år i Gallia under Caesar. Tilbake i Roma var han i 49 fvt. folketribun og nedla veto mot senatsbeslutningen om å frata Caesar hans kommando. Han flyktet derfor til Caesar og kjempet under ham i borgerkrigen.

I 44 var Antonius konsul sammen med Caesar og grep initiativet etter mordet på Caesar som en leder for Caesarvennelige menn. Han måtte snart balansere mellom Caesars mordere (Brutus og Cassius) på den ene siden og konkurrerende caesarianere på den andre, først og fremst den unge Octavian (den senere keiser Augustus).

Octavian slo Antonius i et slag ved Mutina våren 43. Fra høsten samme år rådde et triumvirat av Antonius, Lepidus og Octavian, som satte i gang proskripsjoner av sine motstandere. Antonius hadde hovedæren for seieren over Cassius og Brutus ved Filippi i 42. Han fikk nå hovedansvaret for rikets østlige deler, der han blant annet måtte hanskes med parthiske invasjoner.

Samarbeidet med Octavian haltet videre; Antonius giftet seg (for fjerde gang) med Octavians søster Octavia i 40 og triumviratet ble fornyet i 37. Octavia ble imidlertid etterlatt i Italia, for Antonius knyttet seg stadig sterkere til den egyptiske dronningen Kleopatra som sikret ham store ressurser og som fikk tre barn med ham. Deres kjærlighetsforhold er en av de mest spektakulære og omtalte i historien.

Forholdet mellom Antonius og Octavian ble imidlertid stadig mer anspent. Det kom til brudd og avgjørende nederlag for Antonius i slaget ved Aktion (latin Actium) i 31. Antonius prøvde forgjeves å organisere forsvaret av Egypt og begikk selvmord i august 30 før Octavians ankomst. Også Kleopatra begikk selvmord samme år.

Antonius var robust som person og dyktig som feltherre, modig og generøs. Som politiker ble han utmanøvrert av den beregnende Octavian. Hans ettermæle er blitt negativt bestemt først av den romerske forfatteren Cicero gjennom hans såkalte filippiske taler (navnet hentet fra talene Demosthenes holdt mot kong Filip av Makedonia) og dernest gjennom seierherren Octavians versjon av mannen og konflikten.

Av litteratur om Antonius kan nevnes biografi av Plutark: Livsskildringer med sammenligning, bd. 2 (norsk oversettelse fra 1967). Gjennom århundrene har også mange diktere funnet stoff i Antonius' skjebne, først og fremst Shakespeare med Julius Caesar og Antony and Cleopatra, der «Mark Antony» tegnes med stor innlevelse (norsk oversettelse fra 1962).

Til operaene hører Antonio e Cleopatra av F. Malipiero (1938) og Antony and Cleopatra av S. Barber (1966), mens J. Mankiewicz behandlet stoffet i sin storfilm Cleopatra (1963).

• Romerrikets historie