Faktaboks

Også kjent som

Barça, Blaugrana

FC Barcelona logo
Johan Cruyff i 1975
Johan Cruyff i 1975
Av .
Den opprinnelige La Masia-bygningen
Den opprinnelige La Masia-bygningen, i skyggen av Camp Nou
Den opprinnelige La Masia-bygningen
Av .
Josep Núñez i 2012
Josep Núñez i 2012
Av .

FC Barcelona er en spansk fotballklubb fra Barcelona som ble stiftet i 1899. FC Barcelona er den nest mest meritterte spanske klubben, etter erkerivalen Real Madrid. Det er en av fire spanske klubber som eies av sine medlemmer (socios); de andre er Real Madrid, Athletic Club og Osasuna.

Kamper mellom FC Barcelona og Real Madrid kalles el clásico ('klassikeren'). Espanyol er den fremste lokale rivalen.

FC Barcelona har vært et samlingspunkt og symbol for den katalanske nasjonalistiske bevegelsen, spesielt under Franco-regimet. Koblingen som klubben oppfattes å ha med katalansk kultur og katalanisme oppsummeres i mottoet Mès que un club («Mer enn en klubb»).

FC Barcelona spiller i Primera División sesongen 2024/2025.

FC Barcelonas kvinnelag er Spanias mest suksessrike. De har vunnet både den spanske serien, cupen og Mesterligaen. De spiller i 2023/2024 i Liga F og Mesterligaen, som regjerende mestere begge steder.

FC Barcelonas hjemmebane har siden 1957 vært Camp Nou. Hjemmedraktene består av blå og røde vertikalstripete trøyer og blå kortbukser.

Historie

Tidlig historie

Joan Gamper i 1910
Camp de les Corts i 1930
Camp de les Corts i 1930
Av .

Foot-ball Club Barcelona ble stiftet i 1899, av en gruppe menn anført av sveitseren Hans Gamper, som i Barcelona og omegn ble kjent under navnet Joan Gamper.

FC Barcelona oppnådde tidlig suksess regionalt i Catalonia. Fra 1910 og frem til etableringen av nasjonale Primera División i 1928 ble klubben dessuten vinner av Copa del Rey ved åtte anledninger. Et viktig element i Barcelonas fremvekst som en stor klubb i Spania var det faktum at klubben skaffet seg en hjemmearena, og dermed mulighet til å få billettinntekter. Gamper var her en sentral skikkelse, i kraft av sin rolle som mangeårig klubbpresident.

Frem mot 1920-tallet ble FC Barcelona i økende grad også en katalansk identitetsmarkør. Klubben skiftet offisielt språk fra kastiljansk spansk til katalansk, og hjemmekampene ble en anledning til å protestere mot sentralmyndighetene i Madrid. Blant annet pep publikum under avspillingen av nasjonalsangen i 1925, som en protest mot diktaturet ledet av general Primo de Rivera. Som straff fikk ikke Barcelona spille kamper foran eget publikum på seks måneder, og Gamper ble forvist fra Spania.

Barcelona spilte fra 1922 hjemmekampene sine på Camp de Les Corts, som var den andre arenaen bygget i klubbens egen regi, etter Camp de la Indústria (brukt fra 1910).

Tidlige seriemestere – deretter fulgte ujevne år

Camp Nou
Camp Nou er hjemmebanen til FC Barcelona.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Barcelona ble Primera División-mester allerede i turneringens første sesong i 1929, men 1930-årene ble harde. Spania ble rammet av borgerkrig, og i Catalonia ble et lokalt opprør slått ned av myndighetene i Madrid. Katalansk kultur og språk ble kneblet. Det var ikke lenger tillatt med andre språk enn spansk. Bøker skrevet på katalansk ble forbudt, lingvist Pompeu Fabras katalanske ordbok ble symbolsk brent i offentligheten, katalansk språk ble fjernet fra skilter og kunne ikke undervises i skolen, og i telefonkiosker var det klistret opp beordringer om å snakke spansk. Foot-ball Club Barcelona måtte skifte navn til Club de Fútbol Barcelona. Det katalanske flagget måtte også fjernes fra klubbens logo.

