Det indiske opprøret av 1857

Begynnelsen på Det indiske opprøret av 1857 settes vanligvis til slutten av mars samme år, da soldaten Mangal Pandey gikk til angrep på britiske offiserer i militærleiren i Barrackpore utenfor Calcutta i Bengal. Han ble arrestert, og henrettet av britene i begynnelsen av april. Senere i april oppsto spredte enkeltprotester i Bengal, som umiddelbart ble straffet i form av henginger. Når det så den 4. mai var tegn til begynnende opprør i militærleiren i Ambala i Punjab, ble regimentet der umiddelbart avvæpnet. Sannsynligvis for å kue det begynnende opprøret i en tidlig fase og vise at slike protester og opptøyer ikke ville bli tolerert, slo britene svært hardt ned på disse tidlige oppviglerne.

Meerut i delstaten Uttar Pradesh kom til å få en sentral plass i opprøret. Da en gruppe på 85 soldater nektet å bruke de nye patronene, ble de dømt til 10-års arbeidsleir, og den 9. mai 1857 ble deres medsoldater tvunget til å se på mens de arresterte soldatene ble avkledd og paradert rundt i leiren med lenker. Dette opplevde de øvrige soldatene og befolkningen i Meerut som svært ydmykende, og dagen etter oppsto et rykte om at soldatene ville gjøre mytteri og søke å frigjøre de fengslede medsoldatene. En britisk oberst som prøvde å få dem til å legge ned våpnene, ble så skutt. Det er mulig at de øvrige soldatene i leiren dermed opplevde at de ikke hadde noe annet valg enn å slutte seg til opprørerne. I dagene som fulgte ble tre andre britiske offiserer, samt åtte kvinner og åtte barn, drept. En gruppe opprørere red rundt i landsbyene i området og spredte frykt og ødeleggelse, mens andre soldater red fra Meerut til Delhi.

Den 11. mai nådde opprøret Delhi, hvor det ikke var noen britiske tropper. Der brente opprørerne ned flere offentlige bygninger, deriblant telegrafbygningen. I løpet av kort tid hadde en gruppe fra sivilbefolkningen, primært tilhørende lavere middelklasse, dannet en mobb.

Den indiske eliten holdt seg stort sett innendørs bak låste dører og deltok ikke i opprøret. Ett av få unntak var den pensjonerte Mogul-herskeren Bahadur Shah Zafar, som lenge hadde følt seg ydmyket av britenes forsøk på å begrense hans makt og fjerne de siste restene av mogulsk autoritet. Som filosof og poet var han ikke opptatt av politisk makt som sådan, men ved å slutte seg til opprørene og la seg innsette som en leder for dem, håpet han å kunne gjenopprette et mogulsk styre i Nord-India.

De neste elleve dagene var det bare i militærleirene i Meerut og Delhi at soldatene gjorde opprør, noe som ga britene håp om at de ville kunne slå ned hele opprøret raskt. Det som skilte dette opprøret fra tidligere opprør, var imidlertid at sivilbefolkningen rundt omkring i Nord-India sluttet seg til soldatene. Sivilbefolkningen som deltok var en blandet gruppe fra forskjellige yrkesbakgrunner som håndverkere, kokker, politi og løslatte fanger. I Meerut sluttet den indiske politisjefen seg til opprørerne og hjalp å frigi fanger fra fengselet, og dermed ble mange løslatte fanger med. Britene barrikaderte seg inne i ammunisjonslageret i leiren, men likevel ble 40 europeere drept i løpet av en natt med vold og panikk.

Med Zafars støtte og moralske ledelse i Delhi, økte så opptøyene i styrke og intensitet rundt om i Nord-India, og de ble etterhvert også et bondeopprør. Den 20. mai gjorde deler av militærleiren i Agra, som da var hovedstad for nordvest-provinsene, opprør. Den 30. mai fulgte soldater i Lucknow og Mutta etter, og dagen etter gjorde soldater i Bareilly opprør.

Så, den 5. juni, tok soldatene i Kanpur (daværende Cawnpore) til våpen mot britene i det som skulle komme til å bli den kanskje blodigste delen av hele Det indiske opprøret av 1857. Nana Sahib, den adopterte sønnen til en avsatt prins i området, hadde erklært sin støtte til opprørerne og keiser Bahadur Shah Zafar, og britiske soldater ble tvunget til å søke tilflukt i en forskansning i byens nordlige del.

