Guttorm Hansen var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet (Ap) som var stortingspresident fra 1973 til 1981. Han regnes som en av de mest markante parlamentarikere i siste halvdel av 1900-tallet.
Guttorm Hansen
Faktaboks
- Født
- 3. november 1920, Namsos
- Død
- 2. april 2009, Namsos
- Virke
- Journalist og politiker
- Familie
-
Foreldre: Mekaniker Håkon Hansen (1895–1963) og Agnes Selnes (1900–1924).
Gift i 1947 med Karin Johanne Johnsen (1920–2011), datter av hovedbokholder Johan Johnsen (1891–1966) og Helga Hansen (1888–1972).
Bakgrunn
Hansen vokste opp i Namsos. Allerede i barneårene ble han nærmest vervet inn i arbeiderbevegelsen. Han vokste opp i en bydel der det bare bodde vanlige arbeidsfolk, og der Folkets Hus var det sosiale midtpunktet. Det var her han fikk låne de første bøkene, som gradvis gjorde ham til en bokorm for resten av livet.
Etter folkeskolen var det slutt på all formell skolegang, men ikke på hans ustoppelige vilje til å lære og forstå mer. Hans glupende appetitt på litteratur og kunst gjorde ham til en berikende samtalepartner på tvers av alle partigrenser og livssyn. Som humanist og som pragmatisk sosialdemokrat følte han seg i slekt med de sosialistiske utopistene og den kristne lekmannsbevegelsen, selv om han ikke var religiøs i ordets vanlige forstand.
Guttorm Hansen var ikke bare et lesende, men også et skrivende menneske. Allerede som veldig ung ga han ut en roman, som viste at han var et gryende fortellertalent. Det ble også starten på journalistkarrieren. Først som redaksjonssekretær i Det norske Totalavholdsselskaps tidsskrift Menneskevennen i perioden 1945–1947, deretter som redaktør av Firdaposten i Florø i perioden 1948–1951 og til slutt som journalist i Namdal Arbeiderblad fra 1951 til 1961.
Vittige tunger påstår at Guttorm Hansen ble avholdsmann den dagen han ble født. Men de som besøkte hans hjemlige lesekrok, oppdaget en annen side ved mannen. Oppå hans peishylle stod det en lang rekke med velpleide piper i mange varianter.
Politisk karriere
Fra 1955 til 1963 var Hansen medlem av Namsos kommunestyre. I årene 1961–1985 representerte han Nord-Trøndelag på Stortinget, der han var nestformann i Aps stortingsgruppe i periodene 1965–1971 og 1972–1973 samt formann i perioden 1971–1972. Fra 1973 til 1981 var han stortingspresident.
Hansen var en lærd autodidakt og en meget spesiell og dyktig taler. Han var enkel og treffsikker i sin tale, som ofte ble krydret med trønderske anekdoter og litterære sitater. Som oftest fremførte han sine innlegg muntlig og ledig – uten bruk av manus.
Han var en utpreget parlamentariker, som i første rekke følte seg hjemme blant de folkevalgte på Stortinget. Han var ikke de administrative detaljenes mann. Han fant seg aldri til rette i «en krattskog av påtrengende hastesaker», for å bruke hans egne ord. Der var det vanskelig å finne retningen frem mot «nye og fristende blåner i det politiske landskapet», sa han en gang.
Hele tre ganger ble han spurt om å bli medlem av regjeringen. Men han svarte nei, selv om han ble bedt om å ta ansvaret for både kulturpolitikken og naturvernet, de to saksområdene som lå hans hjerte nærmest. Han mente selv han ville ha blitt en meget dårlig statsråd.
Men i 1973 fikk han en rolle som passet hans arbeidsmåte da han ble valgt til stortingspresident. Han ble rikstenkeren som var hevet over partiene. Mange mente at han i løpet av sine åtte år som stortingspresident ga rollen en større tyngde og verdighet.
Han var ellers en politiker med det store overblikket – en som kunne stille mange dagsaktuelle spørsmål inn i en videre historisk sammenheng. Slik ble han også en alvorlig vokter av demokratiets spilleregler. Da han i 1985 gikk av som stortingsmann etter et kvart hundreår, skrev Dagbladet at det var den siste eidsvollsmann som nå forlot Løvebakken.
Andre verv
Hansen var en viktig pådriver for natur- og miljøvernbevegelsen i 1960-årene, og var formann i Naturvernrådet fra 1963 til 1965.
Han var medlem av Nordisk råds lederskap i 1971 og mellom 1981 og 1983, medlem av Norsk kulturråd i perioden 1984–1992, styreformann i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i perioden 1977–1980 og formann i Den norske Atlanterhavskomité fra 1966. Han var også medlem av komiteen som skulle vurdere den norske språksituasjonen (Vogt-komiteen).
Utgivelser
Guttorm Hansen ga ut flere bøker, blant annet om arbeiderbevegelsen, politikk og naturvern. Gjennom årene gav han også ut en rekke bøker av selvbiografisk karakter, blant annet memoarbøkene Der er det godt å sitte (1980), Fra min plass (1986), Trehesten, partiet og gutten (1987) og Etterkrigstid (1990), som alle ble bestselgere.
Den store kjærlighetserklæringen til naturen og til hans eget Børgefjell kom han med i Fjellets lasso rundt mitt hjerte (1979) med tegninger av Kai Fjell.
Oversikt over utgivelser
- Tunsjø-guden, 1943
- Arbeiderbevegelsen i Nord-Trøndelag 50 år, 1953
- Plan–perspektiv–politikk, 1964
- NATO, Europa og Norge: Tanker om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, 1968
- Fjellets lasso rundt mitt hjerte: Om vandringer, dyr og folk i Børgefjell og andre namdalske fjelltrakter, 1979
- Naturvern i Norge, NOU 1980:23, 1980
- Arti å hør det læll: Trønderhumor i flere variasjoner, 1982
- Kongen og folket: En hyllest til kong Olav V (red. sammen med flere), 1983
- Der er det godt å sitte: Hverdag på Løvebakken gjennom hundre års parlamentarisme, 1984
- Fra min plass: Politiske erindringer 1970–1985, 1986
- Trehesten, partiet og gutten: Bilder fra en barndom, 1987
- Etterkrigstid: Politiske erindringer fra 1945 til 1990, 1990
- Mitt Trøndelag, 1991
- Å sånt ska styr bygda, 1992
- Vi bygger en by: 100 år med Namsos arbeiderparti 1898–1998, Namsos 1998
Portretter
Kunstneriske portretter
- Maleri av Håkon Bleken (1994); Stortinget
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Hirsti, Reidar: Biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.