Det lysnet imidlertid litt i andre halvdel av 1940-årene, da Barcelona ble seriemester tre ganger. I 1950 ankom dessuten den ungarske fotballspilleren László Kubala klubben, og det skulle vise seg å bli en viktig begivenhet i klubbens historie. Han ble en umiddelbar suksess, og fikk med seg fire seriemesterskap før han forlot klubben i 1961.

Men økonomien i klubben var hardt prøvet. Camp de Les Corts lå slik til at den ikke kunne utvides fra sin tilskuerkapasitet på 60 000, og i 1950 hadde prosessen med å bygge en ny hjemmearena startet. Grunnsteinen ble lagt i mars 1954, men byggingen tok lengre tid og ble mer enn fire ganger så dyr som planlagt. Klubben måtte derfor låne mye penger for å få bygget ferdig sin nye arena. Byrådet i Barcelona brukte i tillegg lang tid på å omregulere arealet hvor Les Corts stod, slik at klubben heller ikke fikk solgt eiendommen. Men i september 1957 var det klart for første kamp på Camp Nou, med en kapasitet på om lag 100 000 tilskuere.

Nederlandsk paradigmeskifte

FC Barcelonas tilknytning til katalanismen under Francos diktatur ble fra 1968 oppsummert i mottoet Mès que un club. Narcís de Carreras regnes som opphavsmannen til denne frasen, som han ytret da han ble innsatt som klubbpresident 17. januar 1968. Til tross for dette blir han av mange ansett som en kollaboratør med Franco-regimet.

På 1960-tallet kom Barcelona på fotballbanen igjen ettertrykkelig i skyggen av Real Madrid, selv om seieren over erkerivalen i finalen av Copa del Generalísimo (den forhenværende Copa del Rey) i 1968 ble et lite høydepunkt.

Tidlig på 1970-tallet ankom to nederlendere som skulle sette varige spor etter seg. Den ene var treneren Rinus Michels, og den andre var stjernespilleren Johan Cruyff. Cruyff ble fort en stor helt i Catalonia. En av grunnene var hans uttalelse om at han aldri kunne spilt for Real Madrid, så lenge den klubben ble assosiert med general Franco. En annen var at han oppkalte sin nyfødte sønn Jordi, etter Sankt Georg (Sant Jordi på katalansk); sønnen måtte bli døpt i Nederland, siden det var forbudt å kalle et barn Jordi i Spania på den tiden.

Cruyff markerte seg som en av verdens aller beste spillere gjennom sine fem sesonger i Barcelona. Han ble både seriemester og Copa del Rey-mester, og bokførte 60 mål og 83 målgivende pasninger på 180 offisielle kamper for Barcelona. Men sammen med Michels stod han også for en stilendring som ble varig i klubben. De to var nemlig eksponenter for den såkalte totalfotballen, en nederlandsk filosofi som tildelte spillerne mer flytende roller i laget, og hvor ballbesittelse var en sentral komponent.

Klubben var sportslig sett fortsatt i skyggen av Real Madrid gjennom 1970-årene, men Cruyff tilførte ny optimisme og stolthet. Barcelona kunne også ta tilbake både klubbnavnet Football Club Barcelona og sitt originale emblem, etter at general Franco døde og diktaturet opphørte. 1. februar 1976 iførte Cruyff seg også for første et kapteinsbind med det katalanske flagget på, da Barcelona møtte baskiske Athletic Club til kamp.

En mer moderne storklubb

I 1978 forlot Cruyff klubben. Samme år valgte for første gang klubbmedlemmene sin president, og valget falt på Josep Núñez. Han ble en viktig skikkelse i klubbens historie. Først fordi han straks investerte penger i La Masia, som skulle bli Barcelonas sagnomsuste akademi for yngre spillere. En rekke førstelagsspillere har senere vært oppfostret der, blant andre Guillermo Amor, Josep Guardiola, Sergi, Albert Ferrer, Cesc Fábregas, Xavi, Andrés Iniesta, Leo Messi, Sergio Busquets, Carles Puyol, Jordi Alba, Víctor Valdés, Gerard Piqué, Pedro og Bojan Krkic. 25. november 2012 hadde Barcelona for første gang elleve spillere på banen samtidig med en fortid i La Masia-akademiet.