Etter flere uker med sammenhengene bombardement, hadde Nana Sahib den 25. juni tilbudt trygt leide ut av området for britene som hadde forskanset seg i Kanpur. I det de skulle til å gå om bord i båtene som ventet på Ganges, ble imidlertid britene massakrert av indiske soldater. Hvorfor de indiske soldatene drepte sine tidligere britiske overordnete på denne måten er uklart, men antakelig var de redde for å bli drept selv.

Den 15. juli ble så 200 britiske kvinner og barn drept i forbindelse med at en britisk hær prøvde å gjenvinne kontroll over Kanpur. For britene ble dette i ettertid kjent som Kanpur-massakren, og i generasjoner etterpå kom den til å definere 1857 som et år til skrekk og advarsel.

Kampen om Delhi begynte midt på natta den 13. september 1857 da britiske tropper marsjerte fra sine posisjoner på høydedragene rundt Delhi inn i byen. Åtte dager senere, den 21. september, var Delhi gjenerobret. Selv om datidens briter beskrev slaget som en liten, men moralsk overlegen, gruppes seier over de indiske, barbariske massene, var sannheten en ganske annen.

Slaget om Delhi var i følge historikere en kamp mellom to utsultede, demoraliserte og dårlig disiplinerte styrker. Britene mistet mer enn 1100 menn og 60 offiserer i løpet av de første timenes kamp, og store grupper utslitte britiske soldater brøt seg inn i brennevinsbutikker og unndro seg kampene ved å drikke seg fulle. Etter det første døgnet, kunne en mogul-hær uten større vansker drevet britene ut av Delhi hvis de hadde blitt gitt ordre om motangrep, men de indiske styrkene var selv delvis oppløst. De hadde ingen enkelt leder, og manglet sannsynligvis en felles visjon som kunne samle dem i kamp.

Etter dager med gatekamper trakk de indiske opprørssoldatene seg tilbake, og bare en liten gruppe ble til slutt igjen rundt stormogul Bahadur Shah Zafar, som overga seg og fikk beholde livet mot å flytte i eksil til daværende Burma. Hans to sønner ble henrettet. Kort tid etter overgivelsen, ble 200 opprørere hengt i byens sentrum uten noen form for rettssak.

Med gjenvinningen av Delhi fikk britene etablert en enklave i den vestlige delen av de opprørs-kontrollerte områdene, og de fikk satt en stopper for en videre gjenopprettelse av et mogulsk rike. Det skulle imidlertid ennå ta lang tid før de klarte å gjenvinne kontroll i alle de opprørs-ledete områdene.

Gjenvinningen av India begynte først på ordentlig da de 40.000 soldatene som var sendt som forsterkninger fra Storbritannia, endelig ankom Calcutta. Snart sluttet flere tidligere opprørssoldater seg til dem, og gradvis ble Lucknow, og så Awadh og øvrige opprørsdominerte områder gjenvunnet.

Britenes kamp for å gjenvinne India bar tydelig preg av hevnlyst, og ble gjennomført med mye raseri og vold. Tilfeldig sivile indere ble meiet ned, hele landsbyer brent, og indere mistenkt for å ha deltatt i opprøret ble hengt uten lov og dom.

En viktig bakenforliggende årsak, var sannsynligvis at Det Ostindiske Kompaniet siden 1830-tallet hadde gått med underskudd og hadde måttet ta opp lån. For å finansiere disse lånene, satte de i gang flere tiltak for å kreve inn skatter fra den indiske befolkningen på landsbygda. Det segmentet som ble hardest rammet var storbønder og grupper tilhørende den lavere middelklassen, som nettopp tilhørte det samme sjiktet av jordeiende kaster og klaner, som britene rekrutterte soldater fra.

En annen viktig forklaringsfaktor, var at Kompaniet i 1847 fikk en ny generalguvernør ved navn lord James Dalhousie. Da han tok over, var fortsatt en tredjedel av det området som senere skulle bli britisk kronkoloni, styrt av lokale småkonger som hadde beholdt sin uavhengighet, og som i varierende grad samarbeidet med og ble overvåket av Kompaniet. Dalhousies politikk var at britene ikke ville være trygge i India før de hadde full kontroll over hele den indiske halvøya.

Hans visjon var et homogent, enhetlig India underlagt britisk kontroll, og dermed fulgte han strengt opp, det som senere skulle bli kjent som, «the doctrine of lapse». Dette gikk ut på å sørge for å annektere områder underlagt barnløse småkonger, umiddelbart etter at disse døde. For eksempel, da Raja Gangadhar Rao i Jhansi døde barnløs i 1853, fikk hans enke Rani Lakshmibhai en pensjon på 60 000 rupier, men ble umiddelbart kastet ut og gjort arveløs sammen med den unge gutten hun hadde adoptert. Kompaniet kunne dermed formelt overta området tilhørende Jhansi-kongedømmet. Enken Rani Lakshmibhai var en av de få adelige som sluttet seg til opprørerne.