Núñez hadde som mål å gjøre Barcelona til en stabil toppklubb, og han hentet også utenlandske stjerner, blant annet Allan Simonsen, Hans Krankl, Bernd Schuster, Diego Maradona, Gary Lineker og Mark Hughes, uten at det ble noen stor suksess i starten.

1980-årene forble forholdsvis magre for Barcelona. Men i 1988 greide Núñez å hente Cruyff «hjem» som klubbens nye trener. Nederlenderen viste at han også mestret trenerrollen godt, ved å forme sitt «Dream Team». Solide spanske spillere som Josep Guardiola, José Maria Bakero, Miguel Ángel Nadal og Andoni Zubizarreta fikk selskap av de internasjonale stjernene Ronald Koeman, Michael Laudrup, Romário og Hristo Stoichkov, og laget spilte seg til fire strake seriemesterskap i årene 1991–1994.

I løpet av åtte sesonger hentet Cruyff hjem totalt elleve titler. Blant dem var Serievinnercupen i 1992, første gang Barcelona vant den turneringen, ved å beseire Sampdoria 1–0 på Wembley. For en klubb med Barcelonas betydelige selvbilde var det definitivt på tide.

Selvbildet fikk seg en trøkk da kaptein og klubbhelt Luis Figo ble lokket til Real Madrid sommeren 2000. Barcelona lyktes ikke med sine kjøp av storspillere de neste sesongene, og var dårlig økonomisk stilt da den unge advokaten Joan Laporta ble valgt til klubbpresident sommeren 2003. Han hadde lovet å kjøpe David Beckham fra Manchester United, men også den engelske storstjernen ble lokket til Real Madrid. Det skulle vise seg å være hell i uhell for Barcelona, som i stedet hentet Ronaldinho fra Paris Saint-Germain.

Den brasilianske stjernen var akkurat en slik spillertype som begeistret supporterne, og under ledelse av en annen nederlandsk trener, Frank Rijkaard, tok Barcelona to nye seriemesterskap, og i 2006 en ny tittel i Mesterligaen (den forhenværende Serievinnercupen).

Ny storhetstid under Guardiola

Lionel Messi
Lionel Messi feirer et mål mot Granada FC i oktober 2014.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Joan Laporta
Joan Laporta
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

To år senere ledet Josep Guardiola klubben inn i en ny storhetstid, som nyansatt trener. I likhet med Cruyff hadde Guardiola tidligere vært spiller, og han hadde også en forkjærlighet for korte pasninger og mye ballbesittelse. Barcelona tok en sjanse da de ansatte Guardiola, som kun hadde trenererfaring fra klubbens B-lag, men fikk fulltreff. Han vant Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen allerede i sin første sesong. I løpet av fire sesonger vant Barcelona totalt 14 titler under hans ledelse, blant annet tre Primera División-titler og to Mesterliga-titler.

I et lag fullt av store stjerner som Xavi, Andrés Iniesta, Samuel Eto'o, Carles Puyol, Sergio Busquets og David Villa, var Lionel Messi den største. Argentineren debuterte for Barcelona i 2004, og i Guardiolas lag fikk han en skreddersydd rolle. I løpet av sine 17 sesonger i klubben ble Messi mester av Primera División ti ganger, han vant Mesterligaen fire ganger og Copa del Rey sju ganger. I sesongen 2011/2012 skåret han 50 ligamål, som er ligarekord i Spania. Messi ble kåret til verdens beste spiller sju ganger i løpet av sin tid i Barcelona.

Guardiola valgte å trekke seg som trener i 2012, etter fire svært suksessrike år. Barcelona fortsatte å være det dominerende laget i den spanske ligaen, og vant også Mesterligaen igjen i 2015. Brasilianske Neymar og Luis Suárez fra Uruguay hadde vellykkede opphold i klubben.

Verre skulle det vise seg at det stod til med økonomien. Laporta trakk seg som president i 2010, etter å ha sørget for en gjenreisning både sportslig og økonomisk. Men hans etterfølgere Sandro Rosell og Josep Bartomeu greide ikke å styre skuta like godt. Frem mot 2020 skulle det vise seg at klubben hadde vært dårlig økonomiske styrt, og sommeren 2021 hadde Barcelona ikke råd til å fornye Messis kontrakt i henhold til ligaens økonomiske regler. Den argentinske klubblegenden forsvant dermed ut portene, mot sin vilje. Noen måneder tidligere hadde Laporta gjeninntrådt som klubbpresident, men han maktet altså ikke å forhindre at Messi var tapt.

Høsten 2021 kom Xavi tilbake til klubben, som hovedtrener. Han står for en fotballstil i Cruyff og Guardiolas ånd, og og returnerte med ambisjoner om å lede Barcelona tilbake til toppen av både spansk og europeisk fotball.

Meritterte spillere og trenere

Spillere

Luis Suárez i spansk landslagsdrakt

Blant klubbens mest kjente spillere finner man ungarerne László Kubala og Sándor Kocsis, nederlenderne Johan Neeskens, Johan Cruyff og Ronald Koeman, tyskeren Bernd Schuster, dansken Michael Laudrup, brasilianerne Romário, Ronaldo, Rivaldo, Ronaldinho, Dani Alves og Neymar, argentineren Lionel Messi, uruguayaneren Luis Suárez, samt de spanske verdensmestrene Carles Puyol, Xavi, David Villa, Sergio Busquets og Andrés Iniesta. Spanske Luis Suárez var den første Barcelona-spilleren som ble kåret til verdens beste spiller, i 1961.

Trenere

Blant de mest meritterte trenerne i klubbens historie har vært Jack Greenwell, Josep Samitier, Enrique Fernández, Ferdinand Daucik, Helenio Herrera, Rinus Michels, César Luis Menotti, Terry Venables, Luis Aragonés, Johan Cruyff, Louis Van Gaal, Frank Rijkaard, Josep Guardiola og Luis Enrique.

Meritter

Nasjonalt

  • La Liga (27): 1928/1929, 1944/1945, 1947/1948, 1948/1949, 1951/1952, 1952/1953, 1958/1959, 1959/1960, 1973/1974, 1984/1985, 1990/1991, 1991/1992, 1992/1993, 1993/1994, 1997/1998, 1998/1999, 2004/2005, 2005/2006, 2008/2009, 2009/2010, 2010/2011, 2012/2013, 2014/2015, 2015/2016, 2017/2018, 2018/2019 og 2022/2023
  • Copa del Rey (31): 1910, 1911, 1912, 1919, 1921, 1924, 1925, 1927, 1941/1942, 1950/1951, 1951/1952, 1952/1953, 1956/1957, 1958/1959, 1962/1963, 1967/1968, 1970/1971, 1977/1978, 1980/1981, 1982/1983, 1987/1988, 1989/1990, 1996/1997, 1997/1998, 2008/2009 2011/2012, 2014/2015, 2015/2016, 2016/2017, 2017/2018 og 2020/2021
  • Spansk supercup (10): 1983/1984, 1991/1992, 1992/1993, 1994/1995, 1996/1997, 2005/2006, 2006/2007, 2009/2010, 2010/2011, 2011/2012, 2016/2017 og 2022/2023

Internasjonalt

  • Serievinnercupen/Mesterligaen (5): 1991/1992, 2005/2006, 2008/2009, 2010/2011, 2014/2015
  • Fairs Cup (3): 1957/1958, 1959/1960 og 1965/1966
  • Cupvinnercupen (4): 1978/1979, 1981/1982, 1988/1989 og 1996/1997
  • Den europeiske supercupen (4): 1992/1993, 1997/1998, 2009/2010 og 2011/2012
  • VM for klubblag (3): 2009/2010, 2011/2012 og 2015/2016