Til tross for at det var fyrstene og småkongenes familier – den etablerte indiske eliten – som gjennom denne politikken ble fratatt sine områder og mistet sine privilegier, var det i liten grad denne klassen som deltok i opprøret i 1857. Opprøret ble, som nevnt, ledet av soldater og en sivilbefolkning tilhørende lavere middelklasse, primært bosatt på landsbygda. Det var de styrte, ikke de styrende, som gjorde opprør. Denne delen av sivilbefolkningen var det segmentet som i sitt daglige virke tydeligst hadde fått merke tilspissingen av Kompaniets politikk, gjennom blant annet innføring av skatter. Det var også denne gruppen som hadde dratt størst nytte av det mogulske regimets institusjoner.

Opprøret har også blitt forklart som en reaksjon på britenes modernisering av India gjennom for eksempel innføring av nye utdanningsinstitusjoner, og en dertil hørende påstått underminering av indiske tradisjonelle verdier og religioner. Lite tyder på at dette er en riktig analyse, da det ikke er mange tegn til at Kompaniet søkte å endre indisk samfunn i særlig grad før 1857. Det er imidlertid mulig at en medvirkende årsak til at soldatene og den lavere middelklassen gjorde opprør var at de opplevde at indiske tradisjonelle verdier forsvant når mogulregimets institusjoner forsvant, og disse ble erstattet av det britiske Kompaniets institusjoner.

En siste forklaring, som kan sees i sammenheng med de ovenfornevnte, var at opprøret kom som et utslag av britenes opplevelse av India som et farlig – og noen ville mene barbarisk – sted. I motsetning til framstillinger, der britene og Kompaniet framstilles som selvsikre herskere, framholder dette perspektivet at britene tvert om styrte India med jernhånd fordi de var i mindretall. Britene holdt seg også for seg selv. De bodde i egne britiske enklaver, de hadde omtrent ingen sosial omgang med indere, og de snakket nedsettende om sine underordnede. Britene, som hadde utviklet en fleksibel form for styresett i sitt hjemland, satte disse verdiene helt til side i India, og opprettholdt sin makt gjennom en enorm hær av leiesoldater og brutal maktbruk.

Denne beskrivelsen overdriver britisk maktstyrke i India før 1857, men den forklarer hva slags regime opprørerne trodde de måtte utfordre. Dette perspektivet forklarer også hvorfor opprøret og nedkjempingen av det ble så brutalt. Begge parter trodde de kjempet for sin overlevelse.

På den ene siden ble betegnelsen «mytteri» (The Mutiny) brukt av de britiske koloniherrene som så på opprøret som et illegitimt opprør blant soldater mot sine overordnede. Denne betegnelse tar utgangspunkt i de britiske koloniherrenes politiske ståsted.

På den andre siden har betegnelsen «Den første indiske uavhengighetskrigen» primært blitt brukt blant indiske nasjonalister. Denne betegnelsen ble først lansert av V. D. Savarkar, mannen som regnes som hindunasjonalismen grunnlegger. Betegnelsen uttrykker at opprøret dreide seg om et forsøk fra inderne på å løsrive seg fra britenes overherredømme, og er fortsatt i vanlig bruk i indiske historiebøker. I 2005 ble det laget en indisk spillefilm om Mangal Pandey, med tittelen The Rising, som hyller ham som Indias første frigjøringsleder. Betegnelsen uttrykker imidlertid også et (hindu)nasjonalistisk og konservativt politisk ståsted i den forstand at målet for opprørerne var å gjenreise et styre av indiske fyrster og konger.

Betegnelsen Sepoyopprøret blir brukt fordi opprøret begynte blant indiske soldater (sepoyer). Denne betegnelsen er i motsetning til de to ovenfor nevnte mer nøytral fordi den ikke tar utgangspunkt i noe politisk ståsted. Samtidig dekker ikke denne betegnelsen opprørets omfang, og gir inntrykk av at det utelukkende dreide seg om et soldatopprør. Fordi medlemmer av sivilbefolkningen i Nord-India også deltok i opprøret, blir en slik betegnelse for snever.

Betegnelsen Det indiske opprøret av 1857, som er valgt her, er politisk nøytral og omfatter det faktum at opprøret ikke bare var et soldatopprør. Samtidig er det viktig å understreke at opprøret ikke var et all-indisk opprør. Det foregikk i Nord-India, og det var primært et landsbygdfenomen drevet fram av indere tilhørende lavere middelklasse.