Rekorder

  • Største hjemmeseier i La Liga: Barcelona–Gimnàstic de Tarragona 10–1 (1949/1950), Barcelona–Sporting Gijón 9–0 (1951/1952), Barcelona–Real Oviedo 9–0 (1953/1954), Barcelona–Rayo Vallecano 9–0 (1978/1979)
  • Største borteseier i La Liga: Las Palmas–Barcelona 0–8 (1959/1960), Almería–Barcelona 0–8 (2010/2011), Córdoba–Barcelona 0–8 (2014/2015)
  • Største hjemmetap i La Liga: Barcelona–Athletic Club 0–6 (1945/1946)
  • Største bortetap i La Liga: Athletic Club–Barcelona 12–1 (1930/1931)
  • Flest mål: Lionel Messi, 672 (2004-2021)
  • Flest kamper: Lionel Messi, 778 (2004-2021)
  • Vinnere av Pichichi-troféet: 18 – Mariano Martin (1942/1943), César Rodriguez (1948/1949), Cayetano Ré (1964/1965), Carles Rexach (1970/1971), Hans Krankl (1978/1979), Enrique «Quini» Castro (1980/1981 og 1981/1982), Romário (1993/1994), Ronaldo (1996/1997), Samuel Eto'o (2005/2006), Lionel Messi (2009/2010, 2011/2012, 2012/2013, 2016/2017, 2017/2018, 2018/2019, 2019/2020 og 2020/2021), Luis Suárez (2015/2016)
  • Vinnere av Zamora-troféet: 20 – Juan Velasco (1947/1948), Antoni Ramallets (1951/1952, 1955/1956, 1956/1957, 1958/1959 og 1959/1960), José Manuel Pesudo (1965/1966), Salvador Sadurní (1968/1969, 1973/1974, 1974/1975), Miguel Reina (1972/1973), Pedro María Artola (1977/1978), Javier Urruticoechea (1983/1984), Andoni Zubizarreta (1986/1987), Víctor Valdés (2004/2005, 2008/2009, 2009/2010, 2010/2011 og 2011/2012), Claudio Bravo (2014/2015)

FC Barcelona Femení

I 1970 startet 18-årige Immaculada Cabecerán et kvinnelag som het Peña Femenina Barcelonista. Laget skiftet navn til Club Femení Barcelona på 1980-tallet, og var tilknyttet klubben, men ikke offisielt en del av FC Barcelona før 2002.

Femení var blant lagene som grunnla den nasjonale ligaen i Spania i 1989. De vant cupen i 1994, men forsvant ned i andre divisjon etter hvert. I 2008 var klubben tilbake i de øverste divisjonen, og vant fire strake seriegull mellom 2012 og 2015.

Sommeren 2015 ble Femení enda mer profesjonalisert, og satset mot å nå langt i Mesterligaen. De hentet inn bl.a. Lieke Mertens og Toni Duggan, men havnet likevel bak hardt satsende Atlético Madrid på tabellen flere år. Rivaliseringen mellom de to klubbene toppet seg da Barcelona slo Atlético Madrid på Estadio Metropolitano i 2019. Det var første gang det var over 60 000 tilskuere på en klubbkamp mellom to kvinnelag.

Femení kom for første gang til finalen i Mesterligaen samme år, men tapte der for Lyon. Samme sommer hentet klubben inn norske Caroline Graham Hansen fra Wolfsburg og den spanske stjernen Jenni Hermoso. De vant alle kampene sine i en sesong som ble avkortet på grunn av koronapandemien, og påbegynte en rekke med fire strake serietitler.

I 2021 vant klubben Mesterligaen for første gang. Caroline Graham Hansen scoret det fjerde målet da Chelsea ble slått 4-0 i finalen. Femení ble med det den første klubben som har vunnet Mesterligaen både for menn og kvinner.

De tapte finalen i 2022 for Lyon, men i 2023 kom de til Mesterligaen-finalen for tredje gang på rad, etter at Caroline Graham Hansen scoret lagets eneste mål i begge semifinalene. Denne gangen slo de Wolfsburg 3-2 i finalen, og tok dermed sin andre Mesterligatittel.

Norske spillere

i tillegg til Caroline Graham Hansen har også Ingrid Syrstad Engen spilt for klubben siden 2021, og vunnet både liga, cup og Mesterligaen med Barcelona.

Meritter

Nasjonalt

  • Liga F (9): 2011/2012, 2012/2013, 2013/2014, 2014/2015, 2019/2020, 2020/2021, 2021/2022, 2022/2023, 2023/2024
  • Copa de la Reina (10): 1994, 2011, 2013, 2014, 2017, 2018, 2019/2020, 2020/2021, 2021/2022, 2023/2024

Internasjonalt

  • Mesterligaen: 2020/2021, 2022/2023, 2023/2024

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johannes Nymark: Barça: i kamp sidan 1899. Samlaget 2021.